Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

tirsdag 2. oktober 2012

Min Bok 5 - Kapittel 69: Malena fra Drammen

Høsten 1999, (må det vel ha vært).

Så flytta David Hjort og Linn Korneliussen til en Rimi-leilighet, på Billingstad.

(Som jeg har nevnt tidligere).

Og da, så nevnte David Hjort det for meg, (husker jeg).

At han ville ha noen fester, hos meg.

Siden han bodde så langt unna sentrum, da.

Og jeg sa vel at dette var greit, siden at David Hjort pleide å be meg på så mange fester, da.

(Og det her var vel for det meste etter at mora mi døde og, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på en av de her festene, til David Hjort, hos meg, iløpet av seinhøsten 1999.

Så var både Roger fra Sagene, og en annen kamerat av David Hjort, ved navn Bjørn Erik der, (husker jeg).

Samt Erik Dahl, (fra Rimi Ljabru og Bjørndal), og Linn Korneliussen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden Roger fra Sagene jobba i et diskotek-utstyr-utleie firma, så fikk David Hjort han, til å sette en røykmaskin, (sånn som de har på diskoteker, osv.), i en av hyllene, under TV-en min, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens David Hjort, Roger og Bjørn Erik, kjørte for å ordne et eller annet, vel.

Så satt Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, i stua mi, og drakk og hørte på noe musikk fra mp3-samlingen min, (må det vel ha vært).

Mens vi fylte opp så mye røyk i rommet, at vi ikke kunne se hverandre engang, da.

Noe som vi syntes at var litt artig, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og litt seinere ut på kvelden.

Så dukka plutselig ambulerende-pjokken til Jan Graarud opp, på festen, og.

Han bare gikk rett inn i leiligheten min.

Og så seg litt rundt vel.

Og svarte vel ikke engang, når jeg sa hei, (tror jeg).

Og så gikk han vel ut igjen, vel.

Uten å være inne på festen så veldig lenge, da.

Så inngangsdøra mi må vel ha stått ulåst da, antagelig.

(Tenkte jeg da, ihvertfall.

Selv om jeg vel nå lurer på om han ambulerende-pjokken kan ha hatt nøklene, til leiligheten min.

Men det er vel litt usannsynlig det og).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så dro David Hjort med hele gjengen, (minus ambulerende-pjokken til Jan Graarud), ned til sentrum.

David Hjort lånte til og med bilen min.

Selv om jeg var full som en alke og David Hjort ikke har lappen, da.

Men Bjørn Erik, (fra Elkjøp Storo vel, med mere), kjørte min svarte Sierra, da.

Og parkerte den like ved Hoved-Deichmanske der, (hvis jeg husker det riktig), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, så dro hele gjengen på Paleet, (hvor David Hjort ville vel), da.

(Et utsted som er ovenfor Plata der, liksom).

Og jeg var jo full som bare det.

Og jeg var i litt godt slag, etter å hatt testa den røykmaskinen, osv.

Så jeg satt meg ned mellom to unge damer, som satt i en tre-seters sofa, i første etasje, på Paleet der, (husker jeg).

Og det var ei blondinne og ei brunette, (husker jeg).

Og de prata jeg litt med, da.

Før jeg satt meg bort til David Hjort-gjengen igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så dro vi fra Paleet og til Burger King, nederst i Karl Johan.

Og David Hjort fikk, (på en eller annen måte), en god del folk, til å bli med oss, på nachspiel, hjemme hos meg, da.

Det var hu blonde og hu brunetta, som jeg hadde såvidt blitt kjent med, på Paleet.

(De to var i slutten av tenårene, da).

Og de var i lag med en gutt, som var i slutten av tenårene også, vel.

(Noe jeg ikke hadde visst om, da jeg sjekka opp de her to damene, på Paleet, da).

Og David Hjort, han fikk også en fjerde person, fra Burger King, til å bli med oss, på nachspiel, da.

Og det var ei dame, som skulle til faren sin, på Ulvøya, (mener jeg å huske).

