Gåten Lena mot ErikR: Er det Linda Moen som er Lena mot ErikR? (In Norwegian)

Nå har jeg prøvd å tenke på, hvem Lena mot Erik R., kan være.

Og hvis jeg tenker tilbake i livet mitt, så må vel den av damer/jenter, som jeg har vært mest uvenn med kanskje, det må vel være Linda Moen, vil jeg si.

Og det var også litt rart, for hun var også tre- eller fire-menningen min, husker jeg faren min sa, en gang som Linda Moen, var borte på snekkerverkstedet til familien min, på Sand, for å hente sagflis, til kaninen sin, i silo'n.

Så sånn var det.

Men jeg gikk ikke akkurat ut av huset til farmora mi, selv om Linda Moen var der.

Nei, hvis det var noen jeg ikke ville gå ut for å si hei til, så var nok det Linda Moen, vil jeg si.

For hun var så ufordragelig, på skolen, vil jeg si.

Linda Moen gikk nemlig i klassen min da, på barne- og ungdomsskolen på Berger og i Svelvik, og også et år eller to, på videregående, i Sande.

Og hun var så tøff, og hadde en forferdelig latter da.

Jeg tror ikke Linda Moen visste at hun var tre- eller fire-menningen min, ihvertfall prata vi aldri om det.

Vi prata vel egentlig aldri.

Så sånn var det.

Men Linda Moen, hun var så ufordragelig, syntes jeg, så hun var vel nesten mer som en gutt, eller mann, vil jeg si.

Hun hadde til og med dame, (Lene Andersen).

Og de var de eneste jentene som gikk på fotball, så de spilte på laget til oss gutta i klassen da, og årskullet over eller under oss, i et par år vel.

For faren til Linda Moen, Leiv Moen da.

Han var vel sikkert tremenningen til faren min da, eller noe.

Og det var han som kjørte Linda Moen bort til snekkerverkstedet vårt da, for å hente sagflis da.

Og Leiv Moen, var også trener på fotballlaget på Berger, som vi i klassen gikk på, før faren til Ole Christian Skjellsbekk tok over etterhvert.

Jeg hadde jo vokst opp i Larvik, så jeg dukka opp på Berger, et stykke inn i tredje klasse.

Og da var jo kanskje ikke det så lett for meg, for det var ikke så mange som flytta fra eller til stedet, kanskje en elev i året.

Så det var nok enklere for de som hadde bodd på Berger, siden skolen startet.

Så sånn var det.

Men i 2. klasse, så gikk jeg jo på Torstrand skole, i Larvik.

For jeg bodde hos mora mi.

Og da spurte jeg noen i klassen, og da blei jeg med å spilte en kamp, for Fram, 3. laget, mot Nanset 1. laget, som var litt eldre enn oss.

Noe sånt.

Så jeg fikk et skudd, ihvertfall, selv om det ikke var i nærheten av målet en gang.

Men de Nanset-folka var mye eldre enn vårs, så vi sleit litt.

Så sånn var det.

Så jeg hadde spilt på Fram og da, og mora mi, hu maste om at jeg måtte begynne å spille fotball, en gang hu var på besøk på Sand.

Enda jeg forsatt var litt sjokka, etter å bodd sammen med hu i Larvik.

For mora mi hakka alltid på meg, og prøvde å psyke meg ned å sånn, så hun var litt slem, kan man nok si.

Så det var sånn, at jeg hadde egentlig mest lyst til å slappe av, da jeg flytta til Berger.

Og så gikk det kanskje et halvt år da, så kom mora mi på besøk, og sa at jeg måtte begynne å spille fotball osv.

Og da hørte faren min på det.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, en gang så tok Linda Moen og Lene Andersen og Trine Lise Ødegård vel, og dytta meg ned bakken ned til fotballbanen, om vinteren.

Der ungene på Berger skole, pleide å skli ned da.

Men de var litt slemme egentlig, Linda Moen og de.

De samarbeida, om å dytte meg ned.

Men jeg var ikke noe nerd akkurat, fra Larvik.

Jeg var vant til å være ute om vinteren, fra barnehage og alt mulig.

Og jeg spilte mye fotball i Larvik, på fritida osv., med kamerater da.

Så jeg var ikke akkurat noe nerd.

Så jeg gikk opp igjen da, for å prøve å finne ut hva de mente med den her dyttinga.

Men da turte ikke de tre jentene, å begynne å tulle noe mer.

Men hvis det ikke var for at dem ikke sa noe da, så kunne jeg trodd at dem prøvde å banke meg, eller noe.

Men jeg var vant til å leikeslåss og sånt, fra da jeg bodde i Larvik, så jeg hadde nesten ikke varma opp engang, selv om det var litt slitsomt, å slåss omtrent mot tre jenter i klassen, samtidig.

Jeg var egentlig litt for voksen, til å skli i den bakken, så jeg skjønte ikke helt poenget med det.

