Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

Så de var ikke bitt av den her 'hippie-basillen', som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

Og det rare er at politiet også kødder med meg.

Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

Noe sånt kan det virke for meg.

Så sånn er det.