Kompaniet fra Terningmoen, gikk passgang, gjennom alle gatene i Oslo, under åpningen av Stortinget, i 92. (In Norwegian).

Som jeg skrev i den forrige posten, så stod jeg på parade, i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, i 92.

Men ingen familie eller venner, kom for å kikke på, enda jeg bodde i Oslo da.

Men det var vel fordi, at ingen visste det da.

Jeg var forresten en av de, som ikke fikk et eneste brev, utdelt i militæret, på oppstillingsplassen.

Men sånn er det vel.

Det var sånn når jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken og Rimi Langhus også.

Jeg fikk aldri en eneste gang besøk fra familie og venner.

På Nylænde fikk jeg besøk av Magne Winnem, og broren min Axel da.

Så jeg kan vel egentlig ikke klage.

Men samme det.

Jeg jobba forresten 12 år i Rimi, og 15 år i butikk.

Men søstra mi, kom aldri å besøkte meg på jobb, en eneste gang.

Så det var vel litt rart.

Fattern kom å henta meg noen ganger, når jeg jobba på CC i Drammen.

Og broren min dukka opp noen ganger på Rimi Nylænde, på Lambertseter, som sagt.

Så sånn er det.

Men samme det.

Jo, det var det med passgangen ja.

Noen i troppen jeg var i, det var vel tropp 1.

Dem var flaue, i ettertid, etter åpninga av Stortinget, i 92.

Fordi vårt kompani, Geværkompaniet, fra Terningmoen, vi hadde gått passgang, altså marsjert i utakt.

Stort sett hele kompaniet.

Vi skulle egentlig marsjert på samme måte, som kompaniet foran oss.

Som må ha vært fra en annen del av landet da.

Vi gikk vel fra Akershus festning, eller noe, mener jeg å huske.

Vi stod i Karl Johan der, like ved Spikersuppa der.

Jeg stod vel utafor Grand Hotell ca., mener jeg å huske.

Litt nærmere slottet, enn der Lille Grensen, møter Karl Johan da.

Rundt der et sted, mener jeg det var.

Ovenfor Sara's telt ca., hvis jeg husker riktig.

Men noen av de i troppen som var fra Oslo, de var flaue da.

Fordi familien dems, hadde sett alle soldatene, det må vel ha vært 500 kanskje?

Noe sånt.

Dem hadde sett på alle soldatene marsjere gjennom Karl Johan da.

Og vårt kompani, marsjerte helt i utakt.

Noen marsjerte riktig da.

Men de fleste marsjerte i passgang, gjennom den delen av Karl Johan, som er ned mot Østbanehallen, og de gatene fra Akershus festning, til Karl Johan da.

Og det som ble fremhevet, husker jeg, fra disse soldatene, som var flaue, fordi familien dems, hadde sett kompaniet vårt marsjere i passgang gjennom Karl Johan da.

De soldatene da.

De husker jeg, at det fremhevet, at passgangen, hadde startet med en av offiserene, som gikk foran.

De fremhevet dette at en av befalet eller offiserene, som gikk foran til venstre, eller høyre, hadde startet denne utakten.

Og jeg husker det selv, at det var helt rart.

Jeg så forover i kompaniet, og da så jeg, at det var noen som marsjerte på høyrebeinet, mens andre samtidig tråkket med venstrebeinet da.

Det var sånn ca. 50% som marsjerte på en måte, og resten på en annen måte.

Og det var problemer, mer eller mindre, hele tida mens vi marsjerte gjennom gatene i Oslo.

Og fra det jeg kunne se av de andre kompaniene, så så det ut, som at de marsjerte i takt.

Så dette var nok kompaniet vårt, som skilte seg ut.

Og jeg husker at jeg så på de befala som gikk foran, og de marsjerte ikke likt de heller.

Så det stemmer nok det, som ble sagt, at denne utakten, startet foran i kompaniet, blandt de offiserne/befalene, som hadde ansvaret, for å holde takten.

Så det var faktisk mange som var flaue, på kompaniets vegne, og var misfornøyde, med befalene, som hadde ansvaret for å holde takten da, siden denne passgangen da hadde startet foran, som det kunne virke som.

Men jeg hadde egentlig ikke så mye kontakt med familie og venner på den tiden.

Untatt søstra mi, og venninnene hennes, som bodde i Christies gate, på nordre Grünerløkka.

Men der var det sånn, at dem klagde på hvordan jeg lukta, i perm-uniformen min, for dem dreiv vårs så hardt i rekrutt-tida, så lukta var ikke så bra alltid.

Og hun Monica, eller Monika, Lyngstad, heter hun vel, som bodde i Christies gate, sammen med søstra mi.

Hu skulle tenne på beret-en min, mens jeg skulle dusje da, husker jeg, for jeg lukta så vondt.

Så det var ikke sånn, at jeg trodde at dem syntes det var artig å se på åpninga av Stortinget.

Så det var vel ingen som visste om det, at jeg stod der, og kikka på Kongen og Kronprinsen, når dem kjørte forbi.

Kongen likte ikke at jeg så inn i bilen da.

Så han kikka sint og surt og kaldt tilbake.

Men sånn er det.

Så ved stengiga av Stortinget, i 93, da spurte sersjant Dybvig, om jeg heller hadde lyst til å være med å skyte med Miles (det er at man kobler lasersensorer og laserstråler til AG-en, sånn at når man skyter rødfis, så sendes det av gårde en laserstråle fra våpenet, som man starter et pipesignal, hos en fiende-soldat, hvis man treffer laser-sensorene, som denne har på seg).

Og da når sersjant Dybvig sa det, så tenkte jeg, at det var sikkert greit det, så slapp jeg mer problemer med Kongen.

Og jeg hadde heller ikke fått sydd på det birkebeiner-merket på skuldra, som vårt kompani hadde, siden vi var i Hedmark, så hadde den landsdelen/regimentet, en Birkebeiner-soldat, på skuldern.

Og jeg måtte bytte perm-uniform skjorte, før paraden, ved stenginga av Stortinget, for det var noen små flekker på skjorta, siden jeg røyka da, og hadde vel fått en liten glo på skjorta, når jeg skulle ta toget hjem til Oslo en fredag da.

Noe sånt.

Også begynte dem å mase om at jeg måtte stryke uniform-buksa mi og.

Og det fikk jeg ikke til å bli bra.

Så jeg var litt skeptisk, til den paraden, siden jeg ikke hadde fått buksa støket ordenlig, og ikke hadde fått sydd på Birkebeinermerket, og siden jeg tippa at Kongen sannsynligvis var sur på meg enda.

Og jeg hadde i mellomtida også hørt, om hvordan Dronning Sonja var, at hun hadde skjelt ut en vaktsoldat på Skaugum, bare fordi han hilste blidt.

At det var sånn hun var da.

Dette her var mot slutten av vernepliktsåret vårt.

Så det gikk mest på rutinen da.

Men jeg var bare litt sløv egentlig.

For da, var jo vinterøvelsen ferdig, og vinteren var også ferdig.

Siden jeg ikke var så flink til å gå på ski, siden jeg bare hadde hatt et par dårlige glassfiberski, siden jeg var ni år, så jeg hadde tapt litt av skiferdighetene mine.

Men men.

Og lagfører Bricen, som er broren til hun, Silvany Bricen, eller hva hun heter, fra TV.

Han hadde ikke Birkebeinermerket, på perm-skjorta, og han var det ingen som kjefta på.

Men det var fordi han var neger, sa nestlagfører Frydenlund da.

Hvis det ikke var Schellum da.

Schellum var det nok.

Jeg synes kanskje det var litt urettferdig, at Bricen skulle slippe å sy på Birkebeinermerke, fordi han var neger, men sånn var det vel.

Det ble til at jeg ikke sydde på det merket, før paraden, jeg var så opptatt med den strykinga av buksa, så jeg fikk egentlig ikke tid.

Dessuten, så synes jeg egentlig ikke, at skjorta og buksa, så så ille ut.

Så jeg mistenker, at det var mest for å mobbe eller plage meg, at de befala, ville at jeg skulle ha ny uniform.

Det samme med beretten.

Dem mobba alltid meg for beretten, at det var ikke bra nok form, på beretten osv.

Det er noe sånn tull, at beretten, måtte svinges ned, på høyresida av hue.

Så man måtte ta vann på beretten og sånn da, for å få den til å se ut sånn dem maste om.

Men dem ble aldri fornøyde.

Og det er jo sånne ting, som dem bare kunne pirke på i evigheter, uten at det egentlig var noe galt.

Så siste dagen, så fikk vi beholde beretten da, minus Haraldsmerket.

Men jeg bare ga beretten til Haraldsen, var det vel, han var den eneste som ville ha beretten.

Det var bare plaging fra befalet, forbundet med den beretten, for meg, så den beretten, ville ikke jeg ha.

Så sånn var det.

Men Dybvig, forslo, at jeg heller skulle være med på Militærets Dag i Elverum.

Så da ble jeg heller med på det.

Istedet for å stå i Karl Johan igjen, for avslutningen av Stortinget da.

Vi hadde jo vært med på åpninga, så det var ikke så viktig egentlig.

Og da slapp jeg mer tull med Kongen eller noen andre, pga. det manglende Birkebeinermerket osv., som jeg antagelig hadde fått, med min flaks med befal og offiserer osv.

Så det var kanskje like greit.

Så sånn var det.