Min Bok - Kapittel 15: Jugoslavia

Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

Så sånn var det.

En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

Jeg gikk fra nedenfor 'Teskjekjærringa' der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

(I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

Uten å komme ut noen steder.

(Det var nesten sånn at man ble fanget der).

Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

Så da ble jeg litt redd husker jeg.

(Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

Men men).

Også måtte jeg rygge da.

Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom 'rygget' ut da.

Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

Sånn at jeg ville drukne der da.

Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

Men men.

Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

Eller noe sånt?

Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

Hvem vet.

Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

(Eller noe rødlig stein, av noe slag.

Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Jeg klatret vel over den 'fellen', eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

Og var langt forbi Ulvika osv., da.

Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

(Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

(For å tulle litt)).

Men men.

Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

(Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den 'fella' da, og nesten drukne der.

Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

Så det var egentlig en europall, som jeg så.

(Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

Noe sånt).

Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

(Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

Så sånn var det).

Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

Så dro jeg med han Stefan da.

Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

(Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

Noe sånt).

Også sa han Stefan da, at 'det der er en pall'.

(Og ikke en flåte da).

Da så jo jeg det og.

Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

Så sånn var det.

Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

(Hvis jeg ikke husker helt feil da).

Men men.

Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

Det hadde kanskje vært mulig.

(Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa 'groda' istedet for 'frosk'.

Så sånn var det.

Men men.

Og onkel Håkon, var også litt svensk.

For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

(Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

Og faren min kalte seg for 'Snekkern på Bergeråsen'.

Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

(Kanal 3 vel).

'Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?'.

Noe sånt.

Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

Jo, han kalte seg 'Anka på Bergeråsen'.

Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

(Eller om det var faren min jeg spurte).

Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

Eller kanskje noe østlig?

Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

(Eller om det var Bulgaria).

Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

Men men.

Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

Men men.

Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

Hva vet jeg.

(Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

Hvem vet.

Men men.

At han er litt slu liksom.

Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

Men men).

En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

Også kom politiet bak dem.

Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

For Håkon hadde jo ikke førerkort.

Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

Hva vet jeg.

Og hva de gjorde i Sverige?

Jo, de var sånne 'raggare', tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

Så sånn var det.

Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

Hvem vet.

Noe sånt vel.

Men men.

Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het 'å ta en stille Anders', var det vel, (om å runke da).

Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med 'bennern', i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

Men det heter ikke 'alen', kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

Det heter 'favner'.

Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev 'alen' istedet da.

Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

Så sånn er det.

Men men.

Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

(Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

Men men).

Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på 'Jordet til Lersbryggen', (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

Så sånn var det.

Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

(Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Så over til selve Jugoslavia-ferien.

I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

Og så også i denne ferien.

Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

Noe sånt.

Men men.

Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

(Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

Men men).

Så sånn var det.

Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

Det er mulig.

Men men.

Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om 'de' skulle innom Tivoli i København da.

(Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

Noe sånt vel.

Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

Men men.

Så sånn var det).

'Jeg vet ikke', svarte Christell da.

Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

(Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa 'dere' enda vi vel egentlig var 'oss', ihvertfall på den ferien men.

Men men).

Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

Og det ville Christell ha, husker jeg.

Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

(Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede 'rappa' faren min, for å si det sånn).

Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

(Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

Men men).

Så sånn var det.

Men men.

Så kjørte vi da.

Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

Noe sånt.

(Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

Men men).

Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

Det er mulig.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

Så sånn var det.

De bodde i en 'betong-forstad', vil jeg si, til København.

Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

Så sånn var det.

Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

Noe sånt.

Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

Men men.

I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

(Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

Så det is-settet bare kasta jeg vel.

Men men.

Så sånn var det).

Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

(Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

Men men).

På ferjeleiet, så var det mange biler.

Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa 'wasser, wasser', vel.

Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe 'dritt', om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

Noe sånt.

Men men.

Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

(Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

Men men).

Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

(Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

Noe sånt).

Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

(Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

men men).

Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

Som jeg glemte å skrive om vel.

Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

(Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

Og jeg gikk på do, husker jeg.

Og jeg var glad i automater og sånt.

Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

Men jeg svarte 'nei' da.

Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne 'ballonger' da.

Men men.

Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

Men men.

Da sa jeg bare 'æsj', (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

Det var 'Das Beste'.

Og 'das', det reagerte både Christell og jeg litt på da.

For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

Men men.

Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

(Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

Noe sånt).

Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

Drøye 30 kroner vel.

Noe sånt.

Så det var ganske mye penger, på den tiden.

Men men.

Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

Jeg hadde jo lært hva 'vann' var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

Så jeg spurte om 'mineral vasser', eller noe.

Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa 'mineralenvasser' vel.

Noe sånt.

Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

Hvem vet.

Noe sånt.

Men men.

Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

(Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

Selv om det kanskje var litt mange automater der.

Det er mulig.

Men men).

Så sånn var det.

Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

(Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

Jeg er ikke helt sikker.

Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

Nesten som i en film, eller noe.

Men men.

Så kjørte vi inn i Østerrike.

Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

(Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si 'danke shøn', når vi fikk tilbake penger.

Dette understreket faren min, husker jeg.

Så gikk vi inn i butikken.

Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

Noe sånt.

Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

Og syntes at det var interessant.

Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

(For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

Så sånn var det).

Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

(Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa 'danke schøn').

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde 'vinduer', ut mot en dal da.

Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

(Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

Men men).

Vi overnattet ikke i Østerrike.

Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var vel det.

Så kom vi til Italia, mener jeg.

I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

(Eller om det var fem minutter.

Det var noe sånt.

For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

(Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

Så sånn var det).

Men men.

I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

Noe sånt.

Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

Så sånn var det.

Noe sånt.

Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

(Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

Men men).

Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

Men men.

(Hu sa det på en litt klagete måte vel).

Men men.

Så sånn var det.

Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

Noe sånt).

Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

(Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

Noe sånt.

Men men).

Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

(Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

Faren min sa sånn, at 'we are', også gjorde han noe tegn, tror jeg.

(Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

Noe sånt.

Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

(Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

(Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

Noe sånt).

Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

(Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

Noe sånt.

(Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

Men men)).

Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

Men det ville jeg ikke da.

Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

Og jeg var ikke så glad i 'kommunist-ting', jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

Så sånn var det.

Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

Så sånn var det.

Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

Men men.

Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

Notisblokk og penger og sånn kanskje.

Noe sånt.

Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

Men men.

Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

(Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

Noe sånt).

Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

(Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

(Med klær da).

Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

Men men.

(De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

Men men).

Så sånn var det.

Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

(Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

(Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

Så sånn var det.

(Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

Men men.

Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

Men ble litt irritert inni meg da.

Siden Christell fikk den fuglen da.

Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

Men men).

Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

De bodde ikke på den nudiststranden, men på en 'vanlig' campingplass, ikke langt unna vel.

Vi gikk nesten rett inn i dem.

Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

(Isen kalte vi for 'vann-is'. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

Hvem vet.

Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

Noe sånt).

De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

Men men.

Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

Og det var noen ganske kjedelige 'kommunist-butikker' da.

De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det 'allright', sa han vel.

Noe sånt.

Men men.

Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

Men men.

Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

(Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

Men men.

Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

Men men.

Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

Men men.

(Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

Det var jo ganske rart, må man vel si).

Men men.

Så sånn var det.

Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

Så sånn var det.

Christell og jeg badet i bassenget.

Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

(For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

Så sånn var det.

Men men).

Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

Men men.

Christell var veldig flink til å svømme.

Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

Men men.

Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

Men men.

Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

(Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

Men men.

En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

(Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

Men men.

Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

Men men).

Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

De skulle vise meg noe, en dag.

Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

Og de skjønte jo ikke norsk.

Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

(Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

Neida, langtifra.

Det var veldig mange tyske turister der også.

Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

(En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

Men men).

Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

Men men).

Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var 'blomsterbarn', og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

Men men.

Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

Så sånn var det.

Så jeg var litt redd for at faren til hun 'hippie-jenta', (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

Og ikke var vant til sånne her slanke 'hippie-jenter' da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

Så sånn var det.

Men men.

Så skulle alle vi norske.

Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

(Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

Men men.

Og Rovin, det er jo nesten som 'røven', så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

Men men).

Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

(Og ikke sammen med faren min og dem.

Men men).

Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt 'børstraktor', som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

(En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

(Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

Men men).

Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

Men men).

Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

Det var en oransje, vanlig 'coupe' vel, Mercedes personbil.

(Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

Men men.

Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

En litt 'boksete' Mercedes, kan man kanskje si.

Selv om den på langt nær, så så 'firkanta' ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt 'boksete' og 'lego-bil-aktig' vel, sånn som jeg husker det.

Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest 'boksete' bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

'Volvo er ikke bil', husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

Men men.

Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

Så den var veldig bratt.

Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

Men men.

Så kom vi til reisens første mål.

En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

(Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer 'kommunistiske', eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

(Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

Men men).

En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

Men men.

Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

(Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

Men men).

Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

Men men.

Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

(Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

Men men.

Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

Og merka det med en gang.

Og oppførte meg forsiktig der da.

Så sånn var det.

Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

(Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

(Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

Men men).

Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

Han sa kanskje noe sånn, som at 'se der', eller noe.

Noe sånt.

Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

Men men.

Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som 'maur', husker jeg at Christell og jeg prata om.

Men men.

Så sånn var det.

Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

(Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

For å tulle litt.

Men men).

Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

Så sånn var det.

Men men.

Så skulle vi på båttur.

Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

Men men.

De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

Som at noe var galt nesten.

De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

Hvem vet.

Men men.

Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

(Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

Hvem vet.

Men men).

Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

Noe sånt vel.

Denne ferga, virka også som 'vanlig' ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

(Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

Men men.

Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

Og da sa jeg det, at jeg ville det.

Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

Men men.

(Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

Men men).

Så sånn var det.

Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

(Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av 'hjemme' i leiligheten vår kanskje, eller noe.

(Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

Så det var litt artig der, husker jeg.

Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

Så 'klikka' familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

De klikka skikkelig på oss da.

Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

Og faren min hadde så, en prat med meg.

Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt 'rusten' i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

Men men.

Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

(Med øldrikking og grilling da).

Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

Men men).

Så sånn var det.

Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

(At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

(En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

Men men).

Jeg sa det var greit.

Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

Christell sa at hun hadde falt vel.

Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

(For den hoven var skikkelig revet i stykker.

Men men).

Så sånn var det.

Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

(Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

Men men).

Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa 'nei').

Noe sånt.

(For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

Så sånn var det.

Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

Men men.

Så sånn var det.

Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

(Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

Men men).

Og da, så stod det en eldre mann da, (eller 'gubbe' kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

Men men.

Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

Men men.

Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

For de var ikke modne enda nemlig.

De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

(Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

Og følte meg kanskje litt dum da.

Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe 'mafian', i Oslo vel), nå.

Men men.

Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med 'ripen at home'.

Og det betyr 'modnes hjemme'.

Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

For de var nok da, for å modnes hjemme.

Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

Så folk der nede, var kanskje lei av han 'nektarin-gubben' da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

Hvem vet.

Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

Hva vet jeg.

Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

Men men.

(Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

Forstå det den som kan.

Men men).

En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

I en paradegate, kanskje.

Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

Og en pin for en tredje by da.

Det var omtrent alt de solgte der.

(sånn som jeg husker det, ihvertall.

Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

Men men).

Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

(Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

Men de var ikke så utrolig spennende heller.

Men de var kanskje litt sånn 'kommunist-aktige' da, de sovernirene.

(Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

Så sånn var det).

Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

(Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

Men men.

Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

(I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

Men ikke sa det likevel da.

Hva vet jeg.

Men men.

Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

Men men.

Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

Men men.

Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

Så sånn var det.

Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

Men men.

Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var 'syk'.

'Ja', sa Christell.

Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

Hun svarte vel 'ja' på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

Så sånn var det.

Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

Men men.

Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

Så sånn var det.

Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

At til han så sa hun bare 'adjø'.

(Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

Men men).

For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

Men men.

(Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss 'normalt' der.

Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

Men men.

Så sånn var det).

Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske 'dansk' da, når det gjaldt drikking og sånn.

Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

(Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

Men men).

Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

(En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

I bilen da.

Men men.

Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

(Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

Så sånn var det.

Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

Så sånn var det.

Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

Noen ganger.

Så sånn var det.

Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

(Men men).

Så sånn var det.

Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

(Av en eller annen grunn).

Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

Det er mulig.

Så gikk jeg bort til Sand.

Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

(Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

Men men).

Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

(Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

Men men).

Jeg hoppa da ned det vinduet.

Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

Men det gikk greit.

Men men.

Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

Og jeg pakka vel opp den da.

(For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

Men men).

så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

Men men.

Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

Men men.

Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

Så den klokka var egentlig kjempekul.

Men den kunne ha vært kulere da.

For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Men men.

I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

(Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble 'jaget' vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

Så dro vi på enda et hotell da.

Hvor vi ikke ble jaget fra.

Der var det to bassenger vel, tror jeg.

Et for barn.

Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

(Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de 'feite tyskerne', som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

Men men.

Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

(vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

Noe sånt.

Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

Så sånn var det.

Men men).

Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

Men men.

(På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

Men men).

Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

Så jeg skjønte at det var 'kommunist-unger' nesten, for å si det sånn.

Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

(En sånn gammeldags type, av badehette da.

Eller om det heter svømmehette.

Men men).

Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

(Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

Men men).

Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

Det er helt sikkert.

Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

Så de var vel 'wannabe-badevakter' da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

Hvem vet.

Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

Det er mulig.

De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.