Gatesangerne er ganske flinke i England, synes jeg. Dette er vel en cover av Johnny Cash, som covrer Nine Inch Nails. Noe sånt

PS.

Her er originalen, eller sorry, cover-versjonen, til Johnny Cash, av Nine Inch Nails sin sang 'hurt':



PS 2.

Onkel Martin og Grethe, som hadde den gården jeg jobba på, i 2005, Løvås gård, i Kvelde, de pleide å spille den sangen her, hele tida, så det er derfor jeg begynte å filme, for da kjente jeg igjen den sangen da.

Så sånn var det.

Så det er mye rart, det sikkert.

Så sånn er det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Jeg måtte nesten også finne Nine Inch Nails sin versjon, sånn at folk ikke tror jeg tuller, når jeg skriver at Johnny Cash sin versjon, er en coverversjon, (selv om jeg ikke skal påstå at jeg har hørt Nine Inch Nails sin versjon så mange ganger før, akkurat):



PS 4.

Den enesten sangen jeg har hørt noe særlig på av Nine Inch Nails, er 'Head like a hole', som pleide å gå på MTV, den første tiden jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse.

De andre folka som bodde der, (Anne Lise, Per, Wenche og Jan-Arild (typen til Wenche), osv), de syntes ikke at jeg var noe tøff, siden jeg ikke digga heavy.

Men da vi satt i stua og jeg sa at jeg syntes den sangen var litt kul, så sa hu Wenche at jeg var den råeste av alle som bodde i Skansen Terrasse, på Ungbo der.

(Selv om jeg vel var den yngste av de som bodde på Ungbo da, og ihvertfall den tynneste, (jeg veide vel rundt 62 kilo, på den tida her, rundt skoleåret 1991/92, siden jeg bodde alene siden jeg var ni år, så klarte jeg aldri å bli noe kraftig, på Bergeråsen. Og jeg var vel 1.85 høy. Nå veier jeg vel rundt 100 kg, etter mange års jobbing i Rimi, med mye løfting, infanteriet og trening på helsestudio, etter at kneet mitt ble skada, da jeg spilte fotball, i 1995).

Her er den sangen, (selv om jeg ikke klarte å finne videoen, bare sangen):

Var lillebroren min Axel som en muslim, da han 'markerte revir' i Oslo?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece

PS.

Jeg leste i Aftenposten.no, her om dagen, at muslimer på Grønland, de markerer revir, og sier at 'dette er vårt område'.

Og da kom jeg på en ting, og det var at lillebroren min Axel, han pleide å markere revir, på samme måte, når vi var ute på byen.

Jeg husker at en gang vi var ute på et sted i Torggata, som het Valentinos, rundt 1996 vel, og jeg såvidt snakka med en ung frøken der, så sa broren min, at 'dette er mitt område', og begynte å avbryte meg og dytte borti meg med beina og true meg på den måten, mens vi satt ved et bord der da.

Jeg flytta jo fra Berger, i 1989, til Oslo, for å komme bort fra familie som behandla meg dårlig, og mobbing fra klassekamerater der osv.

Og jeg var jo en god del ute på byen i Oslo, skoleåret 1989/90, mens Axel fortsatt var en guttunge.

Men jeg tok jo opp kontakten med halvbroren min, (som jeg nesten ikke kjente), da jeg flytta til Oslo.

Jeg var litt i opposisjon, til faren min, så jeg ville ikke gå på BI, som faren min sa, så jeg gikk heller på NHI, en datahøgskole.

Men det var en privat høgskole, så jeg måtte ta et hvileår, for å jobbe, for å få råd til å studere der.

Og en gang jeg var på besøk hos Axel og dem, (Axel bodde hos min tidligere stefar, fra Larvik, Arne Thomassen og hans nye samboer Mette Holter, fra Oslo vel), så fortalte jeg at jeg måtte spare penger et år.

Og da tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden, hvis jeg passa litt på Axel.

Det sa jeg var greit, for det var lav husleie, så da kunne jeg eventuelt spare mer.

Axel er jo født i 1978, så han var da, i 1989, bare 11 år vel.

Og da hadde jeg såvidt hatt noe med Axel å gjøre, for han var bare et år, da jeg flytta til faren min på Berger, i 1979.

Men jeg syntes jeg burde kontakte broren min, når jeg hadde en bror i Oslo da, hvor jeg studerte.

Noe annet ville vært litt rart, syntes jeg.

Axel hadde jo vært på besøk hos meg på Bergeråsen, noen år før det her, så det var ikke sånn at jeg ikke hadde hatt noe kontakt med Axel, men jeg kjente han knapt da.

Axel fortalte meg det, da han var sånn 11-12 år, at han var så imponert av utlendingene, i Oslo, som han syntes var mye tøffere enn de norske da.

Og seinere, etter at jeg hadde vært i militæret osv., og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997 vel.

Da var altså Axel 18-19 år.

(Jeg mista litt kontakt med Axel, da jeg var i militæret, og det at jeg skulle passe på Axel, da jeg bodde hos Arne og Mette, på Furuset, det gikk litt dårlig.

For Axel var en villstyring, vil jeg si, som hadde gått på spesialskole, i mange år.

Og jeg var ikke så vant til barnepass.

Så Axel dreiv hele tida og heiv appelsiner i huet, og sånn.

Så det var vanskelig for meg å holde kontrollen på han.

For Axel var også hyperaktiv eller hadde MBD, eller noe sånt.

Han var full av energi, ihvertfall.

Så tilslutt så måtte jeg bare hive han ut, når han ble visstyrlig, for å beholde kontrollen.

For sofaen til Arne og Mette ble ødelagt, av leikeslåssing, som jeg ikke kom meg unna.

Og en ramme til et dyrt maleri i stua dems, ble ødelagt av noe kasting, som jeg ikke kom meg unna.

For Axel var veldig sånn engasjert og fant alltid på nye sprell.

Litt som en hyperaktig versjon av Emil i Lønneberga.

Bare i drabantbyen Furuset i Oslo.

Noe sånt.

Og jeg var redd for at Arne og Mette, skulle begynne å kreve penger av meg, for sofaen og bildet og alt som ble ødelagt.

Så jeg måtte bare si en dag, at jeg ikke klarte å kontrollerte Axel, for jeg hadde ikke noe penger, til å betalte for ødelagte sofaer, osv.

Så sånn var det).

Men, etter militæret, så pleide jeg å dra med Axel på trening.

Da han var i tenårene.

Fotball og tennis, med Glenn Hesler, og svømming i Tøyenbadet osv., for Arne Thomassen, faren til Axel, mente av svømming var så bra da.

Men jeg skada kneet mitt, da jeg spilte fotball, sommeren 1995.

Så etter det, så mista jeg litt mer kontakt med Axel da.

Vi gikk på kino noen ganger, men det var ikke så ofte.

Men så begynte Axel å få seg damer, Heidi fra Nesodden og Heidi fra Son, osv.

Og da ville Axel møte meg på byen.

Så en gang så dro jeg fra jobb, på Rimi Bjørndal, til utestedet Snorre, i Rosenkrantsgate vel, eller parallellgata.

Så møtte jeg han og Heidi fra Son der.

Og begge så så fine ut, så de ble kalt 'Barbie og Ken' av omgangskretsen sin, fortalte Axel meg.

Så sånn var det.

Så da tenkte jeg det sånn, at Axel hadde blitt så kul, så han ville bare møtes på byen.

Og da hadde jo jeg flytta til St. Hanshaugen, som var et mer 'kult' sted vel, midt i byen, i forhold til der jeg bodde på Ungbo, nemlig Ellingsrudåsen.

Så da pleide jeg og Axel å gå på pub til pub-runder på Majorstua og sånn.

Siden jeg hadde leilighet i byen da, så festa vi til utestedene stengte, og så dro vi hjem til meg, siden jeg bodde midt i byen da.

For jeg hadde jo ødelagt kne osv., så det var ikke så mye annet jeg klarte å finne på.

Vi spilte biljard en gang, tror jeg.

Og vi pleide å dra å besøke onkel Martin, i Larvik, eller bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, etter at mora vår døde i 1999, og vi fikk mer kontakt med de.

Så det ble nesten som de eneste faste anledningene, som vi søsknene traff hverandre, etterhvert, det var hvis vi skulle på familiebesøk, nede i Vestfold.

Så sånn var det.

Fordi Axel dro et år til Spania, i år 2000, uten å si fra at han dro, og uten å kontakte meg eller søstra mi, vel, det året han var der nede.

Så Axel var nok ikke så hypp på å ha så mye med meg og søstra mi å gjøre.

Ihvertfall ikke meg.

Og Axel var også sånn, at hvis man ringte han på mobilen, så svarte han ikke, og ringte ikke tilbake.

Så Axel var litt som en superstjerne, i Oslo, og syntes kanskje ikke det var så kult, å ha en bror som var litt fra landet.

Hva vet jeg.

Men jeg, jeg var jo vant til å gå ut på byen, i Oslo, fra da Axel var 11 år kanskje.

Så jeg fikk meg jo litt 'karasjokk', da Axel, da han ble 18 år osv., begynte å markere revir i Oslo, når vi var ute på byen.

Han trua meg, og sa at 'det her er mitt område', osv., enda jeg hadde jo sjekka mange damer i Oslo jeg, på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet.

Men plutselig var visst Oslo Axels revir, og han tulla hver gang vi var ute, og jeg prøvde å sjekke opp en dame, da saboterte Axel, og prata dritt om meg, til damene jeg prata til først da.

Så jeg fikk meg aldri noe dame, de gangene jeg var på byen.

(Og jeg hadde jobba som leder, i forskjellige Rimi-butikker, i Oslo, så jeg turte nesten ikke å gå aleine på byen, for det var så flaut, hvis jeg traff kollegaer eller 'undersåtter', da.

Og jeg tjente ikke så mye som butikkleder i Rimi at jeg kunne dra til byer i utlandet og sjekke damer, støtt og stadig heller.

Samtidig som jeg ikke var fra Oslo, og ikke hadde så mange kamerater fra Oslo.

Og jeg hadde ikke noe ønske om å være i noe sånn gjeng, eller noe, heller, så jeg ville ikke være for nærme David Hjort, for eksempel, og kameratene hans, så jeg ville ikke være som hans 'undersått' i noe gjeng f.eks., som jeg syntes det virka som at han var i.

Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så jeg likte å være uavhengig og selvstendig da).

Så det begynte å tære litt på meg egentlig og, for jeg var vant til det, fra de første årene, da jeg var student i Oslo.

I 1989 og 1990 spesielt.

At jeg ganske ofte klarte å sjekke opp damer, eller at jeg 'pulled', altså at jeg sjarmerte de da.

Så jeg var ganske vant til å en gang iblant, havne enten hjemme hos en dame, eller å få med en dame hjem.

Men Oslo var kanskje norskere da, i 1989, det er mulig.

Da var det sånn, at man kunne be opp damene på Radio 1 Club, (seinere Hit House mm.), i Storgata, til å danse den siste dansen osv.

Og da ville de ofte si ja.

Så dansa man sånn 'cheek to cheek' da.

Men jeg ble jo fattig student etterhvert og gikk sjeldnere ut, etter at jeg flytta til Furuset og Ellingsrudåsen.

Og jeg var i militæret, og jeg var arbeidsledig etter militæret.

Og hadde bare utslitte klær da, i 1993, fra studietiden, og ingen penger.

Så da, så var det jo sånn, at jeg følte meg litt dum, siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen kule klær, så jeg gikk ikke så ofte på byen.

Jeg hadde ikke noe ordentlig dress f.eks., som jeg kjøpte i 1989, for den dressen var utslitt, etter nesten utallige byturer, i skoleåret 1989/90 og 1990/91.

Men jeg fikk jo da skikkelig sjokk, da Axel begynte å oppføre seg som han gjorde, i 1996, var det kanskje, da vi var på Valentinos, for å ta en øl vel.

Det var vel Axel som ville det kanskje, jeg pleide ikke å gå på Valentinos, den tida jeg var student, for Valentinos gikk da for å være et rimelig 'harry' sted, som jeg husker at jeg og Magne Winnem skydde, når vi skulle ut på byen, i Oslo.

Men men.

Men så begynte Axel altså å markere revir, sånn som det står i den Aftenposten-artikkelen ovenfor, og sa, at 'dette er mitt område'.

Enda jeg hadde jo sjekka damer, på Radio 1 Club, nyttårsaften 1989/90, et sted som lå bare hundre eller to hundre meter unna kanskje.

Og det var vel da altså seks år tidligere, da Axel var 11-12 år.

Og jeg hadde jo vært på Cats og Circus og Rockefeller og masse sånne steder i Oslo, som Drammensruss, våren 1989.

Og jeg var jo ute med Magne Winnem, i Møllergata, i Oslo, på La Vita, allerede i 1988, husker jeg.

Da Winnem fikk innbrudd i bilen på Youngstorget osv.

(Men jeg hadde hatt så mye plikter, med tunge datastudier, slitsom jobbing i kassa, på det store hypermarkedet OBS Triaden, i Lørenskog, og militæret, dvs. infanteriet, slet mye på meg, for jeg var en gutt som var vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og måtte virkelig strebe, for å passe inn i militæret, og komme meg gjennom det ganske tøffe slitet der, som infanteriet var, på begynnelsen av 90-tallet i Norge).

Så sånn var det.

Så jeg ble veldig paff, og trodde nesten ikke hva jeg hørte, da Axel sa det her, at Oslo eller Valentinos, var 'hans område'.

Jeg syntes jo at jeg hadde like mye rett til å prate til damer i Oslo, eller på Valentinos, som han.

(Jeg hadde jo vært i infanteriet, under førstegangstjenesten, som en Oslo-kar, og var jo til og med i Heimevernet, som Oslo-kar, fra 1996 vel, så det var vel egentlig heller sånn, at Oslo var/er _mitt_ område, og ikke Axels).

Vi dro jo på Valentinos, sånn at Axel skulle komme inn.

Men, jeg var jo ikke der for å kjede meg og bare prate med Axel hele kvelden, når jeg først hadde kommet inn.

Vi var jo der som to brødre, tenkte jeg på det som, ihvertfall, og ikke som en far og en sønn.

Så det her var litt merkelig, husker jeg.

Jeg sa ikke noe, for ei jente der roa oss ned, husker jeg.

Men når jeg tenker tilbake, så husker jeg det, at fra alle de gangene jeg og Axel var ute på byen, på slutten av 90-tallet, så pleide han å prate med alle damene jeg prata til, og fikk de til å unngå meg.

Noe som tilslutt gikk inn på selvtilliten min, husker jeg.

Men jeg skjønte ikke alltid hva som foregikk.

Men nå har jeg hatt et par rolige år som selvstending næringsdrivende og arbeidsledig i England, så nå har jeg fått litt tid, til å tenke tilbake på sånne her ting.

Axel hadde en elektrikker-kamerat fra Helsfyr og senere Grunerløkka, og han husker jeg, at sa at han ville at jeg skulle være med ut på byen, for jeg var så flink til å ta kontakt med damer.

Noe de ikke var da, tydeligvis.

Så da brukte de meg, på den måten, at jeg tok kontakt med ei fin svensk dame, i baren på Studenten, (som hadde noen og 20-grense, så det var ikke noe sånn 18 års sted det, det var liksom damer i 20-åra der og, som jeg syntes jeg kunne prøve meg på, som fortsatt var i 20-åra da selv).

Så sånn var det.

Så vet jeg ikke om Axel og elektrikker-kameraten hans, trua hu svenske dama, som jeg chatta opp i baren der?

Eller hva som foregikk.

(Når jeg tenker tilbake på det her).

Men så ble plutselig hu svenske dama, som jeg hadde chatta opp på Stuendten, sammen med han kameraten til Axel da, og ble samboer med han, i flere år vel, på Grunerløkka da.

Så de visste at jeg hadde en ferdighet, å ta kontakt med damer, også brukte de den ferdigheten, i et planlagt scenario, vil jeg nesten tippe på.

Mens jeg, fikk aldri tak i damer.

Muligens fordi at damer, de er nå sånn, at de kun vil ha gutter og menn, som er noe 'mafian', eller som muslimer, eller lignende.

At de må være 'mob' da.

Så jeg lurer på om Axel er som en muslim, eller om han er i noe slags 'mob'/'mafian'.

Noe er det nok ihvertfall, hvis jeg skulle gjette.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

Christell hadde dobbeltmoral, vil jeg si

Nå husker jeg at Christell bare likte en the Cure-sang, eller om det var en Nirvana-sang.

Det var visst ikke bra å like sånn musikk.

Det var vel da vi var på ferie på Geilo, jula 1989, vel, at jeg husker at hu sa det til søstra mi.

Men, sommeren 1988, så var jeg og tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise i Brighton.

Og Christell og Pia, de var på språkreise i Bournemouth, samme sommeren.

Og da syntes jeg at house-musikk var artig, så jeg kjøpte en kassett(!), som var et samlealbum med house-musikk.

Og da sa søstra mi, (da vi alle fire var tilbake i Norge), at jeg måtte ikke si til Christell at jeg hørte på house-musikk, for Christell hadde blitt så forelska i en norsk gutt i Bournemouth, som hørte på house-musikk.

Så Christell var ikke sånn at hun bare syntes at mainstream-musikk var fint.

Neida, house-musikk var også fint.

Men ikke annen alternativ musikk, som the Cure, eller Nirvana.

Neida, bare house-musikk og mainstream-musikk og en Nirvana eller the Cure-sang, var fint.

Så jeg skjønner ikke helt det her, med at house-musikk var ok, men the Cure eller Nirvana, det var styggdom.

Men Christell har vel aldri vært kjent for å være så veldig smart heller.

Det er mulig.

Så sånn er nok det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Så av musikk jeg har hørt på, så hørte jeg på 70-tallet mye på faren min sin musikk, som var Beatles og Elvis og også noe 70-talls Bee Gees og Grease og alt sånt.

Og også Beach Boys.

Beatles og Beach Boys og The Kids og sånn, hørte jeg mye på rundt begynnelsen av 80-tallet.

Og da LP-plater mest.

Og så hørte jeg på Ti i skuddet-musikk og Radio 1-musikk, og Radio Luxembourg-musikk, (det siste noen ganger om natta).

Da pleide jeg å ta opp artige, eller 'artige' kasetter, som jeg hørte på, på walkman eller noen ganger i bilen til faren min, f.eks. da vi dro til Fredrikshavn og Skagen, jeg og Christell og Pia, og faren min, rundt 1984 kanskje, i faren min sin ganske nye, blå Mercedes, kjøpt ny i Tyskland, av faren min sjøl.

Så sånn var det.

Så hørte jeg på Hip-hop, dvs. Rock Steady Crew.

For Viggo Snoghøj/Snowhill, hadde tatt opp en hel 3 timers VHS-kassett, med musikkvideoer, fra MTV, i Køge i Danmark.

Og Christell og dem hadde ikke video.

Så Christell og Pia kom opp til meg, så så vi på tre timer med kule MTV-musikk videoer da.

I 1983 kanskje.

Noe sånt.

Og da var det en sang jeg syntes var kul, som het 'Hey you the Rock Steady Crew', som var hip-hop da, som var nytt da.

Skal jeg se om jeg finner den:



Og sommeren etter dette, som vel var sommeren 1984 da.

Så måtte jeg og søstra mi dra ned til Larvik, og bli med mora vår på camping-tur, sa faren vår.

For mora vår hadde truffet en italiener(!), som hadde en 'campingbil', dvs. en folkevognbuss.

Det var rundt bursdagen min, 25. juli 1984, kan jeg tenkte meg, og da fikk jeg Rock Steady Crew-kassetten, i gave av mora mi.

Den første natta, så lå vi alle fire, i folkevognbussen til han italieneren, i 40-åra vel.

(Han kjørte til et sted rundt Tønsberg vel, hvor man ikke kunne gjøre særlig annet enn å beskue danskebåten som kjørte til eller fra Oslo.

En fotograf tok bilder, mener jeg å huske).

Og mora mi ville ikke ligge ved siden av han italieneren, i folkevognbussen, om natta.

Så jeg måtte ligge ved siden av han.

(Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke likte mora mi).

Så det endte med at han italieneren, begynte å ta meg på rompa der jeg lå i underbuksa, mellom han og søstra mi, (for å beskytte søstra mi. Mora mi lå lengst unna).

(Jeg gjorde ikke noe, for jeg tenkte at da beskytta jeg ihvertfall søstra mi, som bare var 12 år da.

Men mora mi var som 'Quisling'.

Hu hadde bedt oss med på campingtur med en italiener, og så lot hu han italieneren misbruke ungene sine, og lot ungene sine ligge i mellom henne selv, en 35 år gammel dame, og en ganske feit og nok sikkert kåt italiener, som var godt oppi 40-åra vel.

Fy faen for en mor).

Også spurte han italieneren, om jeg spilte fotball, (for jeg var anspent og irritert på mora mi, så jeg spente muskla mine).

(Eller han sa at han kunne merke at jeg spilte fotball).

(Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde aldri opplevd noe sånn her beføling før.

Og mora mi hadde jo svikta oss.

Så jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre.

Men han slutta etter noen sekunder, så det var ikke så alvorlig.

Men det var kvalmende, og jeg likte ikke mora mi eller han italieneren, eller den her ferien.

Men jeg tenkte mest på å ikke la søstra mi ligge ved siden av han, for hu var ikke i puberteten enda engang da, sånn som jeg kan huske det.

Hun var fortsatt en liten jente da, sånn som jeg kan huske det.

Hun var mindre enn meg da liksom, eller hvordan jeg skal forklare det.

Lavere og litt tynnere og spedere vel.

Enda jeg var ganske tynn og spe selv, etter å ha bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

Og han italieneren var en kraftig og fullvoksen mann da.

Og jeg veide kanskje 35-40 kilo, eller noe.

Så det var ikke så mye jeg kunne gjøre av motstand akkurat.

Jeg var litt redd for han her italieneren og, siden han var så svær og sikkert sterk da.

Så sånn var det).

Dette var nok avtalt med faren min, for han insisterte på at jeg skulle dra på den her turen.

Så sa jeg ikke noe, så slutta han italieneren å beføle rompa og låra mine.

Dagen etter, så kjørte vi til Lekeland, tror jeg det heter, i Skien vel.

Og vi kjørte altså innom en platebutikk, øverst til venstre, ved Torget i Larvik, hvor jeg spurte om de hadde Rock Steady Crew-kassetten, og det hadde de.

Så skulle vi absolutt til Lekeland.

Og jeg var 14 år, og søstra mi 12 og et halvt år.

Og vi var da vant til å være i Liseberg og Jugoslavia, og Tivoli i København og Legoland, og alt mulig sånt, mange år før.

Så det var jo helt idiotisk.

Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

Men jeg fikk ikke lov å gå for meg selv, i Lekeland.

Neida.

Jeg ville se på datamaskinene, alene.

Men da kom han italieneren, og dro meg med seg.

Så jeg og søstra og mora vår, måtte gå i en flokk da, pent ved siden av han italieneren.

Enda det var noe jeg og Christell osv., vel aldri gjorde, når det gjaldt foreldra våre.

Så det her var helt merkelig.

Så man kan lure på om foreldra mine var i noe italiensk mafia(?)

Jeg og søstra mi, vi så også han italieneren, en gang seinere, etter at mora vår ikke var sammen med han.

(Vi hata han italieneren).

Da så vi han, på en kafeteria, i Larvik, ved Torget, ovenfor en Narvesen kiosk der.

Vi bare spilte kronespillet vel.

Så spurte han om noe, men vi svarte vel knapt.

Vi fikk nesten litt hevn da, for vi var ikke noe hyggelige vel.

Det er mulig at jeg og søstra mi satt og spiste eller drakk brus der, også så vi han italieneren, at han satt ved et annet bord, en god del meter unna.

Så bare gikk vi ut da, og da han snakka til oss, da vi gikk ut, så spurte han om mora vår.

Men vi svarte vel ikke noe, vi bare gikk ut.

Vi bare dreit i han, må man vel si.

Så da fikk jeg vel kanskje litt hevn for den her rompe-befølinga hans, for jeg tror muligens at de andre voksne i kafeterian der, merka det.

Det er mulig.

Vi kryp ihvertfall ikke for han italieneren da, for da var han ikke sammen med mora vår lengre.

Så da var vi ikke noe høflig mot han, for vi likte han ikke da han var sammen med mora vår engang.

Så vi svarte vel ikke noe om hvordan det gikk med mora vår, vi bare gikk ut vel, uten å snakke med han italieneren som reiste seg fra bordet sitt og hasta bort til oss da, for å prate.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Når vi var i Larvik, hvor vi hadde bodd i mange år, så følte vi oss mer hjemme da, enn i en trang folkevognbuss, om natta, imellom Tønsberg og Sandefjord et sted vel.

Så det var nok ikke sånn at han turte å beordre oss, som var fra Berger, og på besøk i vår gamle hjemby Larvik.

Han satt ved et kafeteria-bord, og skravla med en annen mann vel.

Den gangen vi møtte han italieneren igjen, kanskje et år etter at vi så han den første gangen da.

Vi så han bare to ganger.

Ihvertfall så jeg han bare to ganger.

Og før vi dro på Lekeland, (den gangen vi var på campingtur, eller 'campingtur'), så skulle han på do, eller på 'do', og ble borte ihvertfall en halv time, vil jeg si, som jeg og mora mi og søstra mi, måtte stå å vente, før vi skulle inn på Lekeland.

Så han italieneren var nok på en eller annen do for å ta 'en stille Anders', vil jeg tippe på.

Så sånn var nok det.

Så etter det så har jeg aldri egentlig likt Italia eller italienere så mye.

Men men.

Så sånn er nok det.

Så derfor holdt jeg heller med Tyskland, da det var VM-finale mellom Tyskland og Italia, en gang, husker jeg.

Enda den finalen var kjedelig, så jeg og Christian Grønli, som var på besøk vel, vi spilte heller fotball ute i hagen, i Leirfaret 4B.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så det er mye rart.

PS 2.

'Italiensk campingbil' med soveplass til to voksne og to barn i bredden, (barna har soveplass i midten, mellom de voksne som ligger på hver sin side):



PS 3.

Den Rock Steady Crew-kassetten var ikke så lang, tror jeg.

Så vi hørte på den mange ganger, i bilen, fra Larvik til Lekeland i Skien, og tilbake vel.

Jeg hadde sagt til søstra mi, at jeg likte ikke den her sangen, for jeg syntes den var døv, siden de sang om 'baby brother', osv., altså som i baby.

Og søstra mi virka enig.

Men da den sangen ble spilt i folkevognbussen, (eller 'campingbilen'), for tredje gang vel, så proklamerte han italieneren, at han likte den her sangen best vel.

Og da vi kom hjem til Bergeråsen, så hørte jeg og søstra mi på kassetten igjen, hjemme hos meg, i Leirfaret, og så kom Christell opp, akkurat når den her sangen var på, som jeg ikke likte og som italieneren likte, og hun likte også den her sangen, sa hu da.

Så da så jeg vel bare litt rart på søstra mi, tror jeg.

Her er mer om dette, for den her sangen hadde jeg og søstra mi blitt enig at var den dårligste/treigeste sangen på Rock Steady Crew-kassetten:

Her kan man se det, at ste-barna til faren min, de er skogfinske

Det kan man se på hva de kaller barna sine.

Christell har jo en datter som heter Ronja, og Jan (Snoghøj) har jo en datter som heter Tiril.

Og det er skog-finske navn, vil jeg si.

Her kan vi se at navnet Ronja har samisk/Astrid Lindgren/røver-bakgrunn:

Invented by Astrid Lindgren for the heroine of the children's book Ronja rövardotter (1981) by taking the middle letters of Juronjaure, the Sami name of a lake in north Sweden, said to mean "lake by a hill".

http://en.wiktionary.org/wiki/Ronja

Og samer, de ble jo kalt finner, i Norge, i gamle dager, (se for eksmpel i Finnmark).

Så Ronja det er skog-finsk, vil jeg si.

Så her kan vi se at min fars stebarn, faktisk er mer hans barn, enn hans ekte barn.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

Jeg sendte en sånn museums-epost til Berger Museum gjennom Nord-Jarlsberg Museene, om de viste noe om farfaren min, som jobba på Berger Fabrikker

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Informasjon om Øivind Olsen, som jobba på Berger fabrikker

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sun, Jan 10, 2010 at 1:03 AM
To: post@n-jm.org
Hei, jeg fant ikke noe e-post adresse, for kontaktpersonene til Berger museum, så jeg sender det her til Nord-Jarlsberg museum, siden jeg så at Berger Museum fikk midler gjennom dere. Min farfar, Øivind Olsen, jobba som snekker ved Berger fabrikkene, fra før krigens dager vel, og i en del år etter krigen, med å snekre noen slags stamper, for å rengjøre tekstiler i, eller noe. Så startet han eget snekkerverksted i nabobygda Sand, på 50 eller 60-tallet, Strømm Trevareindustri, seinere Strømm Trevare A/S, da faren min tok over mer og mer. Men jeg har ikke noe kontakt med familien min lengre, etter at min søster Pia Ribsskog og min stesøster Christell Humblen, fortalte meg at faren min, Arne Mogan Olsen, hadde mistbrukt søstra mi som lita jente, da vi var i bryllup i slekta til Haldis, i Kr. Sand, i 1989, og Jan Snoghøj, Haldis' sønn, var også der. Faren min og Haldis lot meg bo alene i Hellinga 7B og Leirfaret 4B fra jeg var ni år. Så da jeg flyttet til Oslo for å studere, i 1989, så brydde jeg meg ikke så mye om at faren min solgte barndomshjemmet mitt, og at jeg ikke hadde noen penger eller eide noe, jeg var bare glad for å komme meg vekk fra familien min og folka i klassen, fra Berger, som pleide å mobbe meg mye, spesielt på ungdomsskolen. Men i 2003 og 2004, så overhørte jeg i Oslo, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', som jeg ikke skjønner hva egentlig er, eller hvorfor jeg er forfulgt av. Så jeg har flytta/flykta til England. Og nå prøver jeg å finne ut mer om familien min, for å prøve å skjønne om det her med 'mafian' har noe med familien min å gjøre. Øivind gifta seg jo med Ågot Mogan, på slutten av krigen, tror jeg. Mora mi bodde i Larvik, så Ågot var nesten som mora mi, siden hu bodde på Sand, så jeg var der hver dag de første årene jeg bodde på Bergeråsen, for å spise middag osv., i huset til Ågot og Øivind, som var bygget i forbindelse med Strømm Trevare. Så jeg brydde meg ikke så mye om skolen og det som skjedde der, for jeg syntes det var så artig, at vi hadde egen familiebedrift, hvor farfaren min blant annet leverte elementer til Jensen Møbler, og de lagde køyesenger, og de begynte med vannsenger, på 80-tallet. Men jeg var vant til fra Larvik, å være best i klassen, så jeg prøvde å fortsette å være det på Berger og, selv om jeg nesten så på skolen som noe heft. Men men. Men faren min gikk jo konkurs, etter et mislykket byggeprosjekt i Sandsveien, i 1989 vel. Familien Sand klagde på at faren min ville bygge for mange hus, og det kan ha vært i sammenheng med at jeg og søstra mi møtte Turid Sand, på Rødtangen, sommeren 1988, og da fortalte hun oss, at hun hadde latt en kar fra Oslo fingre henne, og hun oppfordra søstra mi til også å ha det litt gøy. Jeg var en litt stille gutt, etter å ha bodd alene i alle disse årene, så jeg fortalte ikke om dette til noen. Søstra mi, som bodde nede hos Haldis, ba meg også om å holde kjeft. Men det er vel litt drøyt av henne, å si at jeg ikke kan fortelle videre hva jeg hører, og hun har jeg også brutt kontakten med da. Så sånn er det. Noen av brødrene til Øivind har bodd på Holmsbu, på Støa, eller Bergstø, som det heter. Jeg tror at han ene var kunstmaler, men jeg er ikke helt sikker. Eller muligens fisker. Noe sånt. Dem hadde visst masse malerier av Kittelsen. Men faren min vil ikke arve de grandonklene sine på Holmsbu, så jeg og søstra mi, vi arver noe sånt som 1/9 hver. Av en eller annen grunn. Jeg lurer på om grunnen er at faren min er Jebsen-sønn. For, Ågot fortalte meg, at under krigen, så bestilte fabrikkeier Jebsen ei flaske sprit i Ågot sitt navn, antagelig siden Ågot var tjenestepike, på Berger Gård. Så hadde postmann fortalt Ågot om det her da, og mobba henne og spurt hvorfor hu hadde kjøpt sprit i posten fra polet i Drammen. Så hadde Ågot blitt sinna, siden fabrikkeieren hadde brukt rasjoneringskortet hennes, til å kjøpe sprit på. Så hu hadde tatt med flaska ned til 'n Ola, mener jeg det var hu sa. Så om det har blitt noe afære mellom Ågot og Jebsen av det her, og at faren min, som er født høsten 1944 vel, egentlig er sønn til Jebsen, har jeg lurt på, siden han ikke vil ha arven etter brødrene til Øivind osv. Så det er mye rart. Jeg veit at mormora mi, Ingeborg Ribsskog, er fra Danmark og hadde en morfar som var øverstkommanderede mellomkrigsgeneral i Danmark, Anders Gjedde Nyholm, enten adelig gjennom Ove Gjedde antagelig, eller Charlotte von Geldern av kurlandsk adel, har jeg lest. Min mormor sa gammel dansk adel, men det må vel enten bli skånsk eller kurlandsk da. Hvem vet. Min mormor arvet baron-paret Adeler, siden de døde barnløse, og baronessen var henne tante vel, Magna Heegaard. Så jeg lurer på om mora mi ble baronesse, siden hun var den første i en norsk gren. Og mora mi var Ingeborgs beste barn. Og de pengene ble satt i et hus i Jegersborggate, på vegne av mora mi som ble sett på som å være sinnsyk da. Og de solgte huset i 1982 vel, og tok 50.000 under bordet, sa de nye eierne. Kanskje det var mora til morfaren min Johannes Ribsskog, som hadde gjort mora mi sinnsyk som barn. Ingeborg fortalte meg ihvertfall at hun som er fra Dørumsgård-slekten i Skedsmo, skulle passe mora mi, da mormor mi skulle ha tante Ellen, og da hadde visst ikke hun Rælingen-lærerinna Ribsskog født. Dørumsgaard, vaska grytene hu hadde brukt, så kjøkkenet så visst ikke ut, og hu var visst plaga av tungsinn, eller noe, tror jeg. Hvem vet. Ågot var jo fra Rollag i Numedal, selv om mange av søsknene hennes også flytta til Berger og Svelvik. Søstrene hennes Margit og Anne hadde systue på Sand og seinere Strømsø. Faren til Ågot var Nils 'i Dalen' Mogan, som jeg tror var skogfinne. Enten han eller mora Birgit Mogan, som arva gården Mogan i Rollag, selv om hu var adoptert. Så det at faren min lot meg bo alene på Bergeråsen, det kan ha vært noe sånn skogfinne-greier, siden mormora mi var langt ute i slekta, fra noe kurlandsk adel, eventuelt. Og Haldis, mora til Christell, er fra Tysnes, som er like ved baroniet Rosendal, så de kan ha tulla med meg, siden de kanskje visste om det at mora mi var baronesse da, (etter Cort Adeler), og at de kanskje ikke ville ha utfordrere til baroni Rosendal, for da ble ikke de så unike og fine, da kanskje. Noe sånt. Øivind hadde ikke lappen og bil, og satt mest i sofaen og løste kryssord, og var ukonsentrert, og skjærte seg i fingra nede på verkstedet. Han likte ikke å gå til legen. Han sa at Johannes, morfaren min, ikke var noe flink politiker i Sætre, for han kunne foreslå en ting, og så stemme mot sitt eget forslag. Så sånn var det. Øivind døde ganske tidlig på 80-tallet vel, og ville ikke begraves i Berger kirke, skjønte jeg. I begravelsen i Svelvik kirke, så kalte presten han for 'Eivind', den største kransen var fra Jensen Møbler A/S, og jeg tror at onkel Runar og tante Inger fra Sande, fikk kusina mi Heidi til å begynne å grine. Hu grein ihvertfall høyt. Det hørtes falsk ut for meg ihvertfall. Etter at Øivind døde, så ba Ågot meg om å sove på Sand en natt vel, i det ytterste rommet, av en eller annen grunn. Hu ga meg også en femmer fra frigjøringen, med jord på, og sa at den fant Øivind en gang, og han hadde nok ønsket at jeg fikk den mynten, sa Ågot. Det må vel ha vært omtrent det eneste Øivind eide, vil jeg tro. Som han ikke eide sammen med Ågot, av veggklokker og sånn da. Men men. Ågot sa at Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne, og jeg fortalte det til sønnen hennes Håkon, som ikke gjorde noe for å trøste Ågot. Da Øivind døde på Horten sykehus, så spurte faren min om jeg skulle bli med dem og se på liket. Men så sa tante Tone, at jeg ikke burde det, så jeg hørte på henne. Mens hennes egen sønn, Tommy, som er yngre enn meg, ble med Håkon og faren min, og så på liket. Så der ble jeg litt finta ut, må jeg si, og Håkon fikk et hardt utrykk i øya, da han hørte at jeg ikke skulle være med å se på liket, husker jeg. Så det er mye rart her. Så hvis dere har noe opplysning om hvor Øivind var fra, så hadde det vært artig å vite. De brødrene hans i Holmsbu, de tror jeg henter Sandersen og sånn, og det får jeg ikke egentlig til å passe, siden Øivind het Olsen. Men kanskje det er noen andre som skjønner det. Så det er mye rart, det er helt sikkert. Så jeg håper dere kan sende dette til riktig person ved Berger museum, (men kanskje ikke Jurg Jebsen, som jeg så at stod som en av de ansvarlige der, siden farmora mi rappa den spritflaska av faren hans under krigen, så kanskje han ikke vil svare på grunn av det). På forhånd takk for eventuell hjelp! Mvh. Erik Ribsskog

---