Mer om katten Pusi

Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

På våren/sommeren da.

Det som skjedde, var at katta ble borte.

Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

Så sånn var det.

Det som skjedde, var at den katten ble borte.

Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

Noe sånt.

Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

Den bare mjaua, og var redd da.

Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

Så sånn var det.

Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

Hva vet jeg.

Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

Mens katten malte.

Så den trodde nok at den var ungen min.

Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

Eller fire og et halvt år, blir det vel.

For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

Så det var som om den hadde uendelig med liv.

Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

(Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

Katten til Christell.

Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

(Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

Og ikke min unge.

Og at det var derfor at Pusi ville ut.

For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

Også ble nesa hvit da, når den var død.

Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

Så sånn var nok det, dessverre.

Så sånn var det.