Ei dame som var litt nervøs og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Rimi hadde nettopp bytta vaktselskap, på den her tida.

Fra Securitas til et litt mindre kjent selskap, vel.

Og en kar med mørkt hår, som jeg gjenkjente som vekter, i det nye 'Rimi-vaktselskapet'.

Han bodde visst nå i samme etasje som meg, i Rimi-bygget, så jeg.

Så jeg regna med at han hadde begynt å jobbe i Rimi, da.

Og han hang seg også på nachspielet vårt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På nachspielet, så begynte han vekteren, å hente en katt, som han hadde boende hos seg, i leiligheten sin.

Noe som Linn Korneliussen nevnte som noe negativt, i etterkant av den her festen da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt på den kanten av senga mi, som var nærmest TV-en og prata litt med hu som skulle til Ulvøya, (husker jeg).

Men hu virka plutselig så skjør, (husker jeg), så jeg ønska ikke å bli noe bedre kjent med henne, da.

Det var som at hu ble så betatt av meg, (eller noe sånt), at hu ikke klarte å prate nesten, da.

(Noe sånt).

Så det her virka litt rart da, husker jeg, at jeg syntes.

Så da begynte jeg heller å istedet prate med hu unge brunetta, som satt til høyre for meg, (oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi), i senga mi, da.

Og det viste seg at hu var fra Drammen, da.

Og at hu jobba som servitør-dame, på Lizzi's pizza.

(Der hvor jeg hadde vært og spist pizza med Sande videregående en gang, tror jeg.

Ihvertfall så spiste jeg en ost og skinke-salat der en gang vel, det året jeg var russ i Drammen.

Da jeg bare la igjen en hundrelapp, som betaling.

Og en kelner fra Albania, (eller noe sånt vel), ikke så at jeg hadde lagt igjen en hundrelapp, da.

Men bare kom omtrent løpende etter meg, da jeg gikk ut fra Lizzi's der, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hørte at hu Malena, (som hu brunetta het), sa til hu blonde venninna si.

At hu likte alt i leiligheten min, unntatt håndsåpa.

(Som var en av Rimi's nye merkevarer, (eller Euroshopper), husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så forsvant hu som skulle til Ulvøya, (og katten), inn på leiligheten til han vekteren, da.

Og hu blondinna fra Drammen og typen hennes, de dro, da.

Men hu Malena ville bli igjen, da.

Og de siste som dro, det var vel Linn Korneliussen, Erik Dahl og David Hjort.

Mens hu Malena og jeg fortsatt satt i senga mi, da.

(Oppå det sengeteppet som jeg hadde fått, av mora mi).

Og da, så huska jeg det, hvor artig det hadde vært, tidligere på kvelden.

Da Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, hadde fylt opp røyk, (fra røykmaskinen), i hele leiligheten min, da.

Så jeg ba Erik Dahl om å sette på mye røyk, før de dro, da.

Og Erik Dahl satt på ganske mye røyk, da.

Og jeg husker ikke om jeg klinte så mye, med hu Malena.

Mens jeg husker at hu plutselig knepte opp buksa mi, og begynte å runke meg, da.

(Inni all røyken der).

Ikke så lenge etter at David Hjort og dem hadde gått, da.

(Og mens det fortsatt var mye røyk i leiligheten, da).

Og så runka hu Malena meg, mens jeg fingra henne da, (husker jeg).

(Oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi, da).

Men hu Malena, hu ville ikke ta av seg trusa, (husker jeg).

Så hu ville ikke ha noe 'pulings', liksom.

(For å si det sånn).

Og da, så syntes jeg at dette ble rimelig barnslig.

For jeg var ikke vant med damer som bare ville runke og bli fingra, da.

Men som ikke ville ha 'ordentlig' sex, liksom.

(Som jeg jo hadde hatt med Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, So What-dama og Bærumsdama, da).

Jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, i den samme leiligheten, to-tre år før det her.

