Denne artikkelen viste Glenn Hesler meg, da vi bodde på Ungbo. Jeg lurte på om det kunne være plagiat av mitt kryssordprogram, som fikk lav karakter

PS.

Det var da jeg studerte 2. året, på NHI, at jeg laget det dataprogrammet.

For jeg var interessert i kryssord, etter min farfar, Øivind Olsen, som var en kløpper til å løse kryssord.

Og jeg pleide å spise middag hos dem, hos han og farmora mi Ågot, på Sand, da jeg bodde aleine på Bergeråsen.

Så hendte det at jeg løste kryssord etter middagen da.

Så sånn var det.

Det var Ole Øren, rektor ved NHI, som var rådgiver, for meg, for den oppgaven.

Men han var så spesiell, så jeg bare lagde programmet selv, uten hans hjelp.

Og jeg fikk 3.7, var det vel, i karakter.

Så klagde jeg da, men jeg var på militærøvelse, under rekruttperioden, og troppsjef Frøshaug, ville ikke la meg gå av bussen, på vei tilbake til Terningmoen, for å ringe NHI, og si at jeg ikke kunne komme på klagemøtet, siden jeg var i militæret.

Jeg var ganske tynn, så rekrutten i infanteriet, var ganske tøff for meg, så jeg glemte litt av mitt vanlige liv, i de ukene, for vi ble drevet ganske hardt, under rekrutten, i militæret.

Så sånn var det.

Jeg har hørt senere, at Ole Øren, sluttet ganske kort tid etter dette.

Så spørsmålet er om Øren, har tjent masse penger på mitt kryssordprogram, i samarbeid med han på bildet da.

Hva vet jeg.

Men det er vel kanskje en mulighet.

Jeg vet heller ikke hvorfor Glenn Hesler viste meg det her, han forklarte det ikke ordentlig.

Jeg vet ikke hvor han fikk artikkelen fra heller.

(For han pleide vel ikke å lese så mange aviser, tror jeg).

Han bare kom inn på Ungbo der, mens jeg satt og så på TV, og viste meg den artikkelen da, som han hadde revet ut av en avis vel, uten å si noe mer.

Og jeg sa ikke noe jeg heller, jeg bare leste, og syntes artikkelen så spesiell ut, angående hvordan den var designet osv.

Men men.

Og mista litt troen på meg selv da, selvfølgelig, siden jeg var litt stolt av det programmet da, og hadde kanskje tenkt å prøve å selge det.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg skrev mer om dette, på Facebook:



http://www.facebook.com/group.php?gid=2425370951&ref=ts

Jeg skrev om fru Landhjem, på Origo

http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/124275_gamle-forretninger

Nå fant jeg noe om fru Landhjem. Mora vår, ga ikke mat til katta, så den fikk mat hos fru Landhjem, som hadde butikk, like ved der vi bodde, i Larvik

PS.

Og da så jeg det, at fru Landhjem, tok inn katta vår i personalinngangen da, av butikken, en dag jeg var ute og leika.

Og da måtte fru Landhjem vise meg da, at katten hadde det bra der, og at hu ikke gjorde noe galt.

Så jeg fikk se det rommet, hvor katta fikk mat da, under butikken.

Noen ganger gikk jeg også ærend for fru Landhjem, da fikk jeg en is, til en krone.

Det var hvis jeg gikk på posten og henta en pakke, som alltid viste seg å være reklame, så jeg syntes det var en dum jobb, for det var jo bare som søppel.

Men men.

(Men jeg fikk ikke lov å pante flasker der, for det likte ikke fru Landhjem.

Eller, det var sånn, at jeg kunne ikke få penger, jeg måtte kjøpe noe.

For jeg og han Frode Kølner, som var kameraten min, vi var nesten som gategutter, som fløy rundt og leita etter tomflasker, over hele Larvik sentrum da, for vi bodde så og si midt i sentrum.

For en gutt som het Morten, som var sønn av en av kameratene til stefaren min, Arne Thomassen, han lærte meg å pante flasker på travbanen da, hvor mora mi sa at jeg skulle bli med Arne Thomassen da.

Men det at jeg gikk på travbanen, det var bare for å komme bort fra mora mi.

Så det var ikke sånn, at jeg har gått travbanen, etter at jeg flytta fra mora mi.

Nei, det var bare da jeg var med han stefaren min da, når jeg var guttunge, på travbanen, på søndagene, var det vel, før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979 da.

Men da var det bedre å pante de flaskene på Domus eller Albert Bøe f.eks., hvor vi fikk penger, for flaskene.

Så sånn var det).

Mer da.

Jo, en gang fikk jeg en fotball tegneseriebok og, som stod i bladhylla, i butikken hennes, en kolonialbutikk, som solgte mest nymalt kaffe, tror jeg.

