Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

Nei, jeg trokke det.

Jeg kan nesten ikke si det.

Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

Noe sånt.

Det kan ha vært året før og.

Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

Og vi løpte så fort vi kunne.

Og hun jenta var ganske sprek.

Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

Men jeg tok i det jeg orka da.

For jeg ville ikke tape.

Så vi lå ganske jenvt.

Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

Så det var det.

Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

Men men.

Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

Neida, hun skulle egle seg innimellom.

Så da stakk jeg.

For det ble litt mye.

Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

Nei, hva heter det da.

Ja, kanskje vi får si forstyrra.

Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

Nei, det evner hu ikke.

Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

For hun er litt sånn fucka opp.

Så sånn er det.