Så jeg var vel ikke så engasjert da.

Så kom Linda Moen og dem da, i et slags bakholdsangrep, og dytta meg ned bakken, etter en del slåssing da.

Men dem turte ikke å si et ord, når jeg gikk opp igjen, så jeg vet ikke helt hvorfor dem gjorde det her.

En annen gang, i 6. klasse kanskje.

Da skulle vi gå natursti, eller noe, på skolen da, på Berger.

Og da gikk jeg og Tom-Ivar og Ulf kanskje, eller Carl.

Vi gikk ikke så langt unna de her tre jentene da, fra Berger, som alltid hang sammen omtrent, Linda, Lene og Trine-Lise.

Så begynte de jentene og plutselig skulle tulle med meg da.

Ved en gård, oppe på Berger.

Vi gikk med noe kart osv.

Og da så begynte de jentene å gjøre seg til, for tre gutter, som jeg gikk sammen med da.

Og flørta og skulle nesten kline da, med de tre andre i klassen min.

Så dette var nok noe psykisk krigføring, mot meg.

For da var jeg den eneste som ikke hadde en jente som flørta da.

Så det var nok noe Linda Moen-plott, vil jeg si.

Så det var ikke så artig egentlig, og jeg ble litt mobba av Tom-Ivar osv. etter det her.

For jeg var vant til å være på høyden i det meste, så jeg likte ikke sånn her boikott-tullling, eller hva man skal kalle det.

Det var ikke så artig, husker jeg.

Så sånn var det.

Men jeg burde kanskje egentlig ikke tatt det så tungt.

For jeg hadde nesten tre jenter selv, på Nedre, ihvertfall nesten og innimellom.

Og det var Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg i klassen da.

Så jeg var egentlig litt bortskjemt med oppmerksomhet fra jenter.

For de her tre jentene de dukka opp i leiligheten, som jeg bodde aleine i, ganske ofte, ihvertfall innimellom, spesielt da jeg gikk på barneskolen men også de første årene på ungdomsskolen vel, mener jeg å huske, selv om dem kanskje ikke var der så ofte da.

Noe sånt.

Og siste året jeg gikk på ungdomsskolen, altså i niende da.

Da gikk Christell i syvende da, må det ha vært.

Og da dukka hun opp i leiligheten til faren min, som jeg bodde aleine i, og spurte om det var sant, at Linda Moen, hadde barbert fitte-håra sine, sa vel Christell, som et hjerte.

Dette var det året Linda Moen fylte 15 eller 16 da, og Christell fylte 13 eller 14.

Så de var tidlig på'n de jentene, som de vel sier.

Noe sånt.

Men da måtte jeg innrømme, at det ante jeg ikke, om det var sant at Linda Moen hadde barbert fittehåra sine som form av et hjerte.

Det var egentlig den siste jenta jeg lurte på sånne private ting om, og jeg ble egentlig litt sånn halvkvalm, bare av å tenke på fittehåra til Linda Moen.

Så sånn var det.

Så Christell så vel det på meg da, at jenter som Linda Moen, (vulgære og ufordragelige osv.), det var de siste jentene jeg brydde meg om hva gjorde med fittehåra sine.

Jeg hadde forresten aldri hørt om det, på den her tida, rundt 1985 eller 86 vel, at noen dreiv å barberte seg sånn.

Nei, barbering, det var i trynet for menn, og under arma for damene, på 80-tallet, vil jeg si.

Ihvertfall det jeg fikk med meg.

Untatt det her med Linda Moen da.

Så sånn var det.

Så det jeg lurer på nå da, er om Linda Moen, har blitt så irritert på meg, siden jeg har laget en egen label for kaninen hennes osv.

(Altså den som hun henta sagflis til, og ikke den 'kaninen' som hun kanskje, eller kanskje ikke, barberte til form til, som et hjerte, ifølge Christell).

Også har Linda Moen begynt å skrive Lena mot ErikR-blogg?

Det driver jeg å lurer på nå.

Så det kan man lure på.

Så sånn er det.

Men jeg lurer litt på også, hvordan kan Linda Moen ha blitt så ufordragelig, med den fæle latteren osv., allerede i 3. og 4. klasse?

Ble hun misbrukt, f.eks., av faren sin, Leiv Moen?

Linda Moen, hun må nok ha hatt noen følelser hun også, kanskje(?), jeg mener for kaninen sin ihvertfall, som hun ganske flittig var og henta sagflis til, ettersom jeg skjønte.

De brukte litt tid på den her sagflishentinga.

Og Leiv og Linda var vel nede på verkstedet da, sammen med faren og onkelen min osv.

Så om Linda Moen ble misbrukt, lurer jeg på nå, siden hun hadde såpass sterk og ufordragelig personlighet.

Ihvertfall etter det inntrykket jeg fikk.

Eller hvorfor hun oppførte seg så jævlig mot meg.

Noe var det nok.

Men man kan ikke skjønne alt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog