Onkelen min, Håkon, på Bergeråsen. (In Norwegian).

Da jeg bodde på Berger, fra 1979 til 1989, fra jeg var ni til jeg var 19 år, så var de som regna som familie, det var for det meste faren min, og farmora mi, Ågot.

Men fattern, flytta ned til Haldis, som jeg skrev om i går.

Så da var det nesten bare farmora mi, Ågot, som var som familie for meg.

Men Ågot var veldig nervøs, og engstelig, så det var ikke sånn, at hun var som en forelder, alltid, for meg.

For det var ofte jeg, som måtte forklare, og sånn da.

Hvis glidlåsen i jakke mi, ble ødelagt av Odd Einar Pettersen, for eksempel, da jeg gikk første året, på videregående, i Sande.

Da diskuterte jeg og bestemora mi da, hva som hadde skjedd, og hva som burde gjøres da.

Så da sa farmora mi, at hu kunne sy i ny glidlås, i jakka.

Og jeg sa da, at jeg kunne ringte foreldra til Odd Einar, og si fra at farmora mi kunne reparere jakka, men de måtte betale, synes jeg, siden det var sønnen dems, som hadde ødelagt jakka.

For det tror jeg ikke farmora mi, hadde turt, å ringe foreldra til Odd Einar, og si at de måtte betale for ny glidlås til jakka.

Og samme, i sommerferiene, da jeg gikk i 4. og 5. klasse osv.

Da hadde vi vært på klassefest, hos en i klassen, som het Espen, som bodde i Havnehagen.

Og da husker jeg, at jeg syntes, at foreldra hans, virka som dem var ordenlige, og var ansvarlige foreldre osv. da.

Men samtidig, så synes jeg ikke at dem var sånn strenge og autritære.

Så når det begynte å nærme seg første skoledag.

Så visste hverken fattern, eller Ågot, når skolen begynte.

Så da ringte jeg foreldra til Espen i klassen, for da visste mora hans det.

Men hvis jeg hadde hatt bra forhold til Haldis, så kunne jeg jo ha spurt hu, for Christell gikk jo på samme skolen.

Og hvis jeg hadde hatt bra forholt til onkel Håkon, så kunne jeg jo ha spurt han, for fettern min Tommy, gikk jo på samme skolen.

Men det var litt anstrengt forhold, mellom meg og Haldis.

Og onkel Håken, han var litt komplisert å ha med å gjøre han og.

Han skulle liksom være så tøff, mot meg.

Enda jeg var bare ni-ti år osv.

Så skulle onkel Håkon være så tøffing.

Så han var liksom ikke som en eldre, støtteperson/familiemedlem, for meg.

Han var mer en som skulle tøyse og tulle og jekke meg ned.

Eller hva man skal si.

Jeg stolte ikke på han da, han var litt sånn at man måtte holde et øye på han liksom.

Eller så sa han noe lureri f.eks.

Jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han da.

Han hadde også noe problemer med nerver, tror jeg.

For da sønnen hans Tommy, gifta seg, i Fredrikstad, sommeren 2002.

Da sa kona til Håkon, Tone, at Håkon var litt nervøs, sånn som bestemor Ågot var.

Så derfor holdt Håkon seg hjemme, fra bryllupet til Tommy.

Men den offesielle versjonen, var at han hadde problemer med hjertet.

Men kona hans, Tone, sa at det var nerver.

Så sånn var det.

Håkon, han lærte meg å kjøre bil, av en eller annen anledning.

Han hadde en gammel svart eller mørkegrønn Peugot.

Den var vel fra 50 eller 60-tallet.

Og det her var på slutten av 80-tallet.

Bilen hadde gir på styret.

Så jeg trengte ganske mange kjøretimer, i Drammen, for å bli vant med det her, at når jeg kjørte med onkelen min, et par tre ganger, ut mot Svelvik, så hadde den bilen gir på styret, mens bilene på kjøreskolen i Drammen, hadde vanlig gir.

Og etter at jeg begynte på videregående i Drammen, og å jobbe på CC Storkjøp, så brukte jeg lang tid på lappen, for det var russetid, og så mye annet, så til slutt så flytta jeg til Oslo, for å studere, uten at jeg rakk å ta ferdig lappen i Drammen, før jeg flytta.

Og jeg var egentlig ikke så hypp på å få bil.

Fordi jeg skulle jo flytte til Oslo uansett, og studere osv., der.

Fordi jeg hadde jo egentlig ikke så mye familie og sånn på Berger, untatt farmora mi, Ågot, på Sand.

Men hun hadde jo fattern og onkel Håkon, og Pia og Tommy, og onkel Runar, og alle ungene hans.

Trodde jeg i hvertfall.

Så jeg tenkte ikke så mye på henne egentlig.

Men hun klagde på det her, at fattern og Håkon, ikke brydde seg noe om henne, et par år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

Men da dreiv jeg jo med jobb og studier i Oslo, og hadde ikke så god råd.

Og det var litt rart, og jeg ble litt deprimert, av å være hos Ågot, siden hun klagde sånn over at hun bodde på Sand alene.

Hun ville at jeg skulle flytte dit.

Men jeg jobba jo på OBS Triaden, og bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, var det vel, og studerte på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på Helsfyr, i Oslo.

Dette var vel skoleåret 91/92.

Så jeg hadde jo ikke noe jobb, eller noe, på Berger.

Og jeg flytta jo egentlig vekk fra Berger, pga. problemene med Haldis og fattern og det.

Og jeg ble jo mye mobba, årene på ungdomsskolen, i Svelvik.

Så det var mye trist for meg, forbundet med Berger.

Så jeg syntes det var mye bedre å bo et stykke vekk fra Berger, for jeg ble så mye mobba, og dårlig behandla av familien, da jeg bodde på Berger, på 80-tallet, så jeg måtte nesten komme meg litt bort, for å få tilbake selvtilliten og selvbildet osv.

Så jeg syntes ikke jeg kunne droppe studier, og jobb, for å flytte tilbake, og holde bestemor Ågot, med selskap, for jeg tror ville fått en knekk selv, av å bo der.

Jeg var deprimert i Oslo også, fordi jeg hadde jo ikke noe støtte fra familie, eller noe.

Og hadde noen venner, tremenningen min Øystein, som bodde på Hanaborg, som ikke var så langt fra OBS Triaden, på Skårer, hvor jeg jobbet.

Og jeg hang mye sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn, det første året jeg jobba på OBS der, 1990/91.

Men etter at jeg flytta til Ellingsrudåsen, i 1991, så begynte de å boikotte meg, og ville ikke være kamerater med meg, på et par år vel, i hvertfall ville de ikke ha meg som like bra kamerat som tidligere.

Siden jeg bodde på Ungbo.

Så skulle vi se et TV-program, som Glenn og Øystein, ville se.

Så sa jeg, at vi kunne se på det, hos meg da, på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

Men så kom en dame, som bodde på Ungbo der, Wenche.

Hun kom hjem, og ville se på et annet TV-program.

Så sa jeg, at det var greit.

Og da ble Glenn og Øystein, så sure på meg, så de ville nesten ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Så sånn var det.

Og jeg hadde en annen kamerat, Magne Winnem, fra skolen i Drammen.

Men han hadde funnet en dame, Elin, fra et sted ved Kongsvinger, og forlovet seg med henne.

Så han ville nesten bare sitte hjemme med henne.

Så det ble ikke det samme, som da vi var kamerater, før han traff hun Elin da, fra et sted på S., tror jeg, som jeg ikke husker helt hva heter, ved Kongsvinger.

Så jeg var litt deprimert det året, før jeg dro i militæret.

Det vil si skoleåret 1991/92.

Jeg var veldig deprimert, den vinteren faktisk.

Jeg hadde ingen nær familie og ingen nære venner.

Og jeg skrev noe brev til mormora mi, i Stavern eller Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg litt.

Fordi det var privat høyskole jeg gikk på.

Og jeg måtte jobbe ganske mye på OBS, for å få råd til mat osv.

Også var jeg deprimert og.

Og jeg ble enda mer deprimert, av at bestemor Ingeborg, ikke gadd å hjelpe meg, men refererte meg, til faren min.

Og han, hadde jo Pia og Christell sagt, i 1989, at hadde drivi å misbrukt Pia osv.

Så jeg hadde ikke noe med fattern å gjøre, etter 1989, og nesten ikke noe med han å gjøre etter at han hjalp meg å flytte fra Abildsø til Furuset, i 1990.

Og han hadde jo latt meg bo aleine, som barn, på Bergeråsen, på 80-tallet, så forholdet mitt til fattern, var ikke så bra da.

Så jeg var så deprimert det året, og jeg synes både skole og jobb var kjedelig, husker jeg.

Jeg hadde noen bekjente på jobb og skole, men ingen venner egentlig.

Og de folka som bodde på Ungbo, de var litt sånn harry osv., syntes jeg.

Dem var sånn, at dem klarte ikke å regne ut hvor mye maling dem trengte for å male gangen på Ungbo da.

Dem var sånne litt harry heavy-fans.

Men det var jo Øystein og Glenn og.

Bare Øystein og Glenn, dem var smarte, selv om dem var litt sånn harry heavy-fans.

Mens dem som bodde på Ungbo, Anne Lise, Per, Wenche, og typen hennes Arild, og også en som var sammen med en dame fra Vestlandet der, som gikk bra sammen med Arild og Wenche og de.

Hele den gjengen der, bortsett fra hun pene vestlandsdama.

(Men hun ble jeg aldri kjent med, hun hadde type, og satt for det meste på rommet sitt).

Men hele gjengen der, var så harry, og sånne rølpete heavy-fans.

Men dem var ikke så smarte og kule, som Øystein og Glenn var.

Så det var ganske tøft for meg, å måtte hanskes med en hel ungbo-leilighet, full av sånne rølpete, tøffe og eldre og harry folk da.

For jeg var veldig pinglete, før jeg dro i militæret.

Jeg var fattig student og festa mye.

Men fikk ikke lov å lage mat hjemme, på Abildsø, for hybelvertinna, tålte ikke matlukt.

Så jeg gikk ned til ca. 60 kg, i 1990, og da var jeg 1.85 høy.

Så jeg var veldig tynn.

Da jeg bodde på Ungbo, i 1991/92, så sa jeg, at jeg veide 68 kh., for jeg var litt flau, men jeg veide kanskje 63-64 kg da.

Noe sånt.

Så jeg ble mobba av broren til Wenche osv.

Fordi han hadde vært operert på sykehuset.

Så spurte de hvor mye han veide etter å ha vært på sykehuset.

Så sa han, som var ca. like høy som meg, at han veide 68 kg.

Så sa de andre, å fy faen, hvordan så du ut da.

Som han, sa broren til Wenche da, og pekte på meg.

Så da lo alle da, og sa fy faen.

Så det var litt tøfft for meg, å bo der, for jeg måtte liksom holde min grunn, mot alle de harry og rølpete folka da.

Selv om dem var egentlig ikke så værst, selv om dem var harry og rølpete.

Men jeg måtte prøve å være tøff da, sånn at dem fikk litt respekt for meg i hvertfall, siden jeg var så pinglete.

Sånn at dem ikke skulle overkjøre meg helt.

Jeg var litt redd for det, siden de andre gutta der, veide sånn 90-100 kg og sånn vel.

Så kom jeg der, med mine pinglete 63 kg.

Så da måtte jeg prøve å oppføre meg litt barskt, i hvertfall.

Men jeg var jo i infanteriet, i militæret.

Og etter militæret, så trente jeg og kamerater, mye fotball, tennis, badminton osv.

Og etter at jeg måtte slutte med tennis og fotball og badminton, siden jeg skada kneet, i 1995 vel.

Så begynte jeg å trene litt på treningsstudio, i stedet, siden kneet tålte å løpe på tredemølle.

Så nå veier jeg vel noe sånn som 90 kg, kanskje.

Så selv om jeg, de årene jeg bodde i Oslo, ikke kom så langt karriære-messig.

Pga. at jeg satt fast, må man si, i en slags hengemyr, karriæremessig, på Rimi.

Så gjorde jeg jo ting, som å ta ferdig lappen, på en kjøreskole, på Frogner, rundt 1995.

Jeg trente mye.

Og lærte meg data og internett osv., på slutten av 90-tallet.

Og jeg ble jo butikksjef etterhvert og, i 1998.

Så jeg prøvde å gjøre andre fornuftige ting da, siden karriæren på Rimi gikk litt treigt.

Andre fornuftige ting, enn jobberfaring etc., som jeg kunne kanskje få nytte av seinere i livet.

