Hva farmora mi, Ågot, sa

Ågot var kanskje ikke så opplyst, men hu var litt lur da.

Hu sa f.eks. om onkel Håkon, den nest eldste sønnen sin, da jeg og Pia var små, at ei lokal jente hadde vært så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og var der hele natta.

Man kan jo forestille seg at det egentlig var sånn, at Håkon jagde henne opp i treet da, for hu flytta seinere til en forstad av København, hvor vi var innom og besøkte henne, sommeren 1980, da vi skulle til Kroatia, eller Jugoslavia, som det het da.

Og hun sa flere ganger, at i Oslo, så hadde Runar, hennes yngste sønn, fått spørsmål om, fra en mann på gata, om han ville selge narkotika, men Runar hadde svart nei.

Men dette viser vel at Runar begynte å diskutere dette og betingelser og sånn.

Han fikk senere drosjelappen og flylappen, så det er mulig at det var bra betalt å være drosjesjåfør, på den tida, det vil jeg nok tro.

Men men.

Men Ågot sa også om Viggo Snoghøj, også kallt Viggo Snowhill, bodybuilderen, som nå bor i USA, og som søstra mi sa var som en gigolo, for en dame i USA, for noen år siden.

Ågot sa flere ganger sånn, at hva heter han elste sønn til Haldis igjen, er det Hugo?

Dette sa Ågot så mange ganger, uten noen grunn, eller poeng, så jeg lurer på om det var noe med Viggo.

For Ågot, hu var ikke så lærd og klok, som Øivind, farfaren min, men hu kjente mange folk i kroker og kriker, på Berger og i distriktet rundt da.

Sladrekjærringer osv., og kanskje mer oppegående folk.

Det er mulig.

Ihvertfall så fant Ågot ut mye om hva som foregikk, så jeg måtte hele tida tenke på hvordan jeg oppførte meg, selv om jeg var på Bergeråsen.

Så sånn var det.

Men hu sa også, at grunnen til at de fikk Pia, var at Øivind ønska seg ei jente.

Og hu sa også, en annen gang, flere år før, at hu hadde gitt meg melk, når jeg var liten.

Så spørsmålet er om Ågot og Øivind egentlig var foreldra til Pia og meg?

Og om det var noe galt med Viggo?

De er litt rare noen av de tinga, som Ågot pleide å si, må jeg si.

Bestemor Ingeborg, hun sa også sånne ting.

At da jeg var liten, så gikk jeg ikke som vanlige babyer, neida, jeg krabba visst med magen opp, istedet for med magen ned.

Det syntes jeg hørtes litt rart ut da.

Men en annen ting de pleide å si, var at min mormors sønn Martin, lærte meg å gå, ved å binde et sjerf rundt meg.

Så jeg vet ikke helt hva som har foregått da.

Men det var visst det som hadde skjedd da.

Martin hadde visst også bodd hos Ågot en stund, på Sand, og jobba på verkstedet til faren min.

Og mora mi også bodde der, og Ågot hadde gitt henne den vanen å drikke kaffe da.

Så det er mye rart som har skjedd, rundt begynnelsen av 70-tallet, som jeg ikke helt skjønner her.

Og det er nok ikke så lett å finne mange troverdige kilder, i hverken Olsen eller Ribsskog-familien, angående hva som egentlig har skjedd.

Så sånn er nok det dessverre.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Farfaren min Øivind, han var en veldig sterk personlighet, må man vel si.

Og Ågot og Øivind, de var ikke alltid perlevenner, må man si.

Det var sånn, at hvis jeg var der en lørdagskveld, som skjedde noen ganger, da jeg var guttunge, så hadde sikkert Ågot kanskje tint noen reker da, som lørdagmat, foran TV-en.

Og da hadde hun kanskje en litt brysk tone, ovenfør Øivind da, men en mindre brysk tone, ovenfor meg, når hu satt fram maten.

Så Ågot var ofte vennligere ovenfor meg, enn ovenfor Øivind, vil jeg si.

Det var ofte sånn, at Øivind sa et eller annet, som de andre reagerte på da.

Og Øivind kunne også være sånn, som sønnen sin Håkon, at dem reiste seg opp da, med temperament, hvis du sa noe galt da.

Selv om det ikke skjedde så ofte.

Øivind var upopulær, blant oss barnebarna, husker jeg, for han var kanskje ikke så reinslig og sånn da.

Det var noen merker, på sofaen til Øivind, etter at han døde, på begynnelsen av 80-tallet vel.

Noen slitemerker, på armlenet, osv.

Han satt alltid i den sofaen, en toseter vel.

Men hvordan de slitemerkene kunne dukke opp på sofaen, det veit jeg ikke, for dem var ganske rue osv.

Men man kan jo ikke vite alt.

Så sånn var det.