Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

Noe sånt.

Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

Noe sånt.

Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

Med parkeringsplass på taket.

Men men.

Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

Men jeg var i et rom like ved da.

Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

Det sa muttern var greit.

Men hun var så rar i stemmen.

Hun var nok langt nede da.

Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

Men vi dro ned dit seinere da.

Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

Så sånn var det.

Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

Det var nok da jeg var 12 år det her.

For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

Hun ringte og maste hele tida.

Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

Og noen folk sa hun var gæern da.

Jeg vet ikke jeg.

Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

Så hun var ikke så på topp alltid.

Uten at jeg vet hva det kom av.

Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

Men som en med masse problemer.

Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

For hun var så langt fra å være på topp.

Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

Men men.

Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

Så sånn var det.

Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

Men det har ikke jeg hørt noe om.

Så sånn var det.