Min Bok - Kapittel 24: Mer fra Leirfaret 4B

Et av de første årene, (må det vel ha vært), etter at faren min ble sammen med Haldis.

Så var det vel antagelig søstera mi Pia, (vil jeg tippe på), som viste meg tomlene til Christell.

Og viste meg det, at Christell kunne bevege det ytterste leddet, på tomlene sine, så godt som 180 grader da.

(Uten at dem sa noe om hvorfor de viste meg det her).

Mens jeg bodde i Liverpool, så spekulerte jeg jo på det, om at dette kunne bety, at Christell hadde noen Neanderthal-gener, eller noe.

(Eller om hun kanskje bare var litt innavla, (for å tulle litt).

Hvem vet).

Noe var det kanskje.

Men hvorfor jeg ble vist det her, det vet jeg ikke.

Det var vel ikke langt fra postkassa til Haldis der, tror jeg, (hvor vi var en gjeng, som noen ganger pleide å henge.

Men men).

Jeg kom også på det, her om dagen, at mora mi, hu pleide å si 'gosh', noen ganger, da vi bodde i Larvik.

Og det har jeg sett på TV her i England, at folk sier her.

(Folk som er litt snobbete kanskje).

Så det er mulig at mora mi la seg til å si gosh, da hu jobba som au-pair, i England, på slutten av 60-tallet vel.

Og det var kanskje for noen snobbete folk da, (hvis jeg skulle tippe), siden hu begynte å si 'gosh' der.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Den brusflaska, som kusina mi Susanne knuste, da hu og Ove, Heidi, Pia og meg, samla inn penger, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

Det var vel kanskje ikke Solo Lett, som jeg skrev, i et tidligere kapitell.

Jeg tror den brusen, (som Susanne knuste), het 'Solett', på den tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde i Larvik, så hadde jeg kjøpt meg en artig vannpistol.

Den kunne man vri et hjul på, og så kunne vannpistolen skyte til en av sidene, eller på skrått.

En gang, som Frode Kølner, Pia og jeg, stod i det portrommet, som var ved siden av huset vårt, i Jegersborggate 16.

Så tulla jeg litt med Pia da, og sa at jeg skulle prøve å treffe porten.

Også stilte jeg på det hjulet, på vannpistolen.

Og ba Pia om å stå der og der da, på venstre side av meg, mens jeg skøyt.

Og da, så traff jeg Pia, midt i ansiktet, med vannstrålen fra vannpistolen da.

(Snakk om blinkskudd).

Noe både Frode Kølner og jeg, syntes var artig vel.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, et av de første årene, etter at jeg flytta til Berger.

Så diskuterte faren min og Øivind, om det het nettopp Berger, eller Svelvik, eller hva det het, på Sand der da.

'Det heter Strømm', sa Øivind, husker jeg, et par ganger.

(Nesten oppgitt vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker en episode, fra like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

(Som jeg skal skrive mer om seinere).

Da gikk Pia og jeg sammen, nede ved postkassa til Haldis der.

Og like nedafor huset til Gry Stenberg og dem.

(Stenberg-familien flytta til nabohuset til nabohuset til Haldis og dem.

Så det lå et hus mellom huset til Haldis og huset til Roger Stenberg og dem).

Annika Horten stod nedenfor huset til Gry Stenberg og dem da.

(Altså ikke så veldig langt fra postkassa til Haldis.

Og Annika bodde jo egentlig oppe på Toppen, (like ved der faren og mora mi bodde, i Toppen 4, før de ble separert), så hva hu gjorde nede ved Haldis og dem, bare stående aleine der, det veit jeg ikke.

Men men).

Annika ignorerte meg vel, men snakka til søstera mi, (som hu gikk i samme klassen som, og Christell gikk også i den klassen da).

Og spurte om hu også hadde kutta ut Christell, (siden at Pia ikke 'leika' med Christell da, men hang sammen med meg).

(Noe sånt).

Så sa Annika det, om Christell, at hu hadde litt 'fett hår'.

Så sånn var det.

Men men.

Det hadde ikke jeg visst om, fra før, men jeg var ikke helt på topp, for søstera mi flytta ikke opp til meg i Leirfaret 4B.

Neida, hu ville heller bo nede hos Haldis og dem.

Så jeg ble boende alene på Bergeråsen, også i en god del år, etter at søstera mi også flytta til Berger/Strømm.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og selv om jeg ikke kunne huske det, at Christell hadde fett hår, hvis jeg skulle være ærlig.

Men jeg husker det, at hu hadde en flekk, på en sånn stretch-bukse, som hu hadde på seg en gang, på Bergeråsen, like etter at jeg egentlig hadde flytta til Oslo, for å studere.

Men jeg var på et helgebesøk, hos Ågot og Pia, på Sand da.

Og så fortalte Pia meg, at jeg var ønsket borte hos Christell og dem, som gjest vel.

Og da var Christell der sammen med tre jenter, på hennes alder, fra Nesbygda.

Og alle fire hadde på seg sånne stretch-bukser da, i bomull da, i forskjellige farger.

Sånne bukser som det ble sagt om, hvis dem var for stramme, (husker jeg), at jentene like gjerne kunne ha gått nakne.

Men men.

Så sånn var det.

Så Christell gikk og skifta vel, eller hu ble ihvertfall borte, da jeg poengterte det, at hu hadde en flekk på buksa si, den gangen, i skoleåret 1989/90.

Men bortsett fra det, så kan jeg vel ikke huske det, at Christell har vært så veldig 'sjuskete' akkurat.

En jul, like etter at jeg hadde vært i militæret, så gikk Christell i joggebukse, på julaften.

Det var kanskje litt spesielt.

Men da var hu sur på broren sin Jan, husker jeg, siden jeg ble lokka dit, av Pia vel, med at hu som kom på tredje-fjerde plass, i frøken Norge, skulle være der, i jula.

Men Jan hadde visst skremt bort henne, så det var kun Christell der, som gikk rundt i joggebukse da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, den første tiden, som jeg bodde på Berger.

Så kødda Geir Arne Jørgensen med meg, da jeg gikk til Ågot, en gang, var det vel.

Han stod nedafor autovernet, like ved buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

Og da var jeg uvenn med han, og det var nok for meg å se tryne hans, så angrep jeg han da.

(For faren min hadde advart meg mot han da).

Men da jeg kom til autovernet, så hadde jeg litt uflaks, og landa liksom med pikken oppå kanten av autovernet, da jeg skulle beine over det da.

Så da fikk jeg litt vond i pikken, i mange uker etterpå husker jeg.

Og når jeg har ståtiss nå, så er pikken litt skeiv, (og peker litt til venstre), må jeg innrømme.

Så det er mulig at dette kommer fra den gangen, som Geri lurte meg, til å kjappe meg etter han, og jeg hadde litt uflaks, når jeg skulle passere autovernet da.

Det er mulig.

Det har jeg lurt på ihvertfall.

(Her skriver jeg om alt).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ågot tippa hver uke, og en lørdag, så var jeg hos henne, da tipperesultatene dukka opp, på TV-en.

Ågot hadde åtte-ni rette, av de ti første tegnene, som hu fikk skrivi opp da.

Ågot hadde fortalt meg det en gang, at hu gikk bra overens med mora til Geir Arne Jørgensen.

Og at hu mora til Geri også tippa da.

Så jeg visste at hu tippa.

Og jeg syntes det var spennede, at Ågot kunne få elleve rette, eller noe.

Så sånn var det.

Men det fantes ikke internett da, så vi måtte vente, til Dagsrevyen, et par timer seinere, for å få med oss de siste tippetegnene, (som Ågot ikke rakk å skrive opp).

Men da var jeg ung og utålmodig, så jeg ville sykle bort til Håkon da, på Bergeråsen, (for faren min tippa ikke), for å få med meg de to siste tipperesultatene da.

Men da valgte jeg heller det, å sykle ned til Geir Arne og dem, (enda faren min hadde advart Ågot mot han, husker jeg).

Og jeg fikk de to siste tipperesultatene, av mora til Geir Arne, som var ei blid og hyggelig dame, må man vel si.

Hu hadde mørkt hår vel, og var kanskje litt lubben, (sånn som jeg husker det).

Men men.

Så sykla jeg bort til Ågot igjen.

(Det var mye kortere å sykle ned til Geri og dem, enn til Håkon og dem, så det var derfor jeg gjorde det sånn da.

Men men.

Jeg var skikkelig spent, på om Ågot hadde vinni masse penger, på tipping da.

Derfor gjorde jeg dette uvanlige, å banke på døra til Geri, (min fiende/uvenn), og dem).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Postnummeret til folk på Berger og Bergeråsen, det er '3075 Berger'.

(Ihvertfall så var det det, på den tida, som jeg bodde der, på 80-tallet).

Men det lønte seg å skrive '3075 Berger i Vestfold', sa faren min.

Hvis ikke så kunne brevene havne i Bergen, sa han.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg skrev jo at Strømm, det er navnet på den veste siden av Drammensfjorden.

Men så dukket jo ladestedet Svelvik opp, midt i Strømm, for et par hundre år siden vel.

Og Svelvik har jo nå bystatus.

Og det meste av Strømm ligger vel i Svelvik kommune.

Men Svelvik by, det er bare de hvitmalte skipperhusene, i Svelvik sentrum, mener jeg.

(Etter det som farfaren min Øivind har sagt, og etter det min grandonkel Idar Sandersen sa, da jeg ringte han, da jeg bodde i Liverpool.

Og etter det som jeg har lest meg til, på nettet, osv.).

Og da kan man vel kalle området, sør for Svelvik, for Søndre Strømm, mener jeg.

Berger skole, den ligger egentlig nærmere Bergeråsen, enn på Berger, mener jeg.

Så man kunne kanskje kalt den skolen, for Søndre Strømm skole da.

Og Berger IL, de har jo ikke bare folk fra Berger.

De har jo folk fra Bergeråsen og Sand også.

Så man kunne kanskje kalt det laget, for Søndre Strømm IL.

Noe sånt.

Jeg sier ikke at de skal gjøre det.

Men bare for å prøve å forklare mer, om navnene på stedene, sør for Svelvik da.

Berger var jo en industri-landsby, må man vel si.

Fabrikkeier Jebsen hadde to tekstilfabrikker på Berger, som fikk kraft fra elva Fossekleiva, som onkel Martin kjørte nedi med motorsykkel, på 70-tallet vel, og som renner ned fra Blindvann da.

Så sånn er det.

Jebsen bygde fotballbane, kirke og arbeiderboliger.

Kirken ga Jebsen-familien til kommunen seinere.

Og Jebsen-familien, de bygde også et gamlehjem, som ligger mellom Bergeråsen og Sand.

Etterhvert så ble det mer og mer slutt på tekstilproduksjonen på Berger, men de fleste av bygningene står der ennå.

Som for eksempel Gamlehjemmet da, som ihvertfall på 80-tallet var en flott og stor hvitmalt bygning, må man vel si.

Den kunne nesten blitt bygget om til en herregård, vil jeg nesten si.

Men men.

Noe i den stilen der.

Gamlehjemmet ble vel kalt for Strømm Gamlehjem, tror jeg, så Jebsen bygde ikke bare på Berger.

Gamlingene ble sendt til Sand.

Så det er kanskje derfor at Roger Edvartsen, fra Berger, tulla med meg, siden jeg var fra Bergeråsen, og spiste middag hos bestemora mi på Sand.

Folk fra Berger er kanskje vant til å se ned på folk fra Bergeråsen/Sand, siden det var dit de sendte 'gamlingene'.

Hva vet jeg.

Noe var det nok ihvertfall.

Bare noe jeg tenkte på.

Det hadde vel kanskje vært plass til Gamlehjem på Berger og et sted, vil jeg tippe på.

Kanskje oppe ved kirken der, eller noe.

Men det var kanskje i tidens ånd da, at gamlingene, de skulle man gjemme litt bort.

Min tidligere klassekamerat, fra Markedsføringslinja, andre året på Sande videregående, Jan Ivar Lindseth.

Han selger plass på bygg, oppe ved Hellum gård, i Svelvik, til eldre folk, vel for å la yngre folk, bo i Svelvik sentrum.

Så noe av det samme er kanskje i tiden, nå også, å gjemme bort gamlingene litt.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er det.

Men men.

Det er mulig at Axel ble døpt hos bestemor Ingeborg sin andre bror, Louis Heegaard, som var stiftamtmann i Fyn.

Han bodde på Odense slott, og det kan også ha vært der, som Axel ble døpt, (for alt hva jeg vet).

Axel ble jo døpt sommeren 1980, mens faren min og Haldis og Christell og jeg, var på sommerferie, i Jugoslavia.