For det var ikke sånn, at jeg hadde forestillt meg, at jeg skulle gå å subbe på et butikkgulv, hele livet.

Jeg har liksom alltid vært en av de flinkeste, på skolen osv.

Så jeg trodde nok, at det var andre ting jeg kunne drive med, enn å jobbe i butikk, for å få utnyttet evnene mine bedre da, for å si det sånn.

Men jeg var tålmodig, med den hengemyra, som jeg syntes Rimi var.

Og brukte heller tid på å trene, og prøve å løse andre personlige problemer jeg hadde, etter å ha blitt uansvarlig behandlet, av foreldrene mine, under oppveksten.

Så stilte jeg med et økonomisk handicap, vil jeg si.

Og også et handicap, ved at jeg veide bare 60 kg, ca., da jeg flytta til Oslo for å studere, i 1989.

Og også et handicap, ved at jeg hadde dårlig selvbilde, etter å ha blitt dårlig behandlet av familie og skolekamerater, på Berger, på 80-tallet.

Så jeg hadde en del, som jeg kunne jobbe med, utenom jobben.

Så det var ikke sånn, at jeg ikke var ambisiøs, selv om jeg var tålmodig med at karriæren i Rimi, gikk litt tregt.

Da prøvde jeg å bruke til på trening, og prøve å styrke selvbildet mitt litt osv., som var dårlig etter mye mobbing, og plaging fra familie.

Jeg prøvde også å styrke båndene mine, til broren min Axel, og søstren min Pia.

Jeg tenkte vi kunne prøve å ha et slags samhold, siden foreldrene våres, var rimelige uansvarlige.

I allefall meg og Pias foreldre.

Og jeg husker Axel klagde på, at faren hans, Arne Thormod, og samboeren hans, Mette Holter, ikke var så skarpe/smarte da.

Så han hadde ikke så mye tillit til de, sånn som jeg skjønte det.

Men vi fikk egentlig ikke noe særlig bra samhold, selv om jeg prøvde å gjøre min del.

Jeg var kanskje som en slags forelder, for Axel og Pia, på 90-tallet.

Men nå er jo de i 30-årene, så nå behøver ikke jeg, å tenke så mye på at jeg må gi de støtte.

For dette med støtte, oss søsknene i mellom, gikk for det meste bare en vei, synes jeg.

Fra meg, til Pia og Axel.

Men nå, i det siste, så synes jeg, at det har vært så mye tull, med forholdet mellom meg og Pia, og meg og Axel.

Så nå tror jeg, at det er smartest for meg, å tenke på å leve mitt eget liv.

Og ikke være noe slags slave eller forelder, for Pia og Axel.

De er jo i 30-årene, så de burde klare å klare seg selv, mener nå jeg, så nå tenker jeg ikke sånn lengre, at vi søskene burde ha et slags samhold, siden vi ikke har så ansvarlige foreldre.

Nå tenker jeg mer sånn, at nå er det på tide at jeg heller tenker på å leve mitt eget liv, uavhengig av Axel og Pia.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Den jakka, forresten, som han Odd Einar Pettersen ødela, utenfor inngangen til Sande VGS, i 1986, må det vel antagelig ha vært.

Det er en historie ved den jakka.

Det var en mørkeblå bomullsjakke, med for, av ull, som var hekla, eller noe.

Den var ganske fin den jakka.

Den var tøff, og av bra kvalitet da.

Men problemet var, at da jeg vokste opp, osv., da var det sånn, i hvertfall etter at jeg flytta til Berger, at jeg orka ikke å gå med sånne stil-longser osv.

For jeg klødde meg ihjæl.

Så en lege i Svelvik, sa at jeg hadde alergisk hud, eller noe.

Så den jakka, den ullen, i foret, det stakk såpass, at det stakk gjennom genseren osv.

Så det var ikke så artig å gå med den jakka.

Men det var omtrent den eneste jakka jeg hadde.

Untatt noe boblejakker og noen gamle jakker og sånn da.

Så jeg klipte bort foret, i den jakka.

Det var mulig å komme til det foret, fra innsida av jakka.

Det var ikke bomull, på innsida av jakka, det var bare for.

Og det foret var tvinna, i noe mønster, så jakka så ganske fin og dyr ut egentlig.

Men jeg klødde meg ihjæl da, og det orka jeg ikke.

Så jeg klipte bort foret.

Og da ble jakka litt for stor, så da så vel ikke jakka så fin ut lengre.

I hvertfall ikke hvis man så på jakka, fra innsida, for da kunne man se at foret var klipt bort.

Så det er mulig, at denne bortklippingen av for, medvirket, til at jakka revna, da Odd Einar Pettersen, greip tak i jakka, og skulle heise meg opp, utenfor inngangen til Sande VGS der, hovedinngangen, ikke så langt fra rektors kontor osv.

Så det var mulig at jakka ikke hadde blitt ødelagt, hvis ikke jeg hadde klipt bort foret, for det var en ganske bra jakke.

Men, da sa Odd Einar, 'oj', og slapp meg ned da, men han gliste fortsatt, idiot som han var/er.

(Selv om Odd Einar skjerpa seg litt seinere på 80-tallet, jeg tror ikke vi var uvenner, sånn på slutten av 80-tallet.

I hvertfall oppførte han seg bedre.

Dem begynte på elektro, mener jeg, mange av plageåndene, fra ungdsomsskolen, så dem fant et nytt plageoffer, som bodde rundt 'dødssvingen', eller en annen sving, mellom Sande og Berger der.

Så da slapp jeg litt unna, siden jeg begynte på Handel og Kontor, og der var det mest bare pene damer, og noen sossegutter, så det var ingen som rørte meg, som jeg kan huske, på tre år, på handel og kontor.

Samtidig med at handel og kontor, ikke var så vanskelig (som f.eks. almenn), og det var mase pene damer der.

Så jeg fikk masse fritid, og hadde mye dødtid, på Bergeråsen, de årene 86-88, som jeg gikk på Sande VGS.

For jeg kjente nesten ingen på Berger, som ikke var pøbler.

Men det var ganske morsomt på skolen, på handel og kontor, på Sande VGS.

Jeg hadde noen venner i Svelvik, Trond og Kenneth Sevland, og Jan Rune kjente jeg jo såvidt og, selv om han var litt lavmælt osv.

Og jeg kjente såvidt han sønnen til fabrikkeieren, på papirfabrikken, eller hva det er, på Selvik.

Så vi var hjemme hos dem, og spilte bordtennis og sånn, et par ganger.

Og jentene i klassen, fra Sande og Svelvik, og Lene Andersen, fra Berger, de var jo kjempefine og hyggelige jenter.

Så det var stor overgang fra ungdomsskolen, må jeg si.

Selv om det var noen harry jenter, som Linda Moen og Irene Lippert osv., i klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med.

Jeg var vel ikke tøff nok, men altfor veloppdragen, eller hva man skal kalle det, for at de skulle like meg.

Jeg hadde ikke så veldig tøff stil akkurat, og så ung ut for alderen, så de tøffe jentene, likte meg ikke.

Men de vanlige jentene, de synes jeg, at jeg gikk bra overens med, jeg prøvde bare å oppføre meg høflig osv. da, for jeg hadde forsatt litt dårlig selvbilde, og selvtillit ovenfor jenter, etter all mobbingen på ungdomsskolen.

Men men.

Men da fiksa bestemor Ågot jakka da.

Og da hadde jeg ringt foreldra til Odd Einar.

For når jeg var i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

Der var det liksom vi som bestemte, så da manna jeg meg opp litt da.

Der hadde vi jo kontor, og alle avisene og alt mulig.

Og man kunne spørre bestemor Ågot om råd, fattern om råd, eller bestefar Øivind om råd, før han døde da.

Onkel Håkon, han pleide jeg ikke å spørre om råd, fordi jeg stolte ikke så mye på han, som de andre som holdt til, jobba eller bodde, på Sand der.

Verkstedet, som familien min hadde, var jo like ved huset til Ågot.

Et snekkerverksted, eller fabrikk, som het Strømm Trevare A/S, men som det ikke var skillt oppå.

Dette verkstedet, hadde bestefaren min, og fattern og onklene mine, byggd, på 50 eller 60-tallet, altså kanskje 10-15 år før jeg ble født.

Noe sånt.

Og i huset på Sand, og på verkstedet, der var det liksom familien min som bestemte.

Det var jo et kontor, i huset til Ågot.

Og jeg vokste jo opp der, omtrent, for jeg var der etter skolen, i flere timer hver dag, på 80-tallet.

Men jeg hadde ikke et eget rom der.

Men det var et kontor der, som nesten aldri ble brukt.

Med skrivemaskin, og regnemaskin og etterhvert kopimaskin.

Og frysern til Ågot osv.

Så det rommet, der fikk jeg lov å være, så det var nesten som mitt rom der det.

Selv om jeg var mye i stua og på kjøkkenet og.

Og nede på verkstedet, så var det også kontor.

Så jeg behøvde nesten ikke å spørre, hvis jeg ville ta en telefon, eller bestille noe greier på postordre.

Fordi det her var ganske på landet omtrent.

Da kunne jeg bare ta noen frimerker på kontoret, og sende brev, hvis jeg ville.

Og jeg kunne bare ta en telefon, jeg bare sa fra, men det var ikke sånn, at noen sa nei.

Bestemuttern, Ågot, hun var sånn, at hun sa fra, hvis hun syntes jeg gjorde noe galt osv.

Men jeg flytta dit, som niåring, og jeg hadde jo hatt muttern, og besteforeldrene i Nevlunghavn, og kamerater, og stefaren min Arne Thormod, og onkler osv., rundt meg i flere år allerede da.

Og hvis Ågot sa at noe var galt.

Så kunne man argumentere da, og gi sitt syn, og da ga ofte Ågot seg da, hvis jeg forklarte at det var sånn og sånn da.

Så hun var ikke sånn autoritær og streng, som muttern osv.

For sånn gikk det ikke ann å prate med muttern og Arne Thormod, dem var autoritære, mens bestemor Ågot, hun gikk fint ann å prate med, og diskutere sivilisert med osv.

Så det var veldig fint for meg, husker jeg, at det var noen som det gikk ann å prate sivlisert med, liksom, det syntes jeg var bra.

Fattern svarte også på nesten alt jeg spurte om, da jeg var sånn 9-10 år.

Jeg pleide å sitte på med fattern, inn til Oslo, når fattern skulle levere køyesenger osv.

Så da pleide jeg å spørre om alt mulig.

Og da pleide fattern og stoppe, og kjøpe is og brus og sånn da.

Så det var artig.

Og så kjørte vi til masse folk, kanskje fire-fem stykker, hver gang, som hadde kjøpt køyeseng, eller vannseng, og noen ganger, så monterte vi sengene osv.

Og da hjalp jeg til å bære da.

Og noen ganger, så fikk vi brus og kake kanskje, eller noe, av familien som vi var hos med køyesengene da.

Så da fikk man hilse på mange folk, i Oslo og også Holmestrand og Tønsberg osv.

Jeg tror fattern aveterte køyesenger, i Aftenposten, og Tønsbergs Blad, eller hva den avisa i Tønsberg heter.

Og noen ganger i Oslo, så dro vi på kinaresturant, for eksempel da.

Eller med onkel Runar, på Peppes en gang.

Men fattern var mer kinamat-fan, enn pizza-fan, det var vel onkel Runar, som ville at vi skulle dra på Peppes, på Solli Plass der, rundt 1980, eller noe sånt.

Noe sånt.

Men da sa bestemor Ågot da, at hun hadde fiksa jakka, og at glidlåsen hadde kosta 12 kroner, eller noe.

Og da ble jeg litt flau, over at jeg hadde ringt og mast på foreldra til Odd Einar, om at de måtte betale åtte kroner, eller 12 kroner, eller noe.

Jeg synes ikke familien vår, kunne lage noe spetakkel, ut av åtte kroner, eller hva det var.

Så da bare ringte jeg foreldra til Odd Einar, på nytt, og fortalte det, at de skulle bare blåse i det, eller drite i det, sa jeg sikkert, siden det var snakk om så lite penger.

Jeg likte ikke så godt å ha med Odd Einar å gjøre egentlig, så det var nesten verdt 12 kroner, å slippe å ha med han å gjøre.

Odd Einar, var jo som en fullvoksen mann, da han dukka opp i klassen våres, på ungdomsskolen.

Han må vel ha veid bortimot 100 kg.

Mens jeg var en pingle, på kanskje 50 kg da, da jeg gikk på ungdomsskolen, og kanskje 55 kg., da jeg gikk på videregående, i Sande.

