Min Bok - Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

Men men.

Så sånn var det.

Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

Som het Europatoppen, eller noe, vel.

Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

Men men.

Så sånn var det.

Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

Men det var feil svar.

Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

Så sånn var det.

Men men.

Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

Men jeg fant dem ikke.

Men men.

(Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

Men jeg husker ikke hva filmen het.

(Men muligens en med Michael J. Fox).

Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

Men men.

Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

Og vi så 'Staying Alive', på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

Og det var 'Boeing, Boeing', eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

Det husker jeg ikke helt.

Hvem vet.

Det var en revy da, som det vel heter.

Om en mann som hadde mange flyvertinner.

Og den var morsom, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

Jeg hadde skrevet 'Waldemar Thranes gate', på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

Men han bodde i 'Markus Thranes vei', i Lørenskog.

Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

Et sted den hadde liggi noen måneder.

Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

For dem var ikke hjemme.

For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

Noe sånt.

Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

(Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

Men men.

(Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

Men men).

Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

Men hu var visst 'puck i hue' da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for 'Psycho'.

Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på 'null sex', sa Øystein.

Pia sa at Psycho ikke var noe 'snill' mot dama, husker jeg.

(Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

Sånn ala 'hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad'.

Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod 'Riv Blitz', om kvelden da.

Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

Hvor han hele tiden brukte uttrykket 'bølgen', husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

Men men.

Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

Både Øystein og Tom spilte sjakk.

Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

(Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

Etter Brighton-turen.

Hvem vet).

Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

(Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

Et japansk nærkampvåpen).

Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En kar som het Tom Lillemoen vel.

Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

Så han kasta det våpenet, i fjorden.

Pia var venninne med 'Tina Turbo', og de ville ut og 'fly'.

Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

Men men.

(Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

Det var Pia som dro med meg liksom.

Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

Men de fant det ikke.

Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

Så sånn var det.

Men men.

For vi hadde ikke noe røyk da.

Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

'Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik', svarte de Holmestrand-damene.

Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

Så jeg ble med dem.

Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

Noe sånt.

Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

De gikk kanskje i samme klasse.

Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet 'Turbo', det er jeg ikke helt sikker på.

Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

Men jeg er ikke helt sikker.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

Hu var nesten 'godslig kamerat', med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

Men men.

Så sånn var det.

Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

Både i Kontorlære og EDB vel.

Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er 'juridiske personer'.

Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

(Ihvertfall ifølge lovverket).

Dette med at et firma, i retten, blir til en 'juridisk person', det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

Og da sa Line Nilsen, at 'du må skru'n på, vet du'.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

Men men.

Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

Men så ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten 'Bad', av Jan-Tore, husker jeg.

For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

Og også T'Pau, som var populære, med 'China in your hand', osv.

Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

'Du har ihvertfall fin musikk', sa han 'Case' da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

Så det trodde jeg på.

Men men.

Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

(At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

Så jeg mobba henne da, og sa 'det'.

Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

Så Jan måtte gå inn der selv.

(Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

Noe sånt.

Men Christell og Pia gikk dit ofte.

Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

Med skap etter skap fulle av moteklær.

(Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

Så sånn var det).

Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

Og jeg var også seint i puberteten.

Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

Så det var egentlig ikke min business da.

Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

Men sånn var det ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

Også gikk vi på det diskoteket da.

Hvor det bare var sånn passe mange folk.

Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

For å si det sånn.

Men men.

Men hvem var det som jobbet der?

Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

Noe sånt.

Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

Men vakta tok fra meg flaska.

Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

Så sånn var det.

Men men.

Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

Noe sånt.

Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

En gang med Pia vel.

Da møtte Pia en 'kavaler', på danskebåten.

En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

Noe sånt.

Men men.

Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han 'Erik Soler'.

Det er mulig.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

'Prøv tomatsausen', sa Frode Kølner.

'Hvorfor det', sa jeg.

'Det er godt', sa Frode Kølner.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

Og så på 'Gjøkeredet', med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

(Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

Så sånn var det.

Men men.

I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi 'lia' vel, fra Samfunnshuset da.

Noe sånt.

(Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

Men men.

Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

'Ja', sa jeg, 'jeg skal vel såklart være med på klassefesten', 'du da?'.

Men Kristin Sola sa vel bare 'nei', av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som 'discoløve' vel.

Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

Som så litt sånn 'John Travolta' ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

Noe sånt.

Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

Plutselig gikk det en slags 'surring', gjennom lokalet.

Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

'Har du svart skinnslips du da?'.

For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

Så jeg var vant med skinnslips.

Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

Men men.

Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

Det var vel litt spesielt.

Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

Av en eller annen grunn.

Forstå det den som kan.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

Så det ble ganske fancy, tror jeg.

Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

Men men.

Hvem vet.

Jeg begynte også å lage et spill, som het 'Kill Kadaffi'.

Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

Også stod det 'Waste'em now', eller noe, på t-skjorta da.

Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

(Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

Så sånn var vel det.

Men men.

Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

Også ville programmet lage garderinger.

Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

Dette var ikke Sandvika i Bærum.

Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

Sandvika er en strand.

Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

Men jeg var litt distre.

Dette var i eksamenstida vel.

Og jeg glemte håndkle og sånn.

Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

Men men.

Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

Noe sånt.

For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, 'det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen'.

Så sånn var det.

Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

'Alt er lov på 16. mai', (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

Hvem vet.

Men men.

Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

For alle lå og solte seg på stranda vel.

De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

Noe sånt, var det vel.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

Noe sånt.

(Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

Men men).

Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

Men fikk mer tak på det etterhvert.

Og fikk '4' vel.

'Bra Erik', sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

Det er mulig.

Men men.

Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

Så fikk jeg bare karakteren '4' i Rettslære da, husker jeg.

Og det samme i Markedsføring.

Jeg fikk alltid en '4'-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt 'på jordet', noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en '4'-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde 'tippa over'.

Han mente at jeg også stod i fare for å 'tippe over', eller noe, hvis jeg husker det riktig.

Noe sånt.

Han kalte meg vel for 'skøyer'n vår', tror jeg.

For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

(Det er mulig det her var i første klasse).

Så sa jeg bare 'det er vann'.

For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

Og da lo klassen godt, husker jeg.

Så sånn var det.

Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

At 'han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da'.

Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth ville også at jeg skulle mobbe 'Case', (markedsføringslærereren).

Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

Så man skulle være litt kreativ da.

Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

Og da stod det 'Wanted', på den forsida, om Reagen da.

Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

At vi kunne skrive 'Wanted', (en ide jeg hadde fra VG men).

Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

Da sa jeg det, at det var greit.

(For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

Men men.

Så sånn var det).

Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

Hvem vet.

Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

Dagens Næringsliv, var vel det.

Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

Det er mulig.

Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

Han sa også det, at 'løgn trenger mange ord'.

Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

Det var et dikt, om noen fra Vågå.

Jeg leste 'når vagværingen bærer likskrotten hjem'.

Men det skulle være 'når vagværingen bærer likskjorten hjem'.

Så mange i klassen lo da.

Jeg satt ved siden av Lindseth da.

Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om 'likskjorten', osv.

Men men.

Så Samland sa det, at 'her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev', eller noe.

Så jeg fikk ikke '5' i norsk muntlig da.

Men måtte nøye meg med en '4'-er da, (på vitnemålet).

Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

Men men.

Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i 'stemmerommet' da.

Så satt vi i biblioteket, og venta.

For Reiersrud ville se hva som skjedde.

Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

Noe sånt.

Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

Og det fikk hu vel, etterhvert og.

Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

De hadde fått '2' på Markedsføringseksamen.

Men Case ga alltid '5'-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

Og jeg fikk alltid '4'-ere, av Case.

Og jeg fikk også en '4'-er på eksamen da.

Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

Men men.

Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått '2', på Markedsføringseksamen da.

Hu var skikkelig amper.

Men jeg prøvde å roe henne litt da.

For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

Det var vel litt spesielt vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

Av en eller annen grunn.

For å variere litt vel.

Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

Og de rutene, de var det mange rader av.

Og rutene var i flere forskjellige farger da.

Den genseren var 'fin', sa Lene Andersen.

Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

Av mora mi, sa jeg vel da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

Sånn som jeg husker det ihvertfall.

Noe sånt.

Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

(Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

Så det var kanskje litt dårlig.

Men men.

Så sånn var det.

Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.