Og jeg hadde jo pult hu Bærumsdama ganske bra der, et par ganger, og.

Så jeg syntes at den her runkingen og fingringa til hu Malena ble litt kjedelig i lengden, da.

Så når hu Malena ikke ville ta av trusa, så gadd ikke jeg det runke-greiene hennes lengre, da.

For jeg syntes at det ble litt kjedelig og barnslig, da.

(For runke, det kunne jeg jo gjøre selv, liksom).

Så da bare droppa jeg hele opplegget, liksom.

Og gikk vel etterhvert inn på badet, for å gå på do, eller noe.

Og da, så banka vel hu som skulle til Ulvøya på, (mener jeg å huske).

Og hu var sur da, (virka det som).

Siden hu skulle til Ulvøya, da.

Eller, hu lurte på hvordan hu skulle komme seg til Ulvøya, da.

Og jeg sa vel da at hu kunne vel bare ta en drosje.

Og så lot jeg henne låne telefonen min, for å ringe etter en drosje, da.

Mens hu Malena, lå nesten naken, (på magen), bare iført en g-streng-truse, oppå sengeteppet, i senga mi, da.

Like ved der hu som skulle til Ulvøya og jeg stod og prata, da.

Og det var ikke mye overflødig fett på den rumpa til Malena, (for å si det sånn).

Og ikke på resten av kroppen hennes heller, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at hu som skulle til Ulvøya hadde dratt.

Så ville jeg nesten ha litt søvn jeg og.

Så jeg la meg ved siden av hu Malena, i senga mi, da.

(Som var en stor enkeltseng.

Det var den senga jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, liksom).

Og jeg var fortsatt litt irritert, på hu Malena, siden hu ikke ville pule, da.

Så jeg prøvde å få henne kåt, ved å kna puppene hennes, mens vi lå og halvsov der, da.

Men hu ble liksom ikke kåt, da.

Hu bare lå der liksom.

Men puppene hennes var fine da, må jeg si.

De var akkurat en håndfull, (må man vel si).

Og de var glatte og fine og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så skulle Malena dra tilbake til Drammen igjen, da.

Og hu tok på seg kjolen sin, (som var en mørk kjole vel), som jeg vel sa at var fin eller kul, (eller noe sånt), da.

(Av en eller annen grunn.

Jeg hadde jo ikke sovet så mye, den natten, liksom.

Og jeg hadde jo mest liggi der og knadd brøa til hu Malena, liksom).

Og da sa hu Malena det, at den kjolen hennes bare var bare Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Malena, hu spurte meg om jeg var like gammel som David Hjort og dem.

Og jeg var ganske trøtt, så jeg svarte vel bare 'ja', vel.

For jeg orka vel ikke å forklare så mye, da.

(Og jeg huska vel kanskje ikke nøyaktig hvor gammel David Hjort var heller).

Og hvis hu Malena lurte på hvor gammel jeg var, så burde hu vel ha spurt om det, før hu begynte å runke meg, kanskje.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fortalte hu Malena hvordan hu skulle gå, for å finne 37-bussen, da.

Og jeg fortalte henne at hu burde spørre om en enkeltbillett, på bussen, da.

Og så gå av på Jernbanetorget, for så å ta toget til Drammen derfra, da.

Og det tror jeg at hu skjønte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Malena, hu hadde sagt på den festen.

At mobiltelefoner, det var liksom noe, som folk bare tok med seg, når de fant en, på fester, osv.

Så hu hadde ikke noe mobil da, skjønte jeg.

Men jeg hadde jo nettopp fått mye penger, etter mora mi.

Så jeg søkte vel på telefonnummeret, til hu Malena, på nettet da, (tror jeg).

(Og hu het vel Gjetrang, til etternavn, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at hu fortalte og, vel.

Noe sånt).

Og så sendte jeg henne en mobil, som jeg kjøpte på 7-eleven, (på St. Hanshaugen), da.

Jeg sendte først mobilen og så laderen, da.

For det her var like før jul, i 1999, vel.