Jeg har skrevet det, i et tidligere kapittel, at Axel ble døpt hos min mormors eldste bror Anker Heegaard, (og hans kone Unse Heegaard), i Danmark.

Men jeg har senere kommet på det, at det også er mulig, at han ble døpt hos Louis Heegaard, bestemor Ingeborg sin yngste bror.

Det husker jeg ikke helt sikkert, for å være ærlig.

Men jeg mener å huske det, at Pia sa det, at det stedet som mora mi og dem var, da Axel ble døpt, var veldig flott.

Så da kan det jo ha vært hos Louis Heegaard, på Odense slott, som de arrangerte Axel sin dåp, har jeg tenkt.

For Odense slott må vel være rimelig flott, hvis jeg skulle gjette.

Men jeg var altså ikke med der, siden jeg bodde hos faren min på den tiden, og Axel og Pia bodde hos moren vår.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg skrev også det, i et tidligere kapittel, at jeg møtte Unse, (og hennes sønner og noen av deres sønner igjen), hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, i 2002, på bestemor Ingeborgs 90-årsdag.

Men bestemor Ingeborg, hadde et stort selskap, i 1987, husker jeg, i Stavern.

Så da ble hun vel 70 år, tror jeg.

Og da ble hun 80 år, i 1997, (da jeg var i Nevlunghavn husker jeg, og mora vår, hadde leid rom for Pia, Daniel, (Pia sin sønn, født i 1995, som hun fikk med Keyton fra Somalia), og meg, på Nevlunghavn Gjestgiveri, heter det vel, husker jeg).

Så da ble nok bestemor Ingeborg 85 år, i 2002.

Og ikke 90 år, som jeg skrev, i et tidligere kapittel.

Så sånn var nok det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg spilte fotball, på Berger IL, så lærte vi også om offside, husker jeg, en gang, av trener Skjellsbekk.

Og da var det noe som het linjeoffside, husker jeg, at vi lærte om.

Og det var hvis bakerste forsvarer og en angriper, stod på linje.

Da var det offside.

(Hvis dette var inne på forsvarerlagets banehalvdel).

Så i en kamp, som jeg måtte være forsvarer, på Bergerbanen da.

Så stilte jeg meg på linje, som bakerste forsvarer.

Og da blåste dommeren for offside.

Også ropte han angriperen, fra Glassverket, eller noe da.

At 'vi stod jo på linje jo'.

Så han hadde nok ikke fått opplæring om linjeoffside, kunne man skjønne da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Berger var jo et lite sted, så det var oftere at vi tapte kamper, enn at vi vant dem, for å si det sånn.

Et år, når det var ekstra ille, så lærte trener Skjellsbekk oss, at hvis laget var under press.

Så skulle vi bare spille ballen ut over sidelinjen.

Istedet for å spille ut over kortlinjen, til corner, for motstanderlaget.

Så kunne vi snu oss, og spille ut over langsida.

Og da ble det bare innkast, og presset tok av litt da.

For motstanderne fikk ofte mål mot oss, når vi var under press.

Så da var taktikken, å liksom klare å skape avbrudd i spillet litt, ved å spille ballen ut til innkast, hvis en av oss fikk ballen, mens vi var presset langt tilbake på banen da.

Og da husket jeg det i en kamp, og spilte ballen ut til innkast da, sånn som trener Skjellsbekk ville at vi skulle gjøre.

Det stedet på Bergerbanen, hvor jeg spilte ut ballen da, var vel omtrent der, som hjelpetrener Røkås, (eller hva han var), sendte meg ut, i et irregulært bytte, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), når motstanderlaget skøyt meg i bakhue, med ballen, mens jeg ga Røkås sine instrukser, om nye spilleplasser, videre til to lagkamerater da.

Så man kan nesten mistenke at det var noe ære-greier som foregikk der da.

At jeg liksom mistet æren min, siden jeg spilte ut ballen dumt da.

Når jeg egentlig bare gjorde som trener Skjellsbekk ønsket.

Men hvilken kultur dette er isåfall, det vet jeg ikke.

Det er vel ikke norsk kultur, tror jeg.

Kanskje det er noe samiske greier, eller noe djeveldyrker-greier.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Faren min kjente jo faren til Rune Kraft, fra Furuset.

Rune Kraft, (som jeg så på Sportsrevyen vel, at scorte for Furuset vel, i ishockey en gang), og broren, de hadde jo en bestemor, som bodde ikke langt unna Bergerbanen.

Så en gang, (før jeg flytta til Berger vel), så fikk de to Kraft-brødrene, Pia og meg, bort på Bergerbanen, og spilte litt fotball såvidt da, mens faren min var på besøk hos faren til de Kraft-brødrene da.

Så det er ikke bare meg, i slekta, som har spilt fotball på Bergerbanen.

Og ikke bare Ove og meg heller, (jeg tok jo med Ove, på en trening, på Bergerbanen en gang).

Men også Pia har trent litt fotball, på Bergerbanen, mener jeg å huske, (selv om dette var uorganisert da, og kanskje ikke var lov, siden ingen av oss spilte på Berger IL da), på 70-tallet en gang, var det vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

På Sand, så startet jeg opp en slags klubb, som jeg kalte for Olsenbanden, for meg selv og alle søskenbarna mine.

Vi hadde kodenavn da, som bare var navnet ens bakvendt.

Ove var Evo, jeg var Kire, Pia var Aip, Heidi var Idieh, Tommy var Ymmot, Lene var Enel, Susanne var Annesus, (hvis hu var med da), kattene mine var med Pusi var Issup, Pusi2 var Issup2 og Tiger var Regit.

Så sånn var det.

Pusi2 og Tiger var søsken.

De var ungene til Christell sin katt, Susi.

Jeg fikk Pusi2 den første sommeren jeg bodde i Leirfaret 4B vel.

Pusi2 hadde jeg bare i noen få dager.

Faren min ville ta meg med bort på Sand, (var det vel).

Faren min sa det, at de andre kattungene til Susi, de var utendørs, om dagen, så han mente det, at Pusi2 ville klare seg fint, utendørs, i Leirfaret 4B.

Men da vi kom hjem så var Pusi2 borte, og vi så aldri mer den katten, (som lignet på Pusi), igjen.

Da fikk jeg en annen katt, som Jan Snoghøj sa at het Tiger.

Den katten, den levde lenger enn Pusi2, men ble vel også borte, i Leirfaret 4B, etter noen måneder.

Uten at jeg vet hva som skjedde med den.

Så jeg ble mer og mer deprimert nesten, må jeg vel si, ettersom at tre katter jeg hadde, PUsi, Pusi2 og Tiger, forsvant, mens de var ute av huset da, når jeg bodde i Hellinga 7B og Leirfaret 4B.

Så sånn var det.

Vi gjorde ikke så mye, i Olsenbanden-klubben, vi leika vel Olsenbanden en gang ute vel, og var under en presenning, for noe materialer der vel, (og liksom hadde hemmelig hovedkvarter der, eller noe sånt), ved Jordet til Lersbryggen.

Men ellers så var det bare at mest Ove og jeg, diskuterte navna på medlemmene, og sånn, inne på kontoret, i huset til Ågot der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, like etter at Pia også flyttet til Bergeråsen vel.

Så dro Pia, Christell og meg, på kino, i Svelvik, en søndag.

Jeg husker ikke navnet på filmen vi så.

Men vi brukte opp busspengene, på godteri, mener jeg.

For jeg trodde det, at faren vår ville hente oss da.

Men det ville han vel ikke, tror jeg.

(Noe sånt).

Ihvertfall, så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen, fra Svelvik da.

En distanse på cirka 5-6 kilometer vel.

Dette var om sommeren vel, så vi ble skikkelig tørste, husker jeg.

Oddmund Larsen hadde solgt butikken på Sand, (som da ble hetende Prima, mener jeg å huske), og hadde kjøpt et hus, på Grunnane, mellom Svelvik og Sand da.

Og siden vi hadde vært så gode kunder hos Oddmund Larsen, (min fars familie da), i alle år, så tenkte jeg det, at vi kunne spørre om å få et glass vann hver, hos dem.

Og det fikk vi også.

Oddmund Larsen og kona, satt utenfor huset sitt vel, og kona ga Christell, Pia og meg, hvert vårt glass med vann da.

Så det var snilt.

Selv om dem ble litt sjokkerte kanskje vel, hvis jeg tolka ansiktsutrykkene deres riktig.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev om Gamlehjemmet, mellom Bergeråsen og Sand.

Og noen unger, (antagelig Tom Ivar og dem), viste meg det, at der kunne man gå inn, gjennom en kjellerlem, eller noe, vel.

Og der stod det blant annet en rullestol, mener jeg å huske, på loftet der, eller noe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Onkel Runar, han tok flytimer, i Oslo, på slutten av 70-tallet vel.

Og en gang, like etter at jeg hadde flytta til Berger vel, så dukka det opp et småfly, som kjørte rimelig lavt, over taket, til huset til Ågot og Øivind.

Sånn at alle vi som var i huset, (faren min, Ågot, Øivind og meg vel), vi gikk ut, for å se, hva det var, som bråkte.

(Noe sånt vel).

Og seinere, så fortalte Runar det, at det var han, som hadde kjørt lavt over huset til Ågot, med fly da.

Antagelig under en flytime.

Det er mulig.

Men men.

Runar hadde også drosjelappen, og kjørte drosje, inne i Oslo, for å finansiere studiene sine, på Tannlegehøyskolen vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og han fant visst mye rart bak i taxien, som folk glemte igjen da.

Hvis ikke det var Atle, (min fars kamerat, i Oslo), som gjorde det.

Jeg mener at Atle også kjørte taxi, hvis jeg ikke tar helt feil da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et par år før jeg flytta til Berger, var det vel kanskje.

Så dro faren min og Runar, på ferie, til en casino-by, i Sør-Frankrike vel.

(Uten at jeg husker navnet på den byen nå).

Og da hadde visst Runar glemt fotoapparatet sitt, (eller noe), igjen på flyet.

Og en flyvertinne, (eller noe), hadde muligens rappa det, (var det vel), for jeg mener at det var sånn, at han ikke fikk det fotoapparatet tilbake, selv om han vel kom på det ganske raskt, at han hadde glemt det fotoapparatet.

Noe sånt.

Men men.

Da vi dro til Kiel, så mener jeg det var sånn, at Runar hadde glemt å sjekke datoen på passet sitt.

Så han måtte krangle fælt, mener jeg å huske, med noen tollere, eller noe vel, i Oslo, for å komme seg med Kiel-ferga.

Noe sånt.

Men han kom seg både til Tyskland og tilbake da, sånn som jeg husker det.

(Neida, jeg hadde vel huska det, hvis han ikke hadde vært med tilbake til Norge igjen.

Jeg bare fleiper litt).

Men det er mulig at Runar var litt stressa, rundt slutten av 70-tallet, (hvis jeg skulle tippe), siden han glemte fotoapparatet sitt på flyet, i Frankrike og siden han glemte å fornye passet sitt, før han dro med Kielferja, noen år seinere.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men, han hadde vel nok å gjøre, der i Oslo.

Han hadde 'kjærring og ungær', gikk på tannlegehøyskolen, og jobbet seinere som tannlege, i Ås da.

Han kjørte også drosje og tok flylappen.

Så Runar har vel vært den som har drivi med mest, av ungene til Ågot og Øivind, vil jeg kanskje si.

Selv om faren min vel også har drevet med mye.

Men Håkon har vel kanskje drevet med minst da, men han skada jo armen så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ågot fortalte meg en gang det, på midten av 80-tallet kanskje.

At en gang, mens Runar studerte, på Tannlegehøyskolen, i Oslo.

Så hadde en mann, spurt Runar, om han ville selge narkotika.

Men Runar hadde svart 'nei', sa Ågot.

Så sånn var det.

Han burde vel kanskje ikke ha svart engang, har jeg tenkt litt på, seinere.

Men det er mulig, at det var en han kjente, eller noe.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

Så husker jeg det, fra en helg, som jeg besøkte henne og de andre der.

At mora mi hadde kjøpt seg en, (gammeldags), skrivemaskin.

Og at hun også hadde en bok om maskinskriving der.

Hun lærte seg det, å skrive uten å se på tastaturet, sa hun.

Dette lærte jeg jo meg selv, noen år seinere, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående, og vi hadde Maskinskriving, som fag, i første klasse.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

(Jeg fikk forresten karakteren '6', Maskinskriving, noe som var beste karakter.

Bare noe jeg tenkte på.

Læreren var vel egentlig litt snill da, jeg var vel egentlig nærmere '5' tror jeg.

Det var en lærer fra Tønsberg vel, det her, og han ga meg også karakteren '6', i faget Korrespondanse og Dokumentlære.

Og jeg fikk også karakteren '6', i Matte, det året.

Så jeg fikk tre 6-ere da.

666 kanskje?

Var det noen kristne som tullet med meg?

Hvem vet).

En gang, når jeg var med faren min, for å levere køyesenger, i Oslo, eller noe.

Så hørte vi på radioen, i bilen, på Svelvikveien, inn til Drammen da.

Og da dukket plutselig sangen 'Ebony and Ivory' opp, på den radiostasjonen, som vi hørte på.

Faren min digga med en gang den sangen, og spurte meg om vi skulle kjøpe den, i en platebutikk, i Drammen, husker jeg.

Ebony og Ivory er jo de svarte og hvite tangentene, på pianoet.

Så det er mulig at dette var noe 'taoist-greier', eller noe.

Hva vet jeg.

Men men.

Faren min og jeg, pleide å gjøre julehandel, på CC Storkjøp, (blant annet), i Drammen.

De hadde noen gode og billige vel, 2-liter isbokser, fra Henning Olsen is vel.

Og jeg husker det, at jeg pleide å få lov til å kjøpe en boks, med pistasj-is, (som var ny på 80-tallet, og som jeg syntes var god da), og også en boks med sjokolade-is vel, til jul.

En gang, når vi hadde kjøpt is og sånn, (til meg da), i Drammen, før jul.

Så kjørte faren min innom en bekjent, i Svelvik, sånn at isen smeltet en god del, før vi kom fram til Bergeråsen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Petter og Christian hadde visst vært med, på å tenne på en hytte, eller noe, oppe ved der hvor det senere ble bygget barnehage, på Bergeråsen, fortalte Christian meg en gang.

Mens de lekte med fyrstikker vel.

(Jeg vet ikke om dette stemte men.

Dette var før mora deres døde og de flyttet til Mexico da.

Så sånn var det.

Men men).

Noen gutter, fra Bergeråsen, hadde gått på jordbær-slang, hos familien Sand, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg at Carl Fredrik Fallan, (var det vel), fortalte en gang da.

Og da hadde visst bonden sand, tatt fra disse gutta skoa sine.

Sånn at de måtte gå hjem uten sko da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flytta til Berger, så gikk jeg nede på Sand, og surra, en gang, som jeg skulle gå bort til Ågot.

Og da tenkte jeg det, at jeg kunne gå en gårdsvei, som gikk gjennom jordbæråkeren, til familien Sand da.

(For den gårdsveien så lik ut, som de andre gårdsveiene, nede på Sand der, for meg.

Men men).

Men da jeg var nesten oppe ved riksveien, så møtte jeg bondekona Sand.

Og hu sa at dem ikke lot folk gå på den veien, i jordbærsesongen.

Så jeg måtte gå sammen med henne, ned til gården dems igjen da.

Og så opp Sandsveien, eller en annen gårdsvei da, (må man vel kalle de uasfalterte veiene, nede på Sand der), for å komme meg til Ågot og Øivind og dem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt mye alene, den første tiden, i Leirfaret 4B, husker jeg.

Men noen ganger, så dukka Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg opp der, i stua 'mi', i Leirfaret 4B da.

De ville noen ganger danse, foran reolen, hvor stereoanlegget til faren min stod, i spisestue-delen av stua, (hvor det ikke stod noe spisestuebord, forresten).

Og jeg hadde jo blitt advart, av Christian Grønli, mot Christell.

Men det var trist og kjedelig for meg, på Berger, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico, og også etter at katta mi Pusi døde, noe som også gjorde meg deprimert.

Begge disse tingene skjedde jo i løpet av det siste halve året, som jeg bodde i Hellinga 7B.

Så jeg var fortsatt ganske langt nede, sommeren 1981.

Det ble jo ikke bedre av det, at jeg bodde alene, og måtte sitte alene, hver kveld, foran TV-en da, fra før jeg fylte ti år da.

Så jeg hadde det ikke helt bra, på den her tiden.

Men de tre jentene, som kom for å danse, hos meg, de vekte meg litt opp da.

Nina Monsen flytta vel til mora si, på Romsås, like etter det her.

Men hu var tilbake i enkelte ferier da, hos onkelen sin i Ulvikveien, noe jeg skal skrive mer om seinere.

Så jeg begynte å henge med de tre jentene litt, (litt som en erstatning, siden jeg pleide å henge med Petter og Christian da), etter at jeg flytta til Leirfaret, siden de kom opp til meg, og dansa osv., mens jeg var trist da, pga. av katta mi døde, mora til Petter og Christian døde, og Øivind ble også dårligere og dårligere.

Så sommeren etter, var det vel, så døde Øivind da, på sykehuset i Horten.

Vi var der nede en gang, før han døde og, mener jeg, på det sykehuset, hvor jeg husker det sånn, at det lukta vondt, som av noen kjemikalier, eller noe, i gangene.

Så sånn var det.

Men men.

Sand ligger jo i Drammensregionen, men også i Vestfold fylke.

Så man blir kjørt til sykehusene nedover i Vestfold ofte, selv om Drammen vel er nærmere da.

Så sånn er det.

Øivind fikk ikke engang havne på fylkessykehuset i Tønsberg, men havnet på et mindre sykehus, i Horten da, av en eller annen grunn.

Men men.

Den andre gangen vi var der nede, var etter at Øivind var død.

Faren min spurte meg, om jeg skulle være med å se den døde.

Men Tone sa at jeg ikke burde være med på det, for det kunne være ekkelt, (eller noe).

Og jeg stolte ikke helt på faren min, (som jeg mente var uansvarlig, som far), så jeg hørte på Tone da.

Håkon fikk da et tøft/stivt uttrykk i øya vel, og så viste det seg, at Tommy også skulle være med å se liket av Øivind da.

I et eget rom som hørte til sykehuset i Horten der da.

Så sånn var det.

Og det visste jo ikke jeg, da jeg sa 'nei', at jeg ikke ville se den døde.

Så det ble litt flaut for meg, når fetteren min Tommy, som var fem år yngre enn meg, skulle være med å se den døde.

Enda mora hans jo var Tone, som advarte meg mot å gjøre det samme.

Så Tommy hørte kanskje ikke på mora si da, det er mulig.

Hvem vet.

Men men.

Vi kjørte etter likbilen, til Svelvik da, og en bil stoppet, ved Bergeråsen.

Det her kan ha vært noen år senere, for jeg mener det, at faren min hadde den gule Chevy-van-en da.

Og i mellomtiden så hadde han da hatt en blå Mercedes, E230, som han importerte selv, fra Tyskland.

Så sånn var det.

Nei, det var vel før han fikk Mercedesen, det her.

Dette var mens han fortsatt hadde den siste amerikanske stasjonsvognen, husker jeg nå.

Dette var vel sommeren 1982, vil jeg tippe på nå.

Så sånn var nok det.

Da vi besøkte Øivind, på sykehuset, før han døde.

Så kjørte vi en vei, fra Horten, og tilbake mot Sand, som gikk gjennom ganske mye skog.

Så da jeg ba faren min om å stoppe, fordi at jeg måtte på do.

Så stoppa faren min, i veikanten, langs en skog da.

Og jeg sparka til en stein, og under den så lå det en huggorm-unge, eller en snok, eller noe.

Jeg var vel litt utafor, tror jeg, for jeg putta den slagen, i lomma, i buksa mi.

Også satt jeg meg bakerst i bilen til faren min igjen, hvor også Ove, Heidi og søstera mi satt vel.

(Vi satt i en sofagruppe, som var bakerst i amerikaneren til faren min).

Vi kjørte vel bare en bil da, og Runar satt vel også i bilen, sånn som jeg husker det.

Jeg viste de andre ungene den ormen jeg hadde funnet da.

(Som var cirka 10-15 centimeter lang kanskje).

De syntes den var artig vel.

Men så ble jeg litt rett, for at det kunne være en huggorm, som vi hadde lært om, på skolen vel, at var giftige, alt fra de var små da.

Så jeg brukte en bryter, for å senke det elektriske vinduet, til bakdøra, i bilen til faren min da.

(Jeg mener å huske at vinduene i den bilen var elektriske, ihvertfall).

Også heiv jeg den slangen ut av bilen da, mens vi kjørte, husker jeg.

Halvveis i redsel, må man vel si.

Men jeg var nok ikke meg selv, for da hadde jeg nok ikke turt å ha den slangen i lomma.

Men Christell fant jo en fugl i Jugoslavia, noen år tidligere.

Og i Vestby, så fant vi jo en fugl en gang da og, (hvis det var før det her).

Så jeg syntes det var litt artig med en orm da.

Men jeg var like sikker på om faren min og onkel Runar ville ha syntes det.

Så derfor tok jeg den ormen ned i lomma da, på buksa mi.

Så jeg hadde nok litt flaks.

Hvis det hadde vært en huggorm, så kunne jeg jo ha blitt bitt, der det gjør mest vondt, for å si det sånn.

Men men.

I begravelsen til øivind, så begynte Heidi å grine, husker jeg.

(Ganske høyt.

Så noen sa vel det, at hu var for ung, til å gå i begravelser.

Noe sånt vel.

Men Tommy er jo på samme alder som Heidi, så Tommy var tøffere da, han så jo til og med på liket av Øivind.

Men men.)

Presten var fra Vestlandet vel, (eller noe), og sa ikke 'Øivind Olsen', men 'Eivind Olsen'.

Så sånn var det.

Det lå fire-fem kranser, til syne, fremfor benkeraden jeg satt på, husker jeg.

Den største kransen var fra Jensen Møbler A/S.

Et firma som farfaren min produserte elementer, til madrasser for.

Et firma som seinere, (eller om det var på samme tiden), flytta til Sand, og som har tatt over mer og mer, av det industriområdet der da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg var litt misfornøyd, etter begravelsen.

Presten sa 'Eivind'.

Heidi hadde grini.

Og jeg likte ikke det, at den største kransen, var fra et firma.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var fullt hus, hos Ågot, etter begravelsen.

Folk fikk kaffe og snitter vel.

Snittene var bestilt fra et catering-firma vel, og de hadde en slags plastikk-nål, stukket gjennom seg, for å holde pålegget samlet da.

Jeg husker at vi ungene fløy rundt i huset til Ågot, og spurte om vi kunne få de plastikk-nålene da, fra de eldre gjestene.

Så sånn var det.

Men men.

Så vi ungene var nok litt unge ennå da, vil jeg vel si.

Den dagen Øivind døde, så kom jeg bort til Ågot, og fikk høre nyheten av Ågot da.

'Øivind er død', sa Ågot.

Faren min og Håkon jobbet fortsatt nede på verkstedet, de hadde ikke noen samlingsstund, eller noe.

Så Ågot var aleine i huset sitt.

Jeg ringte bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og fortalte nyheten.

For jeg syntes at jeg måtte gjøre noe.

Ågot brøyt også sammen, (må man vel si), og sa det, (om Øivind da), at 'han var ikke noe snill mot meg'.

Håkon kom opp i huset, i en pause, og jeg fortalte Håkon om hva Ågot hadde sagt.

Jeg var bare tolv år da, eller noe.

Så jeg syntes ikke at jeg var voksen nok, til å trøste Ågot.

Så jeg prøvde å få Håkon, til å trøste Ågot.

(Siden Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne da, som hun sa).

Men Håkon bare fnyste, (eller noe), og gikk ned på verkstedet igjen, uten å si noe da.

Så sånn var det.

Så dette var ikke noe artig dag, det er helt sikkert.

Jeg skulle liksom sove, i det ytterste soverommet, av en eller annen grunn, en dag, noen dager seinere.

(Enda jeg jo bodde på Bergeråsen).

Da drømte jeg det, at Øivind så inn et av vinduene, i utgangsdøra, i huset der, og at han smilte da.

Men men.

Bare noe jeg huska nå.

Så sånn var det.

Men men.

Bestemor Ågot ga meg også en minnemynt, (en ti-kronemynt), for frigjøringen vel, som hun sa at Øivind hadde funnet en gang.

Og at hun trodde at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle ha den mynten, (som det var litt jord på, husker jeg).

Så sånn var det.

Den mynten ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo.

De tingene får jeg ikke tak i nå, siden jeg ikke har noen penger, og det firmaet vil ikke engang svare om, hvor disse tingene mine, fra St. Hanshaugen, er nå.

Men men.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den dagen Øivind døde, så dro jeg bort til Leirfaret 4B igjen.

Jeg spilte fotball med den vanlige gjengen i hagen.

Men ballen havnet hos naboen, (et eldre par), i Leirfaret 4A.

Og faren min dukka opp der, og skremte alle ungene, som jeg pleide å spille fotball med.

Og det var vel siste gang de ungene dukka opp for å spille fotball der, for å si det sånn.

'Faren min er død', sa faren min, som unnskyldning da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg lurer på om det var seinere den sommeren, at Petter og Christian Grønli, dukka opp på ferie, fra faren sin, som hadde flytta fra Mexico til Spania, i mellomtiden.

(Fra Acapulco til Malaga, mener jeg å huske.

Men men).

Petter Grønli skulle bo hos Paul, (en adoptert gutt vel, som pleide å gå i klassen hans vel), øverst i Havnehagen.

Og Christian skulle bo hos meg, i Leirfaret 4B.

Faren min hadde begynt å lage vannsenger, og hadde plassert en av dem, på 'sitt' rom, i Leirfaret 4B.

Men faren min sov vel ikke en eneste natt, i den senga.

(Enda han eide leiligheten i åtte år vel, fra 1981 til 1989).

Og jeg fikk lov til å sove der, (mener jeg å huske), så jeg tok over det rommet da.

Og Christian sov i mitt gamle rom da, i den uka, (eller hva det var), som han var på besøk hos meg da.

Dette var vel under Fotball-VM i 1982, tror jeg.

Noe sånt.

Vi spilte mye fotball, i hagen.

Og Christian skrev kjærestebrev, til Aina, som var ei jente med lyst hår, som bodde på andre siden av Leirfaret.

(Altså ovenfor utgangsdøra mi da).

De hadde gått i klasse sammen tidligere.

Et klassetrinn under meg.

Aina skrev kjærestebrev tilbake, til Christian.

Et kjærestebrev som Christian glemte igjen.

Og jeg gjemte det brevet, under en plast-krokodille, som hang på veggen, på det gamle rommet mitt da, som Christian Grønli hadde lånt da.

Christian dro meg også opp til Per Furuheim og de.

(Broren til han Thor Furuheim, som hadde dødd i hagen til Petter og Christian og dem, 3-4 år før det her vel).

Jeg likte ikke han Per Furuheim så bra.

Han var et år eldre enn meg, og rimelig tøff da.

(Han hadde sagt at jeg hadde gule tenner en gang, (som jeg satt i bilen til faren min, mens han besøkte Pers foreldre), husker jeg.

Men men).

Det lå en hageslange, i hagen til Per Furuheim og de.

Jeg kjeda meg, og han slang kanskje med leppa, mot meg.

Så jeg begynte å sprute vann på Per Furuheim da, (som var mye sterkere enn meg).

Jeg fikk spruta en del vann på han.

Men han var jo mye sterkere, så det endte med at alle klærna mine var gjennomvåte.

Men dette var om sommeren, så det var ikke så farlig.

Men men.

Men jeg husker at jeg gikk sammen med Christian, med helt våte klær, gjennom Havnehagen da, på vei tilbake igjen til Leirfaret.

(Og uten at jeg vet hva Christian skulle oppe hos Per Furuheim og dem, egentlig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var vel såvidt innom Petter også, som bodde hos Paul da, på den andre siden av gata, for Havnehagen 4, hvor Petter og Christian hadde pleid å bo.

Så sånn var det.

Ellers spilte vi vel mye fotball, i hagen der, og drakk kanskje Soda Stream, (som Haldis hadde solgt, på CC Elektro, i Drammen), Christian Grønli og meg da.

Før dem dro tilbake til Spania igjen.

Da snakka jeg bare med Christian en gang til, mens jeg bodde på Bergeråsen.

Og det var en gang, som noen unger sa, at det var noe feil med telefonkiosken, (på Nedre), på Bergeråsen.

Sånn at man kunne ringe gratis.

Christell prata også med Christian, mener jeg å huske.

(Men hun snakka vel lavt, sånn at ingen kunne høre, hva hun sa.

Noe sånt).

Og Christian sa det, at han hadde sett en film på TV, i Spania, hvor en gutt hadde blitt skjært av tissen.

Noe sånt.

(Dette ville Christian at ingen andre skulle høre, at han sa.

Han sa at bare jeg skulle stå i telefonkiosken, når han snakka om det her.

Så kanskje Christell hadde sagt noe dritt om meg, og at dette var noe trussel, fra Christian?

Hva vet jeg.

Men men).

Christian sa også at Petter hadde kræsja på moped, nede i Spania, og brukket beinet, var det vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så kom Christell og Gry Stenberg, opp i Leirfaret 4B, og inviterte meg på noe selskap, eller noe, nede hos Christell og dem.

Jeg ble bedt om å gå ned dit, litt seinere vel.

Og da måtte jeg sitte under et bord, eller noe, på rommet til Christell.

Sammen med Christell og Gry Stenberg, og drikke te, (eller noe), fra noen små kopper vel.

Noe sånt.

Og så endte det med det, at Gry Stenberg gikk ut i stua, og Christell og jeg, vi endte opp, i senga til Christell.

Jeg hadde klint med Gry Stenberg i Leirfaret 4B, i den sofastolen, ved siden av peisen der, var det vel.

Og jeg klinte også med Christell, lenge da, i senga hennes.

Christell lå på ryggen, og jeg lå oppå henne.

Men vi hadde klær på da.

Også klinte vi med skikkelige tungekyss osv.

(En måte som jeg også klinte med Gry Stenberg og Nina Monsen vel.

Vi var liksom over den vanlige kyssinga, og hadde gått over til tungekyss da.

Så sånn var det.

Men men).

Jeg tenkte det, når vi var ferdige, (Christell var veldig varm å ligge oppå, husker jeg).

At nå har jeg virkelig noe å fortelle om til bestemor Ågot, osv.

Også akkurat da vi var ferdige, så klarte jeg å sikle, inni munnen til Christell.

En stråle sikkel skøyt ut, fra munnen min, (helt på slutten av klininga da), og inn i munnen til Christell da.

Jeg sa unnskyld, og Christell ble ikke sur, virka det som.

Men flere år seinere, så sa Pia det til meg, (etter at hu hadde flytta til Bergeråsen), at jeg hadde 'spyttet', inn i munnen til Christell.

Men det var ikke med vilje.

Og det var sikkel, (mener jeg), og ikke spytt.

Og jeg sa unnskyld.

Så at Christell skulle begynne å prate dritt om meg, på grunn av det, det syntes jeg var dårlig.

Hun virka fornøyd der hun lå, vil jeg si, før det her ihvertfall.

Men jeg tenkte sånn, at det var grenser for hvor lenge vi kunne la Gry Stenberg, (som jo var mer gjest der, enn meg, siden faren min også bodde der, må man vel si), være alene i stua.

Så jeg avbrøyt klininga da.

Og det var ikke sånn, at jeg tok Christell på fitta, eller noe.

For dette var mens både Christell og jeg gikk på barneskolen.

Og Christell hadde ikke pupper, da det her skjedde.

Så vi var for unge til å ha sex, syntes jeg.

Så jeg prøvde ikke å få Christell til å bli med på å ha sex, eller noe.

(Selv om vi nok kunne ha hatt tid til det.

Haldis, Jan og faren min, var jo ikke hjemme, og vi lå jo oppå hverandre, i senga til Christell.

Men vi var for unge, syntes jeg.

Og det ville jo blitt komplisert, siden foreldra våres var sammen.

Så det her var bare snakk om noe rimelig uskyldig klining da.

Og det her var kanskje planlagt, siden jeg fikk en sånn spesiell invitasjon av dem.

Jeg hadde jo ikke så særlig mange kamerater, på den her tiden.

Men var deppa, siden jeg måtte bo alene, så jeg var nok ikke så vanskelig å be.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Faren min begynte å abonnere på Vi Menn, som vi vel fikk i postkassa, nede i Hellinga, og ikke på Sand, av en eller annen grunn.

Der stod det om Sørstatene.

Og det stod også om russisk mafia.

Jeg fortalte faren min om det, at i Russland, så var det en mafia, som kappet av ansiktene til offerne sine, osv.

(Jeg leste fra Vi Menn da, mens faren min var på kjøkkenet.

Så sånn var det).

Jeg spurte om vi skulle på noen ferie, en sommer, eller noe vel.

Og faren min dro meg med til Karlstad, (av en eller annen grunn).

Der bodde vi på Stadshotellet, i en natt vel.

Faren min stoppa en god stund, utafor togstasjonen i Grue (Finnskog), på veien, husker jeg.

Men men.

Han prata også om elva, som gikk fra Norge til Sverige.

Klara elv, eller noe?

Noe sånt.

Hvem vet.

I Karlstad, så tok jeg bilde av en elefant, som gikk rundt i byen.

(Jeg ble sendt av faren min, for å bruke noen lommepenger der).

Det bildet ligger sammen med tingene mine hos City Self-Storage, i Oslo.

Ihvertfall la jeg det der, i 2004.

Før jeg flyktet til England.

Men men.

De hadde en spillehall der, hvor det satt masse unger, en ved hvert spill.

Så det var nesten litt som noe kommunalt, eller noe.

Jeg bare så inn døra, og fikk masse blikk på meg.

Det var vel ikke noen ledige plasser der heller.

Så jeg bare snudde i døra, og gikk ut, husker jeg.

Jeg fant vel også noen godtebutikker og sånn.

Faren min tok meg med, i en butikk.

Han ville kjøpe sørstatsflagg.

Og spurte meg, hva jeg syntes.

Jeg ville heller ha et vanlig USA-flagg.

Og da gikk faren min med på det.

Han kjøpte også en brun skinnjakke til meg, i den samme butikken, husker jeg.

('Bæsjebrun', ville jeg kanskje kalt den skinnjakken.

Den hadde den samme fargen, som skinntøflene, til bestefar Øivind cirka, vil jeg si).

Men men.

Dagen etter, så sendte faren min meg ut i byen igjen, i et par timer.

Og jeg kjøpte et lodd, i en kiosk, (det her var vel en søndag vel).

Og jeg vant 20-30 svenske kroner, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Ikke dårlig.

Vi spiste også middag, i resturanten, på Stadshotellet der, husker jeg.

En restaurant som hadde lite gjester, husker jeg.

Så det her var nok utenfor sesongen.

Men men.

Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn dit, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På veien tilbake, så stoppet vi på en kafeteria, eller noe, i Sverige vel.

Men her hadde de også noe norsk pålegg, som Stabburet Leverpostei, og sånn, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min hang opp det store, amerikanske flagget, på soverommet hans, som jeg jo da hadde overtatt.

Så jeg hadde et stort, amerikansk flagg, hengende på soverommet mitt der, i mange år, fra 1981 til 1989 vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min insisterte også på at jeg skulle bruke den brune skinnjakk, på skolen.

Jeg likte ikke den jakka.

Den var ukonfertabel, å gå med, syntes jeg.

Og den var varm, så jeg la den ved grusbanen, på Berger skole, en gang, som jeg spilte fotball, etter skolen.

Og da mener jeg å huske det, at Roger Edvartsen, fra Berger, og noen yngre søsken av han kanskje, 'snuste' litt, på den jakka.

Og så ble den borte, den samme dagen vel.

Men våren etterpå, (når jeg gikk i 6. klasse tror jeg muligens, for dette skjedde da vi satt i musikkrommet, ved gymsalen, husker jeg, et klasserom som var reservert for 6. klasse, ved Berger skole da. Men men), så kom plutselig Espen Melheim, inn i klasserommet, med en voksen, (mora hans?).

De hadde funnet en jakke, i skråningen ned fra fotballbanen, eller noe, vel.

Og jeg tok med den jakka, bort på Sand.

Men faren min ble bare sur, da han så jakka.

Den lå i en pose og hadde masse jord på seg, og det var også blitt hull i jakka.

Så den hadde fått hard medfart, på et par årstider, det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå får jeg vaske klær her, på hostellet, tenker jeg.

Jeg liker ikke han ene sjefen, på hostellet her, så bra, (må jeg vel si).

De er 'veldig tøffe og veldig vennlige', sa husvertinnen til meg, den første dagen, som jeg bodde her.

Så jeg spiser bare mat jeg kjøper selv, på rommet mitt.

Og jeg vasker også klærna mine, for hånd, i vasken, her på rommet mitt.

For jeg ønsker ikke å finne ut hvor tøffe og hvor vennlige, som de her folka, som holder til her på hostellet, kan være da, for å si det sånn.

(Det er mye kriminelle og narkomane og sånn, tror jeg).

Men men.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg får se om jeg får skrevet mer, om det som foregikk, da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen.

(Jeg har mye mer notater her så).

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.