Min Bok - Kapittel 27: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 3)

Vi var også på en tur til Haldis sin søster i Stavanger, på begynnelsen av 80-tallet.

Det var Haldis, faren min, Christell og meg.

Og vel også Pia, tror jeg.

Så sånn var det.

Vi kjørte min fars store, amerikanske stasjonsvogn dit, husker jeg.

Jeg måtte ligge baki bilen, husker jeg, (av en eller annen grunn).

Da vi kom til Brevik, så hadde det vært en ulykke.

Tre unge jenter hadde omkommet, fortalte Christell sin tante oss, da vi kom fram til Stavanger.

De hadde havnet under en trailer, som kjørte i motsatt kjørefelt da.

Så sånn var det.

Men men.

Christell sin tante het Margrethe vel, men ble kalt 'Lete', siden Christell ikke klarte å si Margrethe, da hun var liten.

Men men.

Så sånn var det.

Per og Lete bodde i samme gate, i Stavanger, som ei dame som ble kalt for 'Mosseveiens skrekk', også bodde, fortalte tante Lete.

Det var ei dame, som hadde vært mye ute på Mosseveien, og delt ut fartsbøter, mens hun jobba i politiet, noen år før.

Hun var så kjent for å gi fartsbøter, på Mosseveien, at hun ble kalt for Mosseveiens skrekk da.

Så sånn var det.

Vi dro og så i Stavanger sentrum, ved Domkirken der, tror jeg.

Jeg så en kiosk, husker jeg, som var litt gjemt bort, inni noen trapper osv., ikke så langt fra den kirken da.

Men men.

Så kjørte vi til Sandnes, hvor vi dro på et kjøpesenter.

Jeg fikk litt kjeft fordi jeg kjøpte godteri, i en kiosk der.

Men men.

Faren min kom også opp til meg, på det soverommet jeg lå på, den første kvelden der vel, og sa at jeg ikke fikk lov til å gjøre 'det' der.

Noe sånt.

Så spurte jeg hva han mente.

Så sa han at 'det vet du'.

Noe sånt.

Det var vel å runke, som han mente, tror jeg.

Men hvorfor jeg ikke fikk lov til det der, det veit jeg ikke.

Men men.

Christell, Pia og meg, vi gikk litt rundt i den drabantbyen der, på lørdagsettermiddagen vel.

Og i et hus, i nabolaget, så var det noen unger som hadde en trampoline, i hagen.

Der fikk vi også lov å hoppe, husker jeg.

Selv om jeg tok det ganske rolig vel.

Jeg hadde ikke hoppet i trampoline før, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min kjørte meg bort på Sola strand, hvor jeg badet alene, mener jeg å huske.

Jeg husker ihvertfall at jeg badet der, og at bølgene var mye høyere, enn hjemme på Berger, i Drammensfjorden da.

Bølgene på Sola strand, de kom jo inn fra Nordsjøen, så det var noen skikkelige bølger, det er helt sikkert.

Men men.

På kvelden så dukka det opp en del gjester der.

Blant annet en jente, som var fjorten år.

(Mener jeg det var.

Hun var ihvertfall like gammel som meg da.

Så dette var vel sommeren 1984, regner jeg med.

Noe sånt.

Men men).

Det ble sagt i stua der, husker jeg, av noen voksne, at det var stor forskjell på gutter og jenter.

For noen dreit ut meg da, siden jeg var like gammel som hu jenta, som var der.

Men jeg så mye yngre ut da.

Så jeg ble liksom driti ut av de voksne da.

Så sånn var det.

Men men.

Hu jenta var det noe spesielt med, virka det som.

Jeg har lurt på, i ettertid, om det var Sissel Kyrkjebø.

Men jeg er ikke helt sikkert.

'Det kan godt tenkes det', sa tante Lete, da jeg ringte henne, i Stavanger, da jeg bodde i Liverpool.

Tante Lete sa også det, på telefonen da, at grunnen til at Christell en gang, sang på 'Tore Tang'-sangen, (av Mods), nok var at hun hadde lært den, på et besøk hos dem da.

Tante Lete sa også det, at Tore Tang, han het egentlig Tore Tang Va, (var det vel), og var halvt kineser, sa tante Lete.

Tore Tang Va, var en kjent skikkelse, i Stavanger da.

Så sånn var det.

(Så tante Lete visste mer om Tore Tang Va, enn Mods, (hvor Morten Abel var vokalist da).