Så jeg hadde mye å gjøre på jobben og sånn, da.

Så jeg var litt stressa, på den her tida, da.

Og jeg ringte vel også hu Malena, på jobben hennes, på Lizzi's Pizza, i Drammen, vel.

Og jeg prøvde å få henne til å dra inn til Oslo igjen, og bli med ut og spise, (eller noe sånt), da.

Men hu var visst ikke så klar for det, da.

Og jeg så henne aldri igjen, da.

Og det er mulig at jeg ringte hjem til henne og.

Fra jobben en gang.

Men da prata jeg vel med mora hennes, tror jeg.

(Eller om det kan ha vært søstera).

Så det ble vel litt flaut, da.

Så etter det her, så kontakta jeg vel henne ikke igjen.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort og dem.

De lurte på den neste festen, (var det vel), på hvordan hu Malena var, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og jeg bare svarte det, at hu ikke var så kul, da.

Men jeg fortalte ikke at hu hadde runka meg og sånn, da.

Men jeg syntes egentlig ikke at at hu var så kul, siden jeg ikke fikk noe kjøtt rundt pikken av henne liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu fra Ulvøya, hu kontakta meg vel også igjen, tror jeg.

Hvis ikke det var sånn at jeg fikk telefonnummeret hennes, av David Hjort eller Erik Dahl, (eller noe sånt), da.

Men hu var ikke jeg så interessert i.

Siden jeg syntes at hu hadde vært litt rar eller merkelig, da jeg prata med henne, på det 'røykmaskin-nachspielet', da.

Så jeg ga bare telefonnummeret hennes til han vekteren, da.

(Han med katta).

En gang, som tilfeldigvis møtte han, i oppgangen, i Rimi-bygget der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fortalte vel også om det som hadde skjedd, til hu Zera, på #blablabla, (på irc), mener jeg å huske.

(Og muligens også til noen av de andre på #blablabla, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og uka etter den her festen, hvor jeg møtte hu Malena, osv.

Så sa distriktsjef Jan Graarud til meg på jobben, at jeg hadde røyklagt hele Waldemar Thranes gate, osv.

Men da tror jeg nok at jeg hadde fått høre det av politiet og brannvesenet og det som var.

Hvis det hadde vært sånn.

Så jeg regna med at distriktsjef Jan Graarud bare fleipa, da.

Etter å ha prata med han ambulerende-pjokken sin, (eller noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sendte en ny e-post til Idrettsforbundet






Gmail - Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris







Gmail



Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>









Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris









Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>




Tue, Oct 2, 2012 at 3:31 PM




To:
"Seeberg, Elisabeth" <Elisabeth.Seeberg@idrettsforbundet.no>





Hei,

såpass ja.

Fikk dere min e-post om problemene under junior-NM på ski, i 1993?

Eller den skulle kanskje ha blitt sendt til skiforbundet?



Vil også klage på at han lederen, (Åge Gudbrandsen), i Skøyenåsen badmintonklubb ikke klarer å sende bekreftelse på at jeg har spilt badminton.

Det samme med Berger IL, (og Fram vel), jeg har ikke fått noe bekreftelse fra de om at jeg har spilt fotball på aldersbestemte lag og vært med å vunnet Vinn Sande-cup.

Er sånne bekreftelser noe man kan få fra Idrettsforbundet?

For det er vel litt vanlig å skrive på CV-en sin hva man har drevet med av idretter.

Og da hadde det vel vært greit å hatt dokumentasjon på dette, mener jeg.


Mvh.

Erik Ribsskog


2012/10/2 Seeberg, Elisabeth <Elisabeth.Seeberg@idrettsforbundet.no>


Hei
Vi viser til dine mailer . Prestasjoner i idrett for å kunne få Egeberg Ærespris kriterier ligger nok på et noe høyere nivå, selv om du tydeligvis har vært meget alllsidig. Man må være helt i verdenstoppen i en idrett og i hvert fall på nasjonal topp i idrett nr 2.