(For den fotball tegneserieboka, den hadde stått i hylla, så lenge uten å bli solgt, så da sa fru Landhjem da, at den kunne jeg få.

Jeg pleide å gå innom butikken hennes en gang i blant, og prate om katta osv.

Og noen ganger handla jeg for mora mi der da, eller meg selv, for hun solgte vel noen karameller osv).

Så sånn var det.

Da jeg flytta til Berger, så ble jeg boende aleine, så da tok jeg med katta, Pusi, som mora mi døpte.

Og da kom fru Landhjem på besøk, en gang, for hun visste hvor det var, for hun pleide noen ganger å kjøre forbi, på vei til Oslo, eller noe.

For hu syntes at det var så fint, å kjøre langs Drammensfjorden, så det hendte noen ganger, at hu kjørte om Svelvik, mellom Sande og Drammen, en omvei på kanskje 3-4 mil, husker jeg at hu sa.

(For jeg forklarte henne hvor jeg bodde da, og hvor Pusi var, en gang jeg var på helgebesøk, i Larvik, hos mora mi, noe jeg var ca. en gang i måneden, de første åra, etter at jeg flytta til Berger).

Fordi det var så fin utsikt til fjorden, langs Svelvikveien, noe det også er da.

Og da satt katta alltid, på trappa, til leiligheten, i Hellinga da, som jeg bodde da.

Og det må ha vært i 1980, for jeg flytta til Leirfaret, i 1981.

Og da fant fru Landhjem fram til farmora mi på Sand, hvor jeg spiste middag.

Så dro vi bort på Bergeråsen, hvor fru Landhjem hadde vært allerede, så viste jeg at katta fikk kattemat og hadde en kasse med kattesand osv.

Så sånn var det.

Så da var fru Landhjem fornøyd, for hun visste det, at Pusi ikke hadde det så bra, når den bodde hos mora mi, for mora mi kjøpte ikke mat alltid, til Pusi.

Så sånn var det.

Og etter at lillebroren min Axel, ble født, så var det også mye støy, så Pusi ble stressa.

De ropte istedet for å prate og sånn og, når de bodde i Drammen, eller Stenseth Terrasse, og jeg bodde på Berger.

Mer da.

Jo, så flytta de tilbake til Larvik, mora mi og dem.

Og da tok jeg med Pusi en gang, når jeg var på besøk.

Og da var Pusi rolig og fin.

Så hadde visst katta dansa i gata, for Pusi var så glad for å være tilbake i Larvik og hos fru Landhjem.

Pusi ble født, i 1976 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i kjelleren til naboen der.

Så sånn var det.

Og Pusi levde til jula 1980 ca. vel.

Da skulle Haldis og dem på juleferie, og da måtte vi ha Susi hos oss, (eller hos meg), i Hellinga, sa faren min.

Det som skjedde var at Susi, (Christells katt), var ganske mannevond, og jagde Pusi.

Og jeg hadde to bråkete kamerater på besøk.

Petter og Christian Grønli, i de neste dagene.

Og vi var aleine hjemme og lagde mye bråk da.

Så katta kom ikke tilbake.

(Så dette kan ha vært noe plott).

Jeg så Pusi en gang, men da så Pusi så rar ut, (stressa), og turte ikke komme inn døra, for det var så mye bråk der.

Katta så nervøs ut da.

Pusi skjønte nok ikke det, at Susi bare skulle være der, i juleferien.

Og Pusi skjønte nok ikke heller det, at jeg egentlig savna katta, men at jeg var vant til å være aleine der, og kunne nesten ikke hive ut Petter og Christian, pga. katta.

Så etter det, så så jeg aldri Pusi igjen.

Selv om jeg leita og ropte veldig mye, etter at Petter og Christian begynte å holde seg hjemme.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

Noen av alpinistene ble kanskje litt for avhengige av Jan. Terje Skriver, det navnet har jeg vel hørt at Jan har sagt, men jeg vet ikke hvem det er

PS.

Etter at jeg flytta fra Berger, til Oslo, i 1989, så hadde jeg nesten aldri noe mer med faren min og Haldis og Jan og Christell, å gjøre.

Untatt hvis det var begravelse og sånn.

Så jeg så de kanskje en gang, annenhvert år, eller noe, og jeg pratet aldri mye med de, de 15 årene jeg bodde i Oslo.

Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg hadde lest om det i avisa, så hadde jeg nok aldri fått vite det, at Jan hadde jobbet med de her kjente alpinistene.

Enda jeg er ganske sportsinteressert, fra da jeg vokste opp osv.

Så jeg har egentlig ikke vært som i familie, med faren min og Haldis og Jan og Christell, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989.

Og egentlig ikke før det heller, siden disse, og Viggo Snoghøj, og min søster Pia Ribsskog, lot meg bo alene, i en leilighet, i Leirfaret, 2-300 meter fra der de bodde, i et hus i Havnehagen, på Bergeråsen.

Så Jan, han er som stesønnen til faren min, som utstøtte meg fra familien.

Så ikke noe spesielt nært forhold, med andre ord.

Jeg var hos Jan, noen ganger, da jeg gikk på skole i Drammen, siden Jan bodde i Drammen.

Og hadde omtrent åpent hus, for Berger-folk, må man vel nesten si.

Men det var sånn på nåde, og det var ikke sånn at jeg fikk lov å bruke telefonen, eller noe, da jeg var der.

Uten å få masse kjeft, av Christell, som var to år yngre enn meg.

Men hun var liksom hjemme der da, så hun fikk lov å bruke telefonen.

Men jeg var ikke så inne i varmen der, så jeg var der mer på nåde da, og måtte tåle å bli hersja med, av den to år yngre stedatteren til faren min, hvis jeg skulle sove over der, før jeg skulle på jobb, på CC, på en lørdag, f.eks.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og når hun Christell kjefta, så var hun som en mann nesten.

Hun så veldig sånn slank og kvinnelig og smekker ut.

Men hun er nok egentlig en guttejente, og oppfører seg mer som en gutt, må man vel nesten si.

Det er kanskje Jan som har fått Christell til å bli sånn, siden han alltid skulle ha henne til å ta armhevinger fra takrenna, til huset i Havnehagen, osv.

Så det er nok Jan som mye har formet Christell, vil jeg nok si.

Jan er jo 8-9 år eldre enn Christell, og Haldis var jo alenemor, som jobbet i Drammen, så Jan har nok omtrent vært som en far for Christell, kan man nok si.

Ihvertfall har han nok hatt ganske bra kontroll på henne, virka det som for meg ihvertfall.

Så sånn var det.

Jan drev også og skrev opp setninger, og tok opp på kassett. Så fant folk fra Berger kassettspilleren, det året jeg gikk på skole i Drammen

PS.

Dette skjedde i det nedlagte bedehuset, i Rødgata, i Drammen, hvor Jan bodde, i 2. etasje, sikkert der presten hadde pleid å bo.

Dette var skoleåret 1988/89.

Setningene var sånn, at 'Jan skal være snill mot kameratene sine', osv.

Kassettspilleren lå ved senga, så dette var noe han hørte på, før han sovna da.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

Her kan vi se at Jan Snoghøj, broren til Christell, er nesten som en gammeldags heks

PS.

Her er mer om dette:

Jan Einar Thorsen, var alpinisten, som min fars stesønner, (og halvbrødre til Christell Humblen), Jan og Viggo Snoghøj, hjalp, før Lillehammer-OL

PS.

Jeg har skrevet om denne avisartikkelen, på bloggen før, og da trodde jeg at det var Kjetil Andre Åmodt, som var hos Jans kinesologi-klinikk, i Drammen, men det var altså en annen alpinist, som heter Jan Einar Thorsen.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

En i slekta til Frode Kølner, en kamerat av meg fra Larvik, var med å myrde to jøder, som var for hysteriske og korpulente, til å fraktes over grensen

Familien til han som gikk i klassen min, på Gjerdes VGS., i Drammen, og som skaffet meg jobb i Rimi, Magne Winnem, er også fra Tyskland

Her kan man se at faren min ikke ville ha arv etter onkelen sin, på Holmsbu. Det kan være fordi at faren min er sønn til Jebsen

https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxUmTGZoBCpsmYau6468GsyLGPUB3hpRYnfJcQFEXoIeX8vKB_KuhylnLscUh3ij69N0WJeGU8SLnku286MG_A_bsdV2LeihgnP4jweFec_O0IIsYmLDPI2NFmu9ytvMKAVvJWmvJMVXg/s1600-h/img129.jpg

PS.

Og at jeg og søstra mi, da er ungene til Ågot og Øivind da.

Det stemmer med det, som Ågot sa, på 80-tallet, at hu ga meg melk, da jeg var liten.

Og at Øivind så gjerne ville ha ei jente, og at det var defor dem fikk Pia.

Noe sånt.

Hvem vet.

Og det stemmer med det, at i begravelsen til Ågot, så ble jeg satt til å bære foran på kista, og da hadde dem krangla hele natta, om det her, faren min og onklene mine, sa Susanne.

Og Christell sa også, i begravelsen, at jeg hadde jo ikke så mye familie igjen nå, enda faren min og søstra mi osv., var der.

Så hu regna ikke seg selv og faren min, som i min familie da.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

Den nye Svelvikferja var upopulær, da den startet, i 1978

PS.

Jeg husker fortsatt den gamle ferja.

Da mora mi rømte fra faren min, i 1973, var det vel, så kjørte hun en ganske liten bil vel, til Svelvik, fra Bergeråsen, Toppen, en vei der, hvor vi bodde.

Vi bodde i leiligheten hvor Anders Røykås og dem, bodde seinere.

Men men.

Toppen 4, tror jeg det var.

Så kjørte mora vår til Svelvik da.

Også videre til foreldrene sine, som da bodde på Klokkarstua, tror jeg, like over fjorden fra Svelvik.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

Elvis hadde visst vært i slåsskamp, i 1973, meldte VG da

Berger kirke var Norges eneste privateide kirke, i 1946. Det var spesielt. (Eiet av Jebsen-familien, som farmora mi jobba som tjenestepike for)

PS.

Da begynner jeg å skjønne litt her, tror jeg.

At faren min, han er jo født i 1945, så han er kanskje ungen til Jebsen han(?)

For det var jo en historie, med en spritflaske, som fabrikkeier Jebsen, hadde bestilt, i farmora mi sitt navn, under krigen, fra Drammen.

Så hadde farmora mi blitt sur da, for han fabrikkeieren hadde brukt av hennes rasjoneringskort.

Ågot ble oppildra, av postmannen og noen andre fra fabrikken, eller noe, husker jeg hu sa, for hu fortalte meg den her historia, en eller to ganger, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

Så sånn var det.

Det var vel to fabrikker, forresten.

Så dro hu Ågot til han Ola, og drakk opp flaska.

Det var vel en lørdag det her da.

Men da har det nok klikka for fabrikkeieren.

Så en dag i 1944, så tok han nok og voldtok Ågot, tror jeg, pga. det her med spritflaska.

Så ble familien til Ågot sure, de fra Numedal, som heter Mogan.

Så da måtte Jebsen, låne penger, sånn at dem kunne bygge en fabrikk, borte på Sand.

Det var nok derfor at faren min ikke ville kjøre meg helt bort til kirka, da jeg skulle konfirmeres, for han ville ikke at noen skulle skjønne sammenhengen.

Og det var nok derfor at en kamerat av meg, Ulf Havmo, pleide å si 'Å så godt, Ågot', for det var det som Jebsen hadde pleid å si, når han voldtok farmora mi da, som Ulf hadde snappa opp, fra den lokale mafian, eller hva man skal kalle dem.

Noe sånt.

Og det var også derfor Jebsen bestilte altertavler, til kirken, etter krigen, for han hadde gjort noe galt, og ville ha tilgivelse fra vår fader i himmelriket da.

Så nå begynner det å henge på greip her.

Så får vi se om vi klarer å finne ut noe mer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og nå har jeg tenkt litt mer på det her da, mens jeg har sovet noen timer.

Og Ågot hu sa jo, 'at de var ikke noe snille med tyskerjentene'.

Og Jebsen-familien, var jo fra Tyskland.

Tjenestepike på Berger gård, det ble sikkert sett på som å være 'hora til Jebsen', eller noe.

Men Ågot, hu var kristen og fra Rollag i Numedal, så hu ville bare være vanlig tjenestepike hu.

Men, det som skjedde, var at hu ble lurt opp i stry, med den spritflaska fra Drammen, for da fikk Jebsen-klanen noe på henne da.

Så måtte hun nok være 'Jebsen-hora' likevel, selv om hun ikke ville.

Og farfaren min, han klagde på det, at gutta på skauen, hadde spurt han, om han ville være med.

Og da hadde Øivind sagt, at han hadde kone og unger, husker jeg han sa, (alle de her tinga ble fortalt meg på 80-tallet, under oppveksten).

Men da, når kommunistene kom etter krigen, eller de politifolka, eller 'politifolka', fra Sverige.

Da tok de med seg alle tyskertøsene da, som de kalte det.

Og da var de nok noen ganger mer uforsiktige enn forsiktige, og tok kanskje med for mange da.

Så hadde Øivind kone og to jenter, tror jeg, og da sa de at Øivind var nazist, enda jeg husker at han fortalte en gang, at han alltid har stemt Arbeiderpartiet, og ville vel da heller bare passe på familien sin, istedet for å ligge i et gapahuk i skauen.

Men da tok kommunistene kona og døtrene hans for det da, og internerte dem, i leir, på Bastøy, eller noe.

Noe som betyr at de måtte være horer, for politifolka fra Sverige, eller noe.

Og Øivind fikk sikkert aldri se dem igjen.

Men Ågot, hu ble sendt tilbake, fra Bastøy, og da gifta heller Øivind seg med henne, av praktiske årsaker da, siden familien hans var borte, og siden Jebsen ikke fikk lov å ha noe 'Jebsen-hore' lengre, etter krigen.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, det stemmer også med det min farfar Øivind, fortalte meg, at da min morfar Johannes, dro inn til Oslo, for å lete etter tante Ellen, som gikk på forsøksgym, der inne, og pleide å forsvinne til Slottsparken og røyke hasj, og lignende.

Da, sa Øivind, at Johannes møtte en annen mann, som spurte Johannes hva han gjorde.

'Jeg leiter etter dattera mi', sa Johannes da.

Og da svarte han andre mannen, at han leita etter begge sine.

Og da var Øivind sånn dikterisk.

For da var han andre mannen Øivind selv, som hadde mistet begge sine døtre til mobben da.

Så sånn var nok kanskje det da.

For det er tydelig at mine besteforeldre, på farsiden, har prøvd å 'programmere' meg litt opp igjennom 80-tallet, da jeg bodde på Bergeråsen, sånn at jeg kanskje skulle skjønne mer som voksen.

For de følte seg nok urettferdig behandlet.

Ågot sa f.eks. da Øivind døde, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne.

Og da ba jeg sønnen hennes, Håkon, trøste henne, for jeg var bare 13-14 år, og var ikke så flink til sånt.

Men Håkon, som da var i 30-åra, han ville ikke trøste henne, han bare så stygt på meg.

Og en gang tulla jeg med Øivind og Håkon, for jeg kjeda meg, så sa jeg at nazisme og sosialisme var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

Og da spratt begge to opp fra sofaen og kjefta skikkelig da.

Så det var tydelig at det nazisme-greiene, det satte sterke følelser i sving, hos både Øivind og Håkon da.

Og jeg kødda litt med dem, siden jeg satt og kjeda meg litt da, når dem hadde pause fra jobbinga.

For jeg gikk jo bare skole, så jeg skulle liksom tøffe meg litt da, for dem så litt ned på meg da, husker jeg at jeg syntes, så da bare sa jeg noe.

Men jeg hadde ikke venta at dem skulle reagere så sterkt.

Hm.

Men Håkon han er kanskje sosialist da, uten at jeg veit det helt sikkert vel.

Og Øivind var i Arbeiderpartiet, eller stemte Arbeiderpartiet, er vel mer riktig.

Så jeg tror ikke at noen av dem var nazister.

Men det var kanskje fordi, at Øivind, han hadde vært en slags leder, på fabrikken, eller, de bodde ihvertfall ikke i arbeiderboligene.

Øivind var jo snekker.

Nei, de bodde i en husklynge, like ved Fossekleiva, og du måtte kjøre over et jorde, ved Berger kirke og Berger gård da.

(På tunet til Jebsen, kan man kanskje kalle det, isteder for i arbeiderboligene, som lå et godt stykke på andre sida av Fossekleiva, ovenfor fotballbanen til Berger IL. der).

Og der bodde kanskje Ågot og, siden hu var tjenestepike.

Og da ble de sikkert straffa da, de som bodde nærmest gården til Jebsen da, etter krigen, av de som kom for å ta 'tyskertøsene' osv., siden Jebsen-familien egentlig var fra Tyskland.

Jeg kan ikke vite nøyaktig hva som har skjedd, men det er klart at noe lignende av det som jeg skriver her, kan kanskje ha skjedd da.

Øivind var visst snekker, på Berger fabrikkene.

Så hvordan han fikk råd til å bygge fabrikk på Sand, det veit jeg ikke.

Noe må nok ha foregått.

Og han kjøpte ikke tomt, men fikk bygge på tomta til en som het Lersbryggen da.

Så det var ikke så fint som å ha egen tomt.

Og i kjelleren i huset der, så har det nok foregått noe.

Blant annet stod det mange radioer, fra krigens dager, i kjelleren.

Så om tyskerne har holdt til der, eller noe, og at det var radioer, som var konfiskert, under krigen(?)

Hvem vet.

Mye av det som skjedde, under og etter krigen, ble nok holdt hemmelig, for kommunistene og gutta på skauen og politifolk fra Sverige, hvem nå de var, de tok vel omtrent fullstending kontrollen, i samarbeid, med allierte styrker.

Og Norge etter krigen, var jo mye som i østblokken nesten, før vi fikk noe slags 'glasnost', eller 'perestrojka', når Willoch dukka opp, på 80-tallet, og vi fikk nærradioer og lengre åpningstider i butikkene, osv.

Nå setter jeg det vel litt på spissen her, men det er nok mye som ligger skjult ennå, iforbindelse med hva som foregikk under krigen, og etter frigjøringen, vil jeg nok tro ennå.

Så sånn er nok det.

Jeg lurte på om dette var MC-ulykken, som onkel Martin hadde, da han som satt på døde, ved Kafedammen på Berger. Men han hadde ikke lappen i 1963

PS.

De måtte bygge om veien, etter onkel Martins ulykke, husker jeg at besteforeldrene mine på Sand sa, rundt 1980, var det vel.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

Noen ville ha forsvarsarbeid, altså deler av militærtjenesten, inn i skolen, etter krigen. Bernhof Ribsskog sa nei

Eksportøl ble faktisk eksportert i gamle dager, det var artig. Jeg lurer på hva forskjellen mellom eksportøl og vanlig øl var

Bernhof Ribsskog ville kutte ned på bruk av gjensitting, i skolen

Her ser vi at etter krigen, så ble Norden sett på som en enhet, ihvertfall i Norge

Min grandonkel, lensmann Ribsskog, i Aurskog, var ekspert på å fange mordere

PS.

En i militæret het Torp, 10 Torp.

Han var fra Dal, eller noe sånt, ihvertfall ikke så langt unna vel.

Han var tillitsmann, men tulla med vaktlistene, så Bakke måtte bli ny tillitsmann, for Torp satt opp Andresen, på sin egen vakt, for å få mer fritid antagelig.

Hadde en på et kontor der bekreftet da.

På Terningmoen i Elverum, var dette.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

Her ser vi at min morfar, Johannes Ribsskog, var på radio, i 1946, angående en diskusjon om idrett. Han var politi, for jusstudenter, måtte være det

PS.

Etter ferdige jusstudier, så var min morfar, ansatt av staten, som anklager, eller aktor, under landsvikprosessen, etter krigen.

I Lillehammer, mener jeg min mormor sa, på telefon ifjor.

De bodde også i Nittedal, så det kan ha vært noe av det samme der.

Så ble han Rådmann i Hadsel, i Vesterålen, og de flyttet opp dit, hvor bl.a. min mor vokste opp da, før de flyttet ned til Hurum, på 60-tallet.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

NRK hadde både en Rinnan og en Adolf, med i diskusjonen, som min morfar var med på.

Så jeg vet ikke helt hva de drev med, i kringkastingen, året etter krigen.

Men men.

Bernhof Ribsskog skrev under et opprop om våpenhvile i språkstriden, i 1955

Det ble kranglet om, om en tidligere frontkjemper, skulle få jobbe som lærer. En pastor hadde skrevet en fin vandelsattest. Bernhof Ribsskog sa nei

PS.

Her er mer om dette, fra noen måneder tidligere, i VG:

Her ser vi det som han 'Nick Ewans' fant, at min morfar søkte sysselmannstillingen, på Svalbard, i 1956, da han var rådmann i Hadsel, i Vesterålen

Lensmann Ribsskog stopper to finske rømlinger. Jeg tror han lensmann Ribsskog må være min grandonkel, på morssiden.

PS.

Det er vel altså min morfar Johannes sin bror det er snakk om her, den modige lensmannen, tror jeg, som ble boende i Skedsmo, hvor også min morfar vokste opp, men flyttet vekk fra, da han var i 20-årene, tror jeg det må ha vært.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

Her ser vi at Øyvin Ribsskog var lensmann. Dette er nok den samme personen som var med i kvitt eller dobbelt, og som skrev boken om hemmelige språk

Fra VG's tekstarkiv: Skoleinspektør Bernhof Ribsskog døde i 1963. Dette var nok den Ribsskog, som Rune Gerhardsen nevnte, på e-post, tidligere iår

PS.

Skoleinspektør Ribsskog, fylte 80 år, tidligere samme år som han døde, og fikk stor omtale i VG:

Her ser vi at en Øivind Ribsskog, var med på Kvitt eller dobbelt, om 'Asbjørnsen på Romerike'. Var det han som skrev den boken om hemmelige språk?

PS.

Men den Øivind Ribsskog, som skrev boken om hemmelige språk.

Han kalte seg vel Øyvin Ribsskog, og ikke Øivind.

Forstå det den som kan.

Mvh.

Erik Ribsskog

I 1967, så søkte min morfar Johannes Ribsskog, seg vekk fra kontorsjefstillingen i Sætre, og ville bli kontorsjef i Statens ungdoms- og idrettskontor

PS.

Dette var da antagelig, for at da kunne han holde et øye på tante Ellen, som gikk på forsøksgym, inne i Oslo, for bestefar Johannes, han måtte inn til Oslo, hele tiden, likevel, for å lete etter tante Ellen, som hele tiden ble borte fra forsøksgym, for å røyke hasj i Slottsparken og sånne hippeting da sikkert.

Men denne jobben fikk ikke min morfar, ellers så ville jeg nok ha hørt det tidligere.

Og i 1969, så fødte min tante Ellen, min et år eldre fetter, (som var født på samme dag som meg, 25. juli, bare et år tidligere), Joakim, som var mongloid, heter det vel.

Dette var antagelig pga. for mye narkotikabruk og lignende, fra tante Ellen.

Min fetter Joakim, døde i Sveits, på 90-tallet vel, uten at jeg helt skjønner hvordan det kunne ha skjedd, for da jeg og søstra mi, var nede i Sveits, på besøk, hos tante Ellen, i 1987, så var fetter Joakim, helt frisk og sunn, og det var vanskelig for søstra mi og kusina mi, å kontrollere han, for han var så sunn og sterk, husker jeg.

Så sånn var det.

Så her var det nok muligens noe muffens.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Min morfar, var forresten en veldig sportslig kar, sammen med min mormor, så gikk de milelange turer, på ski, hver vinter, og spaserturer, i skog og mark, i Nevlunghavn, om sommeren.

Jeg husker en hyttetur, i en juleferie, på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje, da hadde bestefar Johannes fått lånt en hytte oppe i en eller annen dal da, jeg tror det kan ha vært i Telemark.

Og da arrangerte han skirenn-konkurranse, for meg og søstra mi.

Det var sånn av vi måtte koke snø, for å få vann.

Og hytta var veldig kald, så mora mi tok på meg to gensere, utapå hverandre, da vi kom til hytta.

Så sånn var det.

Det var utedo og.

Og mora mi tulla.

Noen sa at vi kunne ikke parkere der, for det var noen hester som ripa i lakken.

Og da spurte mora mi han gutten i huset vel, om det var noen gjester som ripa i lakken.

Men men.

Mer da.

Mora mi hadde visst absolutt ville hatt noen glassfiberski, som hun fikk av bestefar Johannes, like før vi dro, da de vel var i en sportsbutikk i Larvik, tror jeg, siden vi ikke hadde god råd da, antagelig, hva vet jeg.

Det var kanskje julegave på forskudd muligens.

Men bestefar Johannes, kjøpte også et hus til oss, i Jegersborggate, i Larvik, hvis jeg skjønte det riktig, i 1978, som forskudd på arv(?)

Noe sånt.

Og da stod jeg og bestefar Johannes, og så på, at mora mi kom i full fart ned en bakke da.

Og da tryna mora mi nederst i bakken.

Og da kjefta bestefar Johannes litt, for mora mi ville absolutt ha noen dyre ski da.

Og da hadde vel bestefar Johannes foreslått treski da.

Så da sa han fra til mora mi, når hu lå i en haug der, nederst i bakken.

Men mora mi var egentlig ganske flink til å gå på ski, må jeg si, det var vel bare at hu var uvant med sånne glassfiberski da, som vel var nye da, og som var kanskje tynnere, enn vanlige ski.

Så den hytteturen, husker jeg ennå.

Jeg syntes det ble litt mye skikonkurranser.

Så under en skikonkurranse, så gikk jeg og satt meg på utedoen der, i en halvtime.

Så var konkurransen ferdig, da jeg kom tilbake.

Det var liksom som at bestefar gikk litt for nær, og heia litt for mye, jeg var ikke så glad i å gå på snørra, i den skibakken jeg, skal jeg være ærlig.

Og i den hytta, med både mora mi og mormora mi, så ble det litt slitsomt noen ganger, så da var det bra å ha utedoen, hvor det var en slags lås da, så man kunne få være litt i fred, for å ikke miste sinnets fred, eller hva man skal kalle det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Min morfar hadde forresten veldig problem med å finne den hytta, i Telemark, var det vel.

Og vi kjørte feil, en del.

Men vi kom fram til en hytte, etterhvert.

Hvor altså han gutten på eiendommen, advarte om de hestene som kunne skade bilene da.

Så sånn var det.

Jeg lurer på om de folka kanskje bare lot oss få låne en hytte.

Det var nesten den stilen der.

For bestefar Johannes hadde ikke helt oversikten nei.

Vi kjørte i to biler oppover da, hvis jeg husker riktig.

Johannes kjørte en bil, og mora vår en annen.

Det var en butikk der, som vi pleide å gå til.

Og de solgte gamle Donald-blader.

Det hadde jeg ikke sett før, at de hadde gamle Donald-blader i hylla.

Selv om det kanskje bare var et blad, som det var snakk om.

Sånn at de hadde faktisk to forskjellige utgaver av Donald Duck, i bladhylla, samtidig.

Forstå det den som kan.

Men men, jeg prata med et par damer, som ihvertfall en av dem jobba der, om det, og det var sånn, at de pleide å ha gamle Donald der, så det var sånn dem pleide å ha i bladhylla det.

Så sånn var det.

PS 4.

På veien til den hytta, så kom mora vår, vekk fra Johannes sin bil.

Det var i en by.

Skien?

Så dro mora vår til politistasjonen, og fikk hjelp til å finne Johannes og Ingeborg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så det var stressende før vi kom fram til hytta, til og med.

Ikke dårlig.

Fra VG's tekstarkiv: I 1979, så stod det om en som het Bjarne Ribsskog, som hadde tatt doktorgrad, tross sykdom. Han skrev også bygdebok for Flatanger

Fra VG's tekstarkiv: Han Ove Magne Ribsskog, han skrev om ting, som at Elton Johns piano var blitt solgt til Norge

Fra VG's tekstarkiv: På slutten av 80-tallet, så jobbet det en kar ved navn Ove Magne Ribsskog, som journalist i VG

PS.

Det er vel han som jobber i Bondelaget nå det(?)

(Se egen label under).

Mvh.

Erik Ribsskog

Jeg har kjøpt tilgang til VG's tekstarkiv, i et døgn, med et cashplus Mastercard jeg har . Her kan man se at Ribsskog-slekten er forfugt av uhell. Hm

IN: RIBSSKOGEN, SØR-FLATANGER (VG) Natt til 11. april 1989 våkner Kjell-Arild Ribsskog av at hunden Ti-Can grafser på dynen og bjeffer. Det er røyk i soverommet og tett røyk i gangen. Han rister liv i datteren Kari-Anne som ligger i sengen ved siden av ham. Så husker han ikke mer.
Chow-chow'en Ti-Can reddet livet til de to. De hadde ikke mange sekunder å gå på, sa lensmannen etterpå. Selv husker alenefaren Kjell-Arild Ribsskog, (39), ingenting.
Han husker ikke at han fikk Kari-Anne, som den gang var tre år, og hunden ut gjennom vinduet. Han husker ikke at de kjørte til broren som bor i nærheten
Nøklene stod i billåsen.
Først etterpå har det gått opp for meg hvor hardt jeg måtte riste i Kari-Anne for å få liv i henne. Det var nok nære på.
Kjell-Arild kommer til seg selv mens han dundrer på brorens soveromsvindu.
Sammen ser de over mot det brennende huset. Alt er overtent, også et gammelt hus som stod ved siden av.
Min første tanke var hvordan jeg skulle fortelle Kari-Anne at det nye huset vårt var brent ned. Jeg var nesten sykelig opptatt av hennes reaksjon. Jeg glemmer aldri da hun slo armene rundt meg og sa: Det gjør ingenting. Vi kan bygge nytt hus.
Men hun fikk diare som varte over en måned.
Det var viktig at hun fikk snakke ut om brannen. Og hun snakket til alle hun møtte. Da var det verre med meg. Folk var hjelpsomme, fortalte meg hvor glad jeg skulle være for at vi berget livet. Men ingen lot meg få prate ut om mine innerste tanker. Jeg var så deprimert.
Kjell-Arild sier at det var hans livs mareritt.
Jeg stod igjen med livsverket mitt i en askehaug. Jeg hadde tegnet huset selv, gjort alt selv. Jeg er tømrer av yrke. Selv flyttet jeg og byttet skole 13 ganger under oppveksten. For første gang hadde jeg et hjem som var mitt og Kari-Annes.
På branntomta fant jeg restene av slåbroken min. Jeg ble alene med Kari-Anne da hun var et halvt år. Hadde jeg ikke hatt henne, kunne jeg like gjerne ligget igjen i restene av slåbroken. Slike tanker hadde jeg.
De første 14 dagene bare gråt jeg. Det er mye jeg ikke har klart å sette ord på i løpet av disse årene.
Jeg har ikke fått bearbeidet alt det visuelle i hverdagen som minner meg om det vonde. Verden rundt skal ha meg til å være så rasjonell. Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk person, men det tok tre år før jeg klarte å tenke rasjonelt etter brannen.
Først nå starter Kjell-Arild Ribsskog oppbyggingen. Først nå er det gått i orden med forsikringsselskapet. Det har vært en lang prosess. Brannårsaken ble aldri funnet.
Jeg leverte først inn en liste, men kom på ting etter hvert og leverte inn en ny liste. Jeg hadde jo arvet en god del etter far, som stod i det gamle huset. Da de ba meg dokumentere dette, låste det seg. Dokumentere, sa de. Når jeg ikke lenger eier en ting! Det har vært en lang prosess på flere plan for Kjell-Arild Ribsskog, men i dag ser han lysere på livet. Og datteren løper fornøyd omkring sammen med hunden Skofus, sønnen til Ti-Can.

http://helevg.teknograd.no/index.php?selSearch=fulltextSearch&sortby=docdate&fulltext=ribsskog&dato=dd.mm.åååå&search_button1=+Søk+&fulltextadv=&side=&datofra=&datotil=&pageDato=&pageSide=