Ikke dårlig.

Men men).

På veien tilbake til Østlandet, så kjørte vi innom en klesfabrikk, i Sandnes.

Haldis ville prate business med direktøren.

Pia, Christell og jeg, vi fikk alle tre, en lommekniv, (til å ha på nøkkelknippe vel), med kniv og saks vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Pia, Christell og jeg, vi ble hivd ut, av produksjonslokalet der, (hvor det satt mange damer og sydde da), for vi leika og bråkte så fælt der, at de sydamene klagde på oss da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen måneder før Tom Ivar og dem flytta til Drammen, (var det vel).

Så dro Tom-Ivar meg med, til sin nye nabo, som bodde i huset ovenfor dem.

Den nye naboen var Kjetil Holshagen, som hadde flytta til Bergeråsen, fra Drammen, med sin mor, stefar, og storebror da.

Kjetil Holshagen gikk i klassen under meg, og lillesøstera hans hadde dødd, i Drammen, noen år før.

Han kunne ikke sykle, så Pia, Christell, Gry Stenberg og meg, (var det vel), vi fikk han til å prøve å sykle ned et slakt stykke, av Havnehagen.

Og da bare trilla han ned den gatebiten, på en sykkel da, med beina ut til hver side.

Så han klarte ikke å holde beina på pedalene da, enda det nesten ikke var helling der hvor han sykla.

Men men.

Så han var helt nybegynner når det gjaldt sykling, vil jeg si.

Men men.

Så han hadde nok mest sitti på rommet sitt, i Drammen, vil jeg tippe på.

Kjetil Holshagen hadde elektronikk, som hobby.

Og han må jeg vel si, at var den første nerden, som jeg noengang så.

Han leste også Tolkien, og han og broren digga Pink Floyd og Kraftwerk, husker jeg.

Men men.

Broren het Bjørn Arild, mener jeg, og han var en god del eldre enn meg da, og fikk meg til å drikke saft med varmt vann, nede hos dem, en gang.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Mora jobba på Aass brygger, i Drammen, som kjemiker, eller noe.

Kjetil Holshagen forklarte det, at de en gang hadde lagt en tann, oppi et glass cola.

Og så hadde tanna blitt borte, i colaen, etter noen dager da.

På Aass bryggeri der da.

Så sånn var det.

Men men.

Så da Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke noen kamerater, å besøke, på Nedre, (nedafor S-svingen), så da ble jeg kamerat med Kjetil Holshagen istedet da, (må man vel si).

Jeg var på besøk hos han, og han visste meg, at han hadde loddebolt og prata om lysdioder, osv., het det vel.

Og kondensatorer, prata han også om.

Alt sånt med elektronikk da, som jeg også syntes var litt interessant, når jeg hørte Kjetil Holshagen forklare da.

Jeg hadde jo en onkel, (onkel Håkon), lengre opp i Havnehagen, som også dreiv med elektronikk.

Men det var ikke sånn at han lærte meg noe elektronikk, jeg var ikke så mye på besøk hos dem.

Men men.

Men jeg var interessert i data da, og Kjetil Holshagen hadde vel Commodore 64, mener jeg.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte meg en Sharp datamaskin, med innebygget kassettspiller, etter en stund.

Og byttet ut VIC 20 da, som ikke hadde så mye minne, osv.

Jeg begynte å lage et skytespill, på Sharp-datamaskinen, som jeg kalte Acapulco, etter den byen, som Petter og Christian Grønli hadde flytta til.

Men jeg ble aldri helt ferdig med det spillet.

Men men.

Jeg var litt selskapssjuk da, (siden jeg bodde alene), så jeg begynte å gjøre ting, som jeg trodde, at Kjetil Holshagen ville syntes var kult da.

Som å drive med kjemisett.

jeg hadde jo fått kjemisett, til jul, den første julen vel, som jeg bodde på Bergeråsen.

Og jeg hadde drivi litt med det kjemisettet, da jeg bodde i Hellinga.

Så da jeg bodde i Leirfaret, (etter at Petter og Christian og Tom-Ivar og dem, hadde flytta fra Bergeråsen), så tok jeg fram det kjemisettet igjen da, og inviterte Kjetil Holshagen på gjenbesøk, hos meg, i Leirfaret 4B da.

Kjetil Holshagen syntes vel at det var litt artig, med kjemisett, tror jeg.

Men vårt nye kameratskap ble med en gang satt på en prøve.

Jeg skulle ned til Haldis, var det vel, og spørre om noe, (kanskje jeg fant på det, for å få Kjetil Holshagen ut av huset. Hvem vet).

Og da, så dukka plutselig Kjetil Holshagen.

Han hadde visst funnet noe, på bakken, i begynnelsen av Leirfaret/Hellinga da.

Og da snudde jeg jo på hodet, (mens jeg drakk en halvliter cola), for Kjetil Holshagen sa 'å', eller noe.

Og da, så kløna Kjetil Holshagen, og reiste seg opp, nærme der jeg gikk.

Og stanga huet i bunnen av brusflaska, som jeg drakk av.

Så de nederste delene av de to fortennene mine, i den øverste tannraden, ble skallet av.

Jeg fanget tannbitene i hånda.

En tann skallet av mer enn den andre.

Så begynte jeg sikkert å grine.

Ihvertfall så gikk jeg ned til faren min, som var hos Haldis, og viste han at jeg hadde fått skallet av to tenner da.

Og da dro vi inn til onkel Runar, sin tannlegeklinikk, i Ås, en av de neste dagene.

Onkel Runar satt på noe plastmateriale, på tennene.

Men han lot de være litt kortere, siden han trodde at de andre tennene mine kom til å bli slitt ned.

Noe sånt.

Så etter det så har fortenna mine sett litt kortere ut.

Men men.

Og faren min måtte vel bare betale for en tann, mener jeg.

Men jeg er helt sikker på at to tenner skallet av.

Selv om Runar seinere har hevdet at det bare var en tann.

Den ene tanna var værst, mener jeg, men det var også skallet litt av den andre fortanna, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Runar og faren min fleipa også, husker jeg, mens Runar satte på det plaststoffet, på fortenna mine.

Og sa det, at nå kunne de forme tanna mi, som de ville.

De kunne ha modellert en bil der, for eksempel, husker jeg, at de sa.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ringte også kontakttelefonen mye, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

Tom-Ivar Myrberg hadde fortalt meg hva kontakttelefonen var.

Og at det bare kosta en krone, for å ringe hele helgen.

Jeg var jo mye alene, så jeg lå mye i vannsenga osv., og prata med folk, på kontakttelefonen da.

Selv om jeg vel var litt sjenert, i begynnelsen, men jeg kom meg kanskje litt, etter et par år da, (for å fleipe litt).

Hvem vet.

Så sånn var det.

Jeg pleide også å ringe inn til konkurranser, og lignende, på nærradioene.

Kjetil Holshagen var på besøk en kveld, som jeg prøvde å komme fram, til nærradioene da.

Kjetil Holshagen hadde en sånn kalkulator, (mener jeg), som man kunne bruke til å ringe med.

Noe sånt.

Den peip noen toner da, sånn at man ikke behøvde å ringe.

Og den var grei å ha, hvis man prøvde å komme fram til nærradioene.

Redial-knapp var også greit og ha.

Og jeg syntes det var artig, å komme på radioen, så jeg prøvde mye forskjellig da.

Jeg fikk lov å kopiere en side, i en VIC 20-bok, hos Lauritzen bokhandel, i Drammen.

For der stod det noe om tone-frekvenser, på VIC 20, var det vel.

Og da prøvde jeg å lage et dataprogram, som kunne få telefonen til å ringe da.

Men jeg fikk aldri frekvensene til å bli helt riktige.

Jeg hadde mye annet å drive med og.

Og det er mulig at jeg misforstod det diagrammet litt, som jeg kikka på.

Det er mulig.

Dette var 10-15 år før internett ble vanlig, så det var ikke så enkelt, på den tida, som det hadde vært, hvis man hadde hatt bredbånd hjemme, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En kveld som Haldis dukka opp hos meg, sammen med faren min, på et av sine sjeldne besøk.

Så satt Kjetil Holshagen og jeg, i Leirfaret 4B, og prøvde å ringe på konkurranser, hos nærradioene i Oslo da.

(Det var mest Radio 1, men også Radio Ung vel, som vi hørte på.

Og også andre Oslo-nærradioer.

Men men).

Så sa Haldis til faren min, husker jeg.

'Hvorfor gidder han å være her'.

(Noe sånt).

Om Kjetil Holshagen vel, tror jeg.

Kjetil Holshagen likte ikke Haldis etter det her, husker jeg.

Men men.

Hvis jeg skjønte det riktig.

Så sånn var det.

Ågot fikk jo stadig sånne postordrekataloger, i posten, som hun tok vare på.

En svensk katalog het Hobbex, (eller noe), mener jeg.

Der stod det om en luftpistol, som kosta 200 kroner, eller noe vel.

Jeg fortalte om det her da, til Kjetil Holshagen, som sa det, at Rune Bingen, på Berger, (som gikk i klassen min), også hadde en sånn luftpistol.

(Uten at jeg vet hvordan Kjetil Holshagen, som ikke hadde bodd så lenge på Bergeråsen, kjente Rune Bingen.

Men men).

Jeg fikk Kjetil Holshagen til å dra meg med ned til Rune Bingen, som bodde i den samme gata, på Berger, som Bergerbanen lå i.

Jeg visste cirka hvor han bodde, men hadde ikke vært på besøk hos han før.

Rune Bingen viste meg hvordan den luftpistolen så ut, og sa at den var bra da.

(Den luftpistolen ligna litt på en Glock, vil jeg si.

Men men).

Jeg hadde aldri skutt med luftpistol før, men jeg hadde jo lagd sånne strikkgevær, og sånn, på verkstedet.

Og Kjetil Holshagen, han var skikkelig fan av ninja-filmer, som vi leide, i en videobutikk, ved Thors Bokhandel, i Svelvik.

Så jeg begynte også å prøve å lage et par ninjastjerner, (med varierende hell), borte på verkstedet, til faren min.

Jeg gikk noen ganger og så, på hyttefeltet, ved der Ågot bodde.

Og en gang, så så jeg i en bod, som Birkebeiner-hytta hadde.

Og der lå det noen sigder, som jeg rappa knivbladene til, husker jeg.

Så teipa jeg de sammen, og det ble som en ninjastjerne da.

Som jeg kasta inne på verkstedet, mens Dag Furuheim så på, en gang, husker jeg.

Jeg kasta den 'ninjastjerna' inn i noe pappemballasje der da.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg fikk ikke festa de sigd-bladene ordentlig sammen da.

Jeg klarte ikke å borre gjennom jern.

Jeg tror de borrene der borte, på verkstedet, var laget for tre.

Men men.

Men den luftpistolen dukket opp i posten da, selv om det kanskje ikke var lov å ha luftpistol, for meg, jeg var vel ikke seksten år enda da, tror jeg.

Men jeg bestilte den kanskje i faren min sitt navn.

Det er mulig.

Men men.

Den luftpistolen var det ikke så mye futt i.

Men det var litt kjedelig, på 80-tallet, noen ganger.

Uten internett, osv.

Så det hendte at jeg og Ulf Havmo for eksempel, gikk på jakt etter småfugler, med den luftpistolen.

Ulf Havmo og jeg, gikk til sportsbutikken, ved Svelvik kirke, og kjøpte luftgeværkuler en gang da.

Så gikk vi tilbake, mot skolen.

Og Ulf sa det, at 'hu gamle kjærringa, i sportsbutikken, lot oss kjøpe luftgeværkuler, enda vi ikke er seksten år gamle'.

(Noe sånt).

'Det er bestemora mi altså', sa Vibeke Kjølstad da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så da ble vel kanskje Ulf Havmo litt driti ut, kan man si.

Men men.

Kjetil Holshagen, han likte ikke å gå så mye, ut i skogen.

For han likte ikke mygg og insekter, som han sa.

Men men.

Han fikk tak i en armbrøstpistol, en gang, som han sjelden brukte da.

Jeg fikk låne den en gang, som jeg var på besøk hos han.

(Jeg husker ikke hvordan ammunisjon, som den brukte, men det er mulig at det var en pil, eller noe.

Hm).

Og da jeg gikk på stien, mot Ulviksletta.

Litt oppi lia der.

Så så jeg plutselig det, at en sinna mann, kom løpende mot meg, i full fart, med en puddel, eller noe.

Jeg måtte løpe langt borti der, (over Ulviksletta), og gjemme meg, før han ga opp.

Det var visst faren til Gry Johansen, (mente noen som var hos Kjetil, da jeg fortalte om det her), som også bodde på Nedre, som hadde prøvd å angripe meg, rød i trynet, tror jeg han var.

Dem bodde i den veien som var mellom Havnehagen og Leirfaret/Hellinga da.

(Som jeg ikke husker navnet på nå).

De var vel naboene til Sylvia og Sissel Tysnes og dem, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ulf Havmo og jeg, vi skøyt også et par ekorn, med den luftpistolen.

Det var lite futt, i den luftpistolen, så cirka ti fulltreffere måtte til, (vil jeg si), før ekornet var dødt.

Så det var vel kanskje dyreplageri.

Hvem vet.

Jeg skar av halen, til et ekorn, for noen hadde sagt, at det var kult, med revehaler, osv.

Men da sa faren min, at han ikke likte at vi skøyt ekorn, (da han så halen).

Jeg sa at ekornet var dødt, (da vi fant det).

Men faren min sa det, at reven tar døde ekorn.

Så han trodde ikke noe på meg.

Men men.

En gang, så gikk Ulf og jeg for å skyte fugler, med den luftpistolen, (var det vel).

Og vi gikk mot det hyttefeltet da.

På nabohytta, til Birkebeiner-hytta, så så vi en svær ugle, og en ugleunge.

Vi så vel først bare ugleungen, og jeg tenkte bare at det var en fugl, og sendte avgårde et skudd, med luftpistolen, på lang avstand.

Fuglen fløy ikke, så jeg gikk nærmere, for å prøve å skjønne det, hvorfor fuglen ikke fløy.

Så så vi mora også, og jeg tror at det kanskje kan ha vært en hubro-ugle.

jeg er ikke noen ekspert på ugler, men den ugla var skikkelig svær ihvertfall, vil jeg si.

Jeg så på ungen, som satt på en telefonledning, eller noe vel.

Og kunne se det, at jeg nok hadde skutt av den ene foten.

Da ble jeg kvalm omtrent, vil jeg si, og skammet meg da.

For jeg så jo hvor fine du fuglene var, når jeg kom nærmere innpå dem.

Og hvis det var en hubro, så var jo de fredet, for å si det sånn.

(Noe vi hadde lært på skolen vel).

Så da bare gikk jeg derfra, uten å skyte noe mer.

'Hva er det', sa Ulf Havmo.

Så han skjønte tydeligvis ikke hvordan jeg tenkte.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kjetil Holshagen, hadde en stefar, som jobbet på Drammen Jernbanestasjon.

Kjetil Holshagen, fortalte det, at kråkene noen gang bare satt seg på strømlinjene der, og da eksploderte dem, fortalte han.

Men men.

En gang, så spurte mora til Kjetil Holshagen, om jeg ville være med på hytta deres, en helg.

Jeg sa 'ja', men Kjetil ble sur, for han ville egentlig ikke ha meg med, skjønte jeg.

Hytta lå i Hurum, på den andre sida av Drammensfjorden, et stykke lenger inn mot Drammen.

Så sånn var det.

Men men.

Kjetil skulle vise meg noen rotter, som de hadde, under en bro der.

Og han dro meg med til noen andre unger, men han sa vel bare hvem jeg var, og fortalte vel ikke meg hvem dem var vel.

Men men.

Kjetil var interessert i elektronikk, men TV-en han hadde på rommet sitt der, den skjønte han ikke, (vil jeg si).

Det var en sånn TV, som var vanlig, på 70-tallet.

Med et hjul, som man måtte skru på, for å få inn riktig kanal.

Men det var også en tapp, under det hjulet, for å velge 'bånd', som det vel het.

Men den tappen, den skjønte ikke Kjetil Holshagen, (mener jeg), at man kunne vippe på, for å få inn et annet bånd da.

Men det skjønte jeg da, etter å ha stilt på TV-en til mora mi i Larvik, og den gamle TV-en til faren min på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Kjetil var rimelig sur på meg, under den hytteturen.

For det var mora som spurte om jeg ville være med.

Kjetil ville egentlig ikke det, skjønte jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Så det kameratskapet mitt, med Kjetil Holshagen, det var kanskje ikke et ekte kameratskap.

Jeg vet ikke hvorfor han Kjetil Holshagen var så sur, fordi jeg fikk bli med på hytta deres.

Det forklarte han vel ikke helt vel.

Men noe var det vel.

Men men.

Nå begynner klokka å bli over 23 her på hostellet.

Så jeg får vel ta en pause, med skrivinga nå.

Så får vi se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.