Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

PS.

Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

Det varierte litt.

Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

Noe sånt.

Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare 'ungane til Runar' de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, 'vi gir det til ungane til Runar', de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

Så sånn var det.

Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

Hvem vet.

Noe var det nok ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

(Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

Og faren min vant til slutt.

Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på).

Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at 'går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik'.

Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

Bare for å få med om det.

Så sånn er det.

PS 4.

Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

Siden navn arves etter faren da.

Men men.

Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

Og det er en ting, men han er også 'mongo'.

Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er 'mongo', eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg la merke til nå.

Så sånn er det.

PS 5.

Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er 'mongo'.

Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

Hvem vet.

Vi får se.