Med hilsen fra

Elisabeth Seeberg

arrangementssjef
Norges Idrettsforbund




Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 26. september 2012 22:10
Til: NIF Post
Emne: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris

Hei,
jeg har også vunnet en akekonkurranse, på Bergsjø Høyfjellshotell, i 1976, eller noe.



Jeg har spilt biljard med Bengt Rune og Kalle og andre i eliten, i Biljardhallen på Skårer og på en biljardpub for eliten, i Groruddalen, på begynnelsen av 90-tallet.

Jeg har spilt mye bordtennis, tennis og også litt squash.

Jeg kan svømme i bortimot et par timer vel uten å ta pause.


Jeg har vært med på onsdagsløpet på langrenn, med Berger IL.

(Selv om jeg kom sist grunnet vanskelige, smørefrie ski gitt i gave fra min stefar som jeg flyttet fra, Arne Thomassen).


Jeg har trent en del på treningsstudio etter kneskaden.

Jeg bor like ved Goodison Park.


Jeg har vært tippeansvarlig på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde.
Og ikke minst så har jeg jobbet 12 år i Rimi.


Hvor jeg vant Rimi Gullårer, i 2001, som butikksjef på Rimi Langhus.
Og sikkert mer jeg har glemt og.


Mvh.
Erik Ribsskog

div>
---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/9/26
Subject: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris
To: nif-post@idrettsforbundet.no


Hei igjen,
garnisjonsmesterskapet var høsten 1992, forresten.

Og jeg fikk også skarpskyttermerke i bronsje på første forsøk.

Og skarpskyttermerket i sølv, på første forsøk, (eller andre forsøk for jeg fikk jo bronsjemerket på første forsøk).
Jeg fikk også flest merker i kompaniet, tror jeg.

For jeg fikk også:


Nais-merket.
Det frivillige skyttervesen-merket.
Skiskyttermerket.

Feltidrettsmerket.
Infanterimerket.
Det var vel det.
(Dette var mens jeg avtjente verneplikten, juli 1992-kontingent).
Jeg har også klatra på Tyreli, på Tøyen, hvor Magne Winnem dro meg med.



Og spratt ganske lett opp veggen der, den gangen jeg prøvde, før jeg skada korsbåndet i det ene kneet, sommeren 1995, var det vel.

Jeg har også drivi med luftgeværskyting, på Hjem og Hobby-messa på Sjølyst, på slutten av 80-tallet.


Men jeg husker ikke om jeg fikk noe merke.

Men Magne Winnem og Stein fra Røyken skøyt bedre enn meg, husker jeg.

Så de er ganske fra Spetsnaz, eller noe.

Hvem vet.
Jeg har ikke lest reglene deres, så det er kanskje ikke bra nok det her.
Jeg har også vært med på Osloløpet og Manpower-stafetten og masse bedriftsfotball-lag, som Rimi (Oslo), Rimi Langhus, (et lag jeg startet opp mens jeg var butikksjef der, etter ønske fra medarbeiderne), IT-akademiet (hvor Magne Winnem dro meg med), og et lag i Romerike, som trente i Fjellhamar-veien, hvor Glenn Hesler dro meg med.


Mvh.

Erik Ribsskog

---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/9/26
Subject: Søknad om Ekebergs Ærespris
To: nif-post@idrettsforbundet.no


Hei,

jeg spilte fotball, opp til guttefotball, med Fram og Berger IL, og var med å vinne Vinn Sande-cup, med Berger IL, på 80-tallet.

Som skytter, så ble jeg valgt ut som en av de fem beste skytterne, i tropp 1, i Geværkompaniet, til å være med i Garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1993.

Jeg har også vært aktig innen badminton, for Skøyenåsen badmintonklubb, på 90-tallet, og slo en gang så hardt, at ei finsk au-pair dame, som jeg hadde chatta med på nettet, og som ville prøve badminton, falt på rumpa, da hu skulle prøve å ta ballen som jeg slo, for hu prøvde å gå bakover og hoppe opp samtidig.


Jeg er litt usikker på hvor høyt man må ha utmerket seg, for å få denne æresprisen.

Det står det ikke noe om, på Wikipedia.


Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian' og får ikke mine rettigheter politiet, så jeg prøver å få litt oppmerksomhet rundt dette.

Mvh.

Erik Ribsskog

Min Bok 5 - Kapittel 68: Julebordet 1999

Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

Nemlig at en 'haug' av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

Jan Henrik var med, husker jeg.

Selv om han vel var i militæret da.

Og min nabo i Rimi-bygget.

Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at David Hjort.

(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

(Av en eller annen grunn).

Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

(Hvis jeg hørte riktig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

'Nå burde du slå til', eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med 'Tom-gjengen', en søndag.

Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig 'går bra?').

For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

(Av en eller annen grunn.

For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

Og sa det, at jeg var sur på henne.

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

(Noe sånt).

Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

Av Lars Boye.

Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

Det huska jeg godt.

For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

(Noe sånt).

Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

Men det ble vel en annen sak, igjen.

Tenkte jeg nok.

For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

At Henriette hadde type.

(En jeg ikke visste hvem var).

Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på det her julebordet.

At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

Og sa at den julebordkjolen til Miriam var 'stilig' da, (eller noe sånt).

For hu Miriam var ganske spesiell, da.

Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

(Må man vel si).

De var liksom morsomme da, (må man vel si).

Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

Under den her middagen, da.

For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

(Noe sånt).

Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

(Selv om det bare var med fingertuppen sin.

Men likevel, liksom).

Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

(Litt i fylla, da).

Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

Og det var det, at hennes svære, norske type.

En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

At: 'Da var det nesten at jeg henta AG-en'.

(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

Som om han var en leiemorder omtrent, da.

Men jeg hørte at han landa, da.

For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han 'leiemorderen', i øyekroken, da.

(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

Og jeg vurderte først å hente AG-en.

Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

Så det droppa jeg.

Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

(Annet enn litt i fylla, da.

Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: 'Det var nesten at jeg henta AG-en').

For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

I fylla, da.

Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den 'galning-hoppingen', til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

Det veit jeg ikke.

For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

(Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

Som var på mellom en halv meter og en meter?

Nei, det skjønte ikke jeg.

Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

Så da fikk jeg viljen min, da.

Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

Med to 90-hyller.

For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

Som var på 1.20 eller 1.30, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den lørdagen, som ranet var.

Så var butikken i rute, og sånn.

Og alt på skinner da, må man vel si.

Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

For den disken så rimelig bomba ut, da.

For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

Så ble det ran, da.

Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

Siden jeg hadde drevet med mine gamle 'ostedisk-kunster', da.

(Eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

Siden vi mista omsetning, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

(Noe sånt).

Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

(Noe sånt).

Og en nabo, av butikken.

En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

Så han sa fra til meg, om det her, da.

For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

For de detektivene gikk i sivile klær, da.

Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

Om å prate med han joggedress-gubben, da.

Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

Men så skjedde det noe rart.

Ei dame, i 40-årene vel.

Hu dukka opp, utafor butikken.

Og ville ikke gå igjen.

(Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

Og jeg visste godt hvem hu dama var.

For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

(Eller hvem det her var igjen).

Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

Når de etterhvert også skulle gå hjem.

For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

(Noe sånt).

Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

For å bli kvitt henne, liksom.

For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

Det veit jeg ikke.

Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

(Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

Etter at hu hadde fått handle, da.

Så hva som var i veien med henne.

Det veit jeg ikke.

Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

Når de skulle gå hjem, etter 'rans-terapien', da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

Men det som var så dumt.

Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

(Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

(Når han handla sammen med kona si, vel.

Og han begynte å 'bable' om det her ranet, da).

At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

(For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

For jeg satt i kassa, da.

Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

For å liksom skåne kassadamene, da.

Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Bloggarkiv

Populære innlegg

Om meg

Bildet mitt
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).

Totalt antall sidevisninger

Etiketter