Men, jeg var veldig sinna da, på grunn av det greiene med Haldis og fattern osv.

Og jeg drakk alltid masse cola osv.

Så jeg hadde vel ganske mye energi da.

Så det var ikke sånn at alle turte å tulle med meg, hele tiden, selv om jeg var pinglete.

Selv om dem prøvde hele tida, på ungdomsskolen.

Det var sånn, at jeg prøvde å holde min grunn, fordet.

Det var bare å bli sinna nok, å stå på sin rett.

Så jeg prøvde å gjøre det, under hele oppveksten, på Berger, å gi tilbake med samme mynt osv., og ikke gi meg mot plageåndene og overmakten.

Men det var ganske mange sånne plageånder, i klassen, på ungdomsskolen, i Svelvik.

Men jeg kom da meg igjen det, på en måte, uten å kapitulere.

Og det var mye bedre, på videregående, i Sande.

Så når jeg klager så mye over mobbing, på Bergeråsen.

Så var det mest på ungdomsskolen, fra 83 til 86.

Mens jeg gikk på videregående, fra 86 til 88, i Sande, og fra 88 til 89, i Drammen, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen, så var det ikke så galt.

Men det hang igjen, denne mobbingen fra ungdomsskolen, slik at jeg hadde ganske dårlig selvbilde og selvtillit, også på videregående.

Selv om dette ble mye bedre fra første til andre klasse på videregående, og igjen fra andre til tredje klasse på videregående.

Sånn at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere, så hadde jeg ikke dårlig selvtillit, i det hele tatt, man var mye på studentarrangementer, og utesteder på byen, og prøvde å sjekke opp damer osv., hele det første året på høyskole i Oslo, i 89/90.

Så sånn var det.

Så da bare sa jeg til foreldrene til Odd Einar, at de skulle drite i de pengene, for glidlåsen da.

For jeg synes ikke vi, i familien vår, skulle bry oss om noen få kronestykker osv.

Og da tror jeg også Ågot skjønte hva jeg mente da.

Selv om hun først syntes at vi skulle kreve inn de åtte kronene.

Men jeg trodde at det var mye dyrere, å fikse jakka.

Men å begynne å arrangere ting, for å få tilbake åtte kroner, det synes jeg var litt tåpelig.

For fattern var sånn, at han hele tida, ga meg hundrelapper, til mat osv.

Så jeg hadde så mye penger, at jeg kunne kjøpe cola, på brusautomaten på skolen, i hvert friminutt, hvis jeg ville.

Ikke at jeg gjorde det, men jeg kjøpte kanskje to-tre om dagen, for jeg synes det var så kjedelig der.

Så har jeg kanskje klaga veldig mye på fattern.

Men han ga meg veldig mye penger, og jeg hadde det veldig fritt.

Men fattern er nok ikke så ansvarlig og moden, når det gjelder sånne ting.

Så jeg må si at jeg ble plaga veldig mye av familien, særlig familien til Haldis.

Men samtidig, så fikk jeg masse penger av fattern.

Så det var veldig rart opplegg.

Haldis og onkel Håkon, de likte ikke hverandre forresten.

Man kan vel nesten si at de skydde hverandre.

Bare noe jeg kom på nå.

Men man kan nesten si, at Haldis skydde meg og.

Så hverken meg, eller onkel Håkon, eller bestemor Ågot, likte Haldis.

Men jeg onkel Håkon, vi gikk vel greit sammen.

Men onkel Håkon, han var litt sånn barnslig, nesten, vil jeg si.

Så det var ikke sånn, at jeg og onkel Håkon, klarte å samarbeide om noe for eksempel.

Det gikk mer ovenfra og ned, fra onkel Håkon.

Han så vel litt ned på meg, vil jeg tro, siden jeg var nevøen hans.

Så jeg vet ikke om han akspterte meg helt.

Eller, vi aksepterte vel hverandre, såvidt, for vi var såpass vant til å se hverandre, i huset Ågot osv.

Men vi var ikke sånn, at vi hadde giddi å vært kjent, hvis vi ikke hadde vært i familie.

Noe sånt.

Skal jeg se om jeg klarer å finne på noe annet å gjøre her også, av jobb osv.

Vi får se.