Jeg har kjøpt tilgang til VG's tekstarkiv, i et døgn, med et cashplus Mastercard jeg har . Her kan man se at Ribsskog-slekten er forfugt av uhell. Hm

IN: RIBSSKOGEN, SØR-FLATANGER (VG) Natt til 11. april 1989 våkner Kjell-Arild Ribsskog av at hunden Ti-Can grafser på dynen og bjeffer. Det er røyk i soverommet og tett røyk i gangen. Han rister liv i datteren Kari-Anne som ligger i sengen ved siden av ham. Så husker han ikke mer.
Chow-chow'en Ti-Can reddet livet til de to. De hadde ikke mange sekunder å gå på, sa lensmannen etterpå. Selv husker alenefaren Kjell-Arild Ribsskog, (39), ingenting.
Han husker ikke at han fikk Kari-Anne, som den gang var tre år, og hunden ut gjennom vinduet. Han husker ikke at de kjørte til broren som bor i nærheten
Nøklene stod i billåsen.
Først etterpå har det gått opp for meg hvor hardt jeg måtte riste i Kari-Anne for å få liv i henne. Det var nok nære på.
Kjell-Arild kommer til seg selv mens han dundrer på brorens soveromsvindu.
Sammen ser de over mot det brennende huset. Alt er overtent, også et gammelt hus som stod ved siden av.
Min første tanke var hvordan jeg skulle fortelle Kari-Anne at det nye huset vårt var brent ned. Jeg var nesten sykelig opptatt av hennes reaksjon. Jeg glemmer aldri da hun slo armene rundt meg og sa: Det gjør ingenting. Vi kan bygge nytt hus.
Men hun fikk diare som varte over en måned.
Det var viktig at hun fikk snakke ut om brannen. Og hun snakket til alle hun møtte. Da var det verre med meg. Folk var hjelpsomme, fortalte meg hvor glad jeg skulle være for at vi berget livet. Men ingen lot meg få prate ut om mine innerste tanker. Jeg var så deprimert.
Kjell-Arild sier at det var hans livs mareritt.
Jeg stod igjen med livsverket mitt i en askehaug. Jeg hadde tegnet huset selv, gjort alt selv. Jeg er tømrer av yrke. Selv flyttet jeg og byttet skole 13 ganger under oppveksten. For første gang hadde jeg et hjem som var mitt og Kari-Annes.
På branntomta fant jeg restene av slåbroken min. Jeg ble alene med Kari-Anne da hun var et halvt år. Hadde jeg ikke hatt henne, kunne jeg like gjerne ligget igjen i restene av slåbroken. Slike tanker hadde jeg.
De første 14 dagene bare gråt jeg. Det er mye jeg ikke har klart å sette ord på i løpet av disse årene.
Jeg har ikke fått bearbeidet alt det visuelle i hverdagen som minner meg om det vonde. Verden rundt skal ha meg til å være så rasjonell. Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk person, men det tok tre år før jeg klarte å tenke rasjonelt etter brannen.
Først nå starter Kjell-Arild Ribsskog oppbyggingen. Først nå er det gått i orden med forsikringsselskapet. Det har vært en lang prosess. Brannårsaken ble aldri funnet.
Jeg leverte først inn en liste, men kom på ting etter hvert og leverte inn en ny liste. Jeg hadde jo arvet en god del etter far, som stod i det gamle huset. Da de ba meg dokumentere dette, låste det seg. Dokumentere, sa de. Når jeg ikke lenger eier en ting! Det har vært en lang prosess på flere plan for Kjell-Arild Ribsskog, men i dag ser han lysere på livet. Og datteren løper fornøyd omkring sammen med hunden Skofus, sønnen til Ti-Can.

http://helevg.teknograd.no/index.php?selSearch=fulltextSearch&sortby=docdate&fulltext=ribsskog&dato=dd.mm.åååå&search_button1=+Søk+&fulltextadv=&side=&datofra=&datotil=&pageDato=&pageSide=