Folk skal ha det til at jeg er paranoid og sinnsyk osv., men dette skjedde i 2002. (In Norwegian)

I 2002, så jobba jeg som butikksjef på Rimi Langhus.

Jeg hadde blitt fanget i en 'Rimi-felle' som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, som butikksjef på Rimi Kalbakken, i 2001.

To distriktsjefer tulla med meg, på en måte som gjorde at det nesten måtte gå galt for meg, på Rimi Kalbakken.

Distriktsjef PØF, ba meg instendig, mange ganger om å drive Kalbakken på samme måte som jeg hadde drevet Rimi Nylæne, de to foregående årene.

PØF sa at 'vi' ønsket at jeg gjorde det.

Mens den nye distriksjefen, Anne Neteland, på Rimi Kalbakken, sa etter at jeg hadde jobbet et par måneder der, 'at jeg var dårlig på å nullstille meg'.

Så Neteland var ikke med i disse 'vi'.

Så her var det en Rimi-felle, som skapte mye problemer på Rimi Kalbakken, og mye ekstraarbeid for meg, som prøvde å beholde jobben, siden Rimi Kalbakken var en stor butikk.

Så der ble jeg fanga i 'Rimi-fella'.

Så der og da, da Neteland sa dette, så bestemte jeg meg for at jeg ville ut av Rimi.

Så i 2002, så hadde jeg jobbet mer enn et halvt år på Rimi Langhus, og fått rydda opp i veldig mye der, en butikk som hadde en veldig lav standard, da jeg begynte der.

Men i 2002, så fikk vi til og med en utmerkelse, vi vant Rimi Gullårer 2001, som bare en av tre butikker, av vel over 100 butikker, i Stor-Oslo området.

Så da syntes jeg at jeg hadde gjort jobben min på Rimi Langhus.

De folka som jobba på Rimi Langhus var så sure på meg og.

Jeg hadde tatt alle bestillingene før jul, i flere uker, for Sølvi var sykmeldt, eller turte ikke å ta sånne jule-bestillinger.

Noe sånt.

Så var det en liten bestilling jeg glemte, en romjuls-bestilling.

Som ikke var så viktig, for jeg hadde allerede tatt hovedbestillinga, som skulle komme dagen etter, eller noe.

Så ringte Hakon da, og skulle ha bestillinga for romjula, flere dager på forskudd, siden det var jul.

Og da hadde jeg glemt den da, opp i alt jule-fjaset og maset.

Jeg måtte blant pynte juletreet der, som Tove absolutt ville ha, siden ingen andre gadd.

De andre var så glad i å sitte på pauserommet.

Så oppi alt ansvaret jeg hadde, så måtte jeg også pynte juletreet, for det var det ingen andre som kunne gjøre, og Tove var litt vanskelig og krevde juletre.

Men men.

Men jeg glemte en 'fille-bestilling' da, nærmest, etter å ha tatt masse andre bestillinger, før jul.

Så ringte Hakon da, og så måtte jeg kjøre tilbake til Rimi Langhus, for å ta den bestillinga da.

Og da så de ungdommene som jobba der, Eiving og Ingvill osv.

De satt bare på ræva, på røykerommet, (folka der nekta å slutte å bruke røykerommet, noe jeg hadde sagt fra om til distriktsjefen).

De satt bare på ræva, og så stygt på meg, da jeg måtte snu bilen, når jeg var nesten i Oslo.

Så det syntes jeg var så dårlig, for da hadde jeg jobba ræva av meg, og også brukt hue egentlig bra, og tatt fine bestillinger, så fikk jeg sånne stygge, misbillingende blikk, når jeg dukka opp der.

Og jeg fikk også et brev fra Rimi-Hagen, som han hadde underskrevet, hvor han gratulerte meg, med å være en dyktig leder osv.

(Og dette var ikke noe 'diplom', som Rimi ville ha det til ifjor, men dette var et maskinskrevet brev, underskrevet av Rimi-Hagen.

Og skrevet nesten i en personlig tone, og det fulgte med en ganske billig utseende Rimi-penn.)

Men det var slitt et avlangt hull i bretten i brevet, gjennom konvolutten.

Så dette brevet, som jeg fikk fra Rimi-Hagen, på begynnelsen av 2002 vel, det var et spesielt brev.

For det brevet betydde, at Rimi Langhus var veldrevet, og fikk en utmerkelse, som bare en håndfull av Rimis 500 butikker fikk, for 2001, at de hadde vunnet Rimi Gullårer, driftskonkurransen.

(Dette brevet vil ikke Rimi nå sende meg kopi av forresten. Alle papirene mine ligger hos onkelen min i Larvik, som ikke vil sende meg tingene mine.

Jeg ble forsøkt drept der, i 2005, og måtte rømme til England.

Og politiet i Norge, de har nok blitt så pysete i det siste, så de tørr ikke å gjøre noe, siden det nok er noe italiensk mafia, e.l., inne i bildet).

Men brevet var samtidig ødelagt, slitt mot noe, nok med vilje.

Og Sølvi, på Rimi Nylænde, assistenten der, hun ødela brevet enda mer, ved å rulle det sammen, og sette to strikk stramt rundt brevet.

Så det brevet hadde et avlangt hull, i bretten, og det hadde merker etter strikkene til sølvi, som gikk den andre veien på brevet da.

Så da ble jeg ganske oppgitt.

Da hadde jeg jobba og slitt, og vunnet en ganske kjent konkurranse som butikksjef, også begynner minst to folk, (jeg regna med det hullet i brevet også var laget av noen i Rimi), å tulle med brevet, sånn at jeg nok ikke kunne ha vist det brevet til noen, for det var så fullt av hull og merker, allerede før jeg fikk det.

Så jeg var helt lei av Rimi, på begynnelsen av 2002.

Samtidig var jeg veldig overarbeida, etter å ha jobbet hardt i Rimi, siden etter militæret, i 1993.

Og blitt tullet med spesielt på Rimi Kalbakken og Rimi Langhus, og det var mange ran da jeg jobber på Rimi Nylænde, og da jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 98, så ble jeg brukt som en slave der omtrent, av en eldre butikksjef, Kristan Kvehaugen, som var gammel og skrøpelig, og jeg måtte derfor ta unna mye av arbeidsoppgavene, en del mer enn min del, må man si, i en stor butikk, noen som sleit meg ganske jevnt ned, vil jeg si, i ettertid, det harde og stressfylte arbeidet på Rimi Bjørndal i mer enn to år, alltid like slitsomt og hektiskt, med at jeg hadde tippinga og kjølevarene og alle bestillingene i en lang periode, og alle seinvaktene.

Så det sleit meg ned, så jeg var ganske sliten da jeg begynte som butikksjef i Rimi, i 1998.

Men men.

Mer da.

Jo, så da sykmeldte jeg meg, på begynnelsen av 2002.

For jeg hadde møtt veggen.

Så jeg ble sykmeldt i en måneds tid vel.

Så var jeg ikke uthvilt, etter den måneden, så jeg fant på en ny grunn til å bli sykmeldt.

For da bare var jeg i den lille Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, så jeg ble litt deprimert.

For det var så liten leilighet, og jeg følte meg ikke så stolt over å være sykmeldt.

Jeg har alltid hatt sånt forventningspress, fra venner og familie, så jeg følte meg ikke så høy i hatten, i år 2002, da jeg var sykmeldt.

For de i familien min, de er så negative til meg, så de snur og tuller med alt, og jeg hadde jo egentlig kutta ut de fleste i familien.

Men da skal de ha det til at jeg er en taper og dårlig da, hvis jeg er sykmeldt.

Sånn er de bare.

De sier alltid det mest negative om meg, har jeg inntrykk av.

Men men.

Mer da.

Jo, så bodde jeg hos mora mi, på 70-tallet i Larvik, over 20 år før dette.

Og alle sa at mora var sinnsyk.

Men jeg ville tenke fremover, hva hvis jeg skulle ha familie etter at jeg var ferdig med utdannelsen, og fått meg ny karriere?

Kunne dem blitt sinnsyke etter mora mi og?

Men nå tror jeg at mora mi blei tulla med, av mora si, Ingeborg Ribsskog, som er veldig streng, hun som det er bilde av øverst på bloggen.

Og mora mi fortalte meg, da jeg spurte, i 1990, var det vel, om hvorfor hun hadde blitt sånn sinnsyk, og da sa hu at det var en fetter i Danmark, som hadde misbrukt henne som lita jente.

Så det er mulig at mora mi også mye agerte sinnsyk, og lot seg legge inn osv., det kan ha vært at hun ble tulla med, av nettverket til mora si, eller noe annet, i forbindelse med at familien til mora til mora mi, blant annet var fra et såkalt 'hekse-slott', Højris, i Danmark.

Så der var det nok en del kabbalisme eller illuminisme, sort magi etc, i familien, som kan være ille å handskes med, for de har vel store nettverk.

Så sånn var det.

Men jeg tenkte at jeg skulle begynne å studere, høsten 2002.

Så ville jeg bruke tiden fornuftig, de månedene før studiene startet.

Så da, så fikk jeg gjort noen tester, hos fastlegen, i Oslo, på Bentsebrugata Legesenter.

For jeg var litt deprimert, og jeg lurte på om jeg hadde arva noe sinnsykdom, eller noe, fra mora mi.

(Mest for å ha en unnskyldning for å begynne å finne ut mer om hva som feila mora mi, for det hadde aldri noen fortalt meg).

Men de testene var bare dumme egentlig, jeg så det at det var bare latterlig, det var ikke sånn at jeg innbilte meg ting, eller noe.

Så de testene de bare så jeg på i noen få minutter, og bare rista litt på hue, og lo litt av meg selv, når jeg så det rare som stod, som man kunne krysse av på de.

Men det var derfor, i 2005, da onkelen min, Martin Ribsskog, insisterte på at jeg dro til lege og psykolog, da jeg fortalte han, at jeg hadde overhørt i 2003, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Da, så tenkte jeg at det var greit, for da kunne jeg få roet ned onkelen min.

For da tenkte jeg at jeg kom til å få de samme, 'dumme' testene igjen.

Og at onkelen min ville skjønne at jeg ikke var sinnsyk, og da ta dette med 'mafian' mer på alvor.

For jeg jobba på gården til onkelen min og dama hans, (og ble etterhvert brukt som en slave der, må jeg si).

Men jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian' da, så jeg ville holde meg litt unna Oslo.

Så derfor jobba jeg på gården til onkelen min i Larvik da, selv om jeg måtte bo i en hytte som var uten isolasjon, og uten vann og som var mest som et skjul.

Men jeg var jo vant til å jobbe hardt på Rimi, og onkelen min har dårlig kropp etter mange MC-ulykker, så jeg fikk rydda opp nesten hele gården og eiendommen, med at jeg rydda mye krattskog som var saga ned, og hogde ved, og gravde ganske store dreneringsgrøfter.

Alt etter detaljordre, fra onkelen min, som bare kunne jobbe en time om dagen, sa han.

Men jeg fikk kjeft fra mormora mi likevel, siden jeg er B-menneske, så hun var misfornøyd med jobbinga mi der, selv om jeg vel må sies å ha rydda opp hele gården og eiendommen, som en slave.

Forstå det den som kan.

Men jeg holder meg unna Ribsskog-familien, etter dette, spesielt etter at noen kom for å drepe meg der, i juli 2005, så jeg måtte rømme til England, uten å engang å få med klær og vitnemål og papirer osv.

(Jeg hørte at onkelen min ville spionere på lommeboka mi, (sa han til dama si, sånn at jeg hørte det), men den hadde jeg alltid i lomma, så den fikk han ikke sett.

Men her var det nok sånn at onkelen min og dama var i noe 'mafian', eller hvem vet hva, at de var som noen kriminelle da).

Så jeg holder meg unna alle de i Ribsskog-familien nå, for der er det mye råttenskap.

De vil ikke sende meg tingene mine engang.

Men det er ikke sånn at politiet etterforsker dette drapsforsøket.

Neida.

Så politiet i Norge, de gjør ikke jobben sin, de er korrupte, og redde for 'mafian', eller hvem det kan være.

Jeg skriver det her bare for å prøve å forklare mer om dette.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog