Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

Noe sånt.
http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

Så sånn var det.

Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

Så sånn var det.

Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

Noe sånt.

Og da sa Ågot at Øivind var død.

Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

Og da sa bestefar Johannes 'kondolerer', osv.

Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

Men jeg husker ikke hvorfor.

Men men.

Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

(Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

Så sånn var det.

Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

De skulle til Mallorca.

Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

Og det likte jeg ikke, husker jeg.

Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

Så skulle søstra mi sykle på den da.

Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

Så da begynte jeg å grine da.

Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

De var bare kalde ovenfor meg.

Så sånn var det.

Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

Noe sånt.

Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

Og at mora mi var som mora til Pia.

Noe sånt.

Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at 'det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot'.

Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

Men det var kanskje det jeg mente da.

For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

Eller om det bare var meg.

Noe var det nok, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog