Ringte fattern. (In Norwegian).

Nå ringte jeg fattern, fordi han driver å ringer hele tida.

Vi har jo blitt enige om at vi skulle ha noe mer kontakt.

Fattern ville snakke om noe arv osv., en eiendom til mange millioner sa han, etter onklene hans på Holmsbu.

Men så han undersøkt og funnet ut at jeg hadde gjeld i Norge.

Jeg prøvde å få ut av han, hvorfor og hvordan han hadde sjekka om det.

Men det ville han ikke si.

Så ble vi enige om at han fikk bare stryke meg fra den arven, for ellers så ble det bare tull, pga. at jeg hadde gjeld i Norge osv.

Så det sa jeg, at det var det bare å gjøre.

Så spurte jeg fattern hvorfor jeg måtte bo aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni.

Og det var fordi jeg var umulig og veldig utspekulert.

Så fattern klarte ikke å hanskes med meg.

Da jeg fikk telefon, da jeg var sånn 11-12 år, da ringte jeg hele tida, så fattern måtte stenge telefon.

Jeg ringte til kontakttelefonen osv., husker jeg.

Fattern sa han var der hele tida.

Så sa jeg at det var om morran, som fattern stakk innom leiligheten.

Det var bare noen minutter hver dag.

Men han skjønte kanskje ikke at jeg ikke synes det var noe artig å bo aleine.

Hva vet jeg.

Han lurte på hvorfor jeg ikke klagde på mora mi.

Så sa jeg, at men hu var vel sinnsyk.

Han sa også at han hadde skjønt det, hvis jeg klagde på Haldis.

Får ikke håpe at Haldis leser det her da, da får vel fattern problemer.

Men de problemene med de regningene, det var jo fordi at jeg ikke fikk studielånet, da jeg dro for å studere i Sunderland.

Så jeg mista kontrollen på alle regningene.

Men dette har jeg tatt opp med Larvik kommune, med en sånn gjeldsrådgiver-tjeneste, at jeg skal holde de oppdatert om inntektene mine osv.

Men men.

Og fattern sa også at jeg ikke skulle skrive mer på internett, så det er nok noen som har prata med fattern.

Jeg sa at jeg gjorde hva jeg ville.

Og jeg sa også det til fattern, at selv om barn på ni år, er utspekulerte og umulige, (jeg hadde jo bodd hos muttern, så jeg var liksom ikke helt rolig, etter å ha bodd der, for det var rimelig slitsomt, så jeg hadde trengt et par år, for å roe meg ned etter det, for jeg var litt bajas, den siste tida jeg bodde med muttern, for da sa muttern, at hvis jeg var umulig, så måtte jeg flytte til fattern, og jeg ville heller bo der, for muttern var så slitsom, og skreik og var hysterisk osv. hele tida, og jeg hadde vel egentlig ikke kommet meg over det, at muttern dro med meg og søstra mi, og flytta fra Bergeråsen).

Jeg sa til fattern, at selv om barn var umulige og utspekulerte, så burde man vel ikke la dem bo aleine, når dem var ni år osv.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Fattern sa også at jeg begynte å gå i min mors fotspor.

Han mente at jeg også begynte å bli sinnsyk.

Så da sa jeg vel, at han fikk bare tro hva han ville.

Så sånn var det.