Nå fikk jeg et brev fra NRK, med kåseriet til morfaren min, Johannes Ribsskog, det var artig

PS.

Jeg skal se om jeg får laget en rask YouTube-video her, før jeg går ut.

Det står at det er til privat bruk, men morfaren min er jo død, og har vært død, siden 80-tallet, i over 25 år nå vel, så jeg regner med det er greit, å publisere på sin private blogg da.

Det får man regne med.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er del 1 av kåseriet til bestefar Johannes, 'Hav og fjell farvel', som er om Hadsel, i Vesterålet, hvor han jobbet som rådmann, og bodde sammen med bestemor Ingeborg, og min mor Karen, og min tante Ellen, og onkel Martin, før de flyttet ned til Østlandet, rundt 1965, da min morfar begynte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet:



PS 3.

Her er del 2:



PS 4.

Jeg tror egentlig ikke bestefar Johannes var kommunist, som faren min ville ha det til, for vi kunne høre, på slutten av del 2 der, at han mobbet de grå kommuneansatte.

Men men.

Det var ganske slitsomt, å bo hos mora mi, og vokse opp der, i Larvik, på 70-tallet.

Men en av de beste dagene, husker jeg, det var St. Hansaften, 1975, var det vel kanskje.

Da tok bestefar Johannes med seg mora mi, og meg og søstra mi, ut i en robåt vel, fra Nevlunghavn da, også rodde han, eller om han hadde påhengsmotor, og kjørte/rodde ut til en øy, hvor mange folk feiret St. Hans da, utafor Nevlunghavn.

Og da hadde vi vel med noe mat og sånn da.

Og vi venta til det ble lyst igjen, før vi dro tilbake til Nevlunghavn, så vi var oppe til klokka 3-4 vel, tror jeg, jeg og søstra mi, som var 4-5 år.

Og ikke nok med at morfaren vår tok oss med på en hyggelig St. Hansfeiring.

Neida.

Jeg mener å huske at han også leste fra en bok han drev å skrev, som het 'Mannen i skogen', på samme måte som han leste det kåseriet her da.

Det var en barnebok, som han skrev på da, og som jeg i 1986, skrev inn på skrivemaskin, da jeg bodde på Bergeråsen, for bestemor Ingeborg da, for da var Johannes død, et par-tre år tidligere, nede i Spania.

Og bestefar Johannes, han skrev morsomt og fortalte også på en artig måte, så det var nesten morsommere enn TV og radio osv., når bestefar Johannes fortalte om 'Mannen i skogen', osv.

Og bestefar Johannes kunne også noen ganger begynne å leke sisten, i hagen ute i Nevlunghavn, f.eks., da jeg var sånn 5-6 år da.

Og han tulla og kalte meg 'røver' og 'tater' og 'Rikke-mann', men det var vel for morro skyld, tror jeg, han sa det ihverfall på en morsom måte da.

Men så flytta jeg til faren min, da jeg var ni år, for jeg gikk så bra overens med mora mi da, som var litt hysterisk og slitsom da.

Og da var jeg bare en gang, ute hos Ingeborg og Johannes vel, før bestefar Johannes døde, og det var vel sommeren 1983, så jeg tror bestefar Johannes døde vinteren 1984 kanskje.

Noe sånt.

Og da tulla han og bestemor Ingeborg, med meg og søstra mi, og ga oss et russisk kamera hver, som lå på loftet hos dem, (en 4-5 gamle, russiske fotoapparat da, av forskjellige modeller og merke), og tok oss med til Stavern, hvor de oppførte seg litt tilgjort, i fotobutikken, og kjøpte film til kameraene, og sendte oss hjem da, en ukes sommerferie, med mest boklesing, tilbake til Bergeråsen, med hvert vårt russiske kamera da.

Så det ødela litt, vil jeg nok si.

Men det hadde nok vært enda mye tøffere, å vokse opp hos mora mi, og med bestemor Ingeborg, om det ikke hadde vært for at bestefar Johannes, kunne være veldig artig og morsom da.

Og jeg fikk også Apache-sykkel og fotball og sikkert ski og tinnsoldat osv., av bestefar Johannes, husker jeg.

Og den Apache-sykkelen, den var jeg veldig stolt av, husker jeg, så bestefar Johannes, han var vel det nærmeste jeg hadde en far, de årene jeg bodde hos mora mi, etter at han og bestemor Ingeborg, flytta til Nevlunghavn, like ved Larvik, i 1975.

Bestefar Johannes, han kunne være litt gammeldags, men han stefaren vår, Arne Thomassen, han var så streng, så det var artigere med bestefar Johannes, selv om det vel kommer fram, i det kåseriet, at han kunne være alvorlig og, og han lærte oss og spille sjakk og kinasjakk osv., meg og søstra mi, og han røykte pipe, og var en sånn litt høytidelig person da, som var smart og også litt myndig og respektabel da.

Så det var veldig artig at NRK hadde tatt vare på det kåseriet om Hadsel osv.

Som jeg har skrevet om på bloggen, så holdt bestefar Johannes også et morgenkåseri, i 1978 eller 79, som jeg hørte på radioen, før jeg dro på skolen, på Torstrand skole, noen måneder før jeg flytta til faren min.

Mora mi gjorde meg oppmerksom på at bestefar Johannes var på radioen da.

Og han var også på førstesida av Nybrott, (arbeideravisa i Larvik, som nå er konkurs), en morgen, før jeg skulle på skolen, med to døde svaner, som han hadde funnet, i Nevlunghavn, og lurte på hvordan kunne ha dødd.

Men men.

Så det var jo litt spesielt da, at Nybrott hadde bestefar Johannes på hele forsida, fordi han hadde funnet et par døde svaner.

Men men.

Og mora mi, hu var veldig tullete, så det kunne kanskje ha vært en kassett hu spilte, med bestefar Johannes?

Ikke vet jeg.

Jeg husker ikke hva det kåseriet var om.

Men det var ihvertfall bestefar Johannes sin stemme jeg hørte før jeg gikk til skolen da, i stua vår, fra stereoanlegget.

Jeg syntes han hørtes litt kjedeligere ut da, så det var vel et annet kåseri det, tror jeg.

Men NRK har kanskje ikke helt oversikten alltid.

Kanskje det ble lagret på feil navn, eller noe.

Hvem vet.

Men det var artig å høre det kåseriet om Hadsel ihvertfall.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle høre bestefar Johannes sin stemme igjen akkurat, hvis noen hadde spurt meg, for noen uker siden.

Så det var veldig bra av NRK.

Og jeg ble veldig trist, husker jeg, inni meg, når søstra mi fortalte meg, en morgen, da jeg gikk til skolen, på Bergeråsen, mens hu gikk sammen med Christell, at bestefar Johannes var død.

Da snudde jeg og gikk en annen vei, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Christell og Pia gikk i S-svingen, og jeg gikk også der.

Men jeg må vel ha gått på ungdomsskolen, da han døde, man kanskje jeg tok bussen fra Berger skole der.

Hvem vet.

Hm.

Jeg får prøve å komme på det her senere.

Vi får se.

Så sånn er det.

PS 5.

Jeg skjønner det nå, når jeg hører bestefar Johannes prate, og tenker tilbake, at bestefar Johannes, var nesten som en militær-kar, nesten som en troppsjef som sier gjør ditt og datt og ikke gjør det.

(Selv om han ikke var så streng alltid, mot oss barna, han kjefta aldri på oss.

Selv om jeg ikke er sikker på, at jeg nådde opp til hans standarder, i hagestell i Jegersborggate, det gjorde jeg nok ikke, for jeg var ikke helt på høyden, for det var forfærdelig å bo der, hos mora mi.

Eller om jeg nådde opp i sjakk og sånn, om han syntes jeg var flink nok.

Hva vet jeg.

Det vet jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

Men man kan ikke vite alt).

Og bestemor Ingeborg, var enda værre, hun kunne virkelig angripe en, på en psykologisk terrorriserende måte da, og hun liksom pirka etter svakheter da.

Så man kunne skjønne at de var fra en lærer-familie, (bestefar Johannes), og en militær-familie, (bestemor Ingeborg).

Så foreldrene til faren min, var mye mer 'laid-back' da, så hos Ågot og Øivind på Sand, det var det eneste stedet, som jeg kunne slappe av, under oppveksten.

Og der var jeg kanskje en eller to ganger, i året.

Og jeg pleide å låse meg inn på do, når mora mi og stefaren min, Arne Thormod, kom for å hente meg.

Og en helg jeg var der, husker jeg det, at jeg begynte å grine på fredagen, (den første dagen vi var der).

For jeg var så glad for å være på Sand, og få slappe av litt, det husker jeg godt nå.

Så allerede fredag kveld, når jeg skulle legge meg, så begynte jeg å grue meg til søndagen, når jeg måtte dra tilbake til Larvik da, og mora mi og stefaren min.

Så trøsta bestemor Ågot meg da.

Så jeg levde og ånda for de feriene, som vi fikk være hos Ågot og Øivind og faren min, på Sand og Bergeråsen da.

For mora mi var også prega av de her foreldra sine da, og var streng og kald, mot meg og vel også søstra mi, selv om jeg nok mistrivdes mer enn henne, tror jeg, med denne kalde og strenge oppdragelsen.

Det var som å være på kostskole omtrent.

Jeg skrev om at vi St. Hansaften 1975, fikk være med ut, med bestefar Johannes, med båten, i Nevlunghavn.

Og det var veldig fint, husker jeg enda.

Så det var noen få fine dager, med mora vår, og det var den dagen her og også noen til da.

Men det var untakene, som kunne ramses opp på en hånd da.

Og St. Hansaften, 1976, da var vi også hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn da.

Og da måtte vi av en eller annen grunn, legge oss klokken 20, da.

Som vi også måtte hos mora vår.

Men på St. Hansaften og(!)

Når vi sommeren før, hadde fått være oppe til klokka 4 kanskje.

Og denne St. Hansaften, så måtte vi ligge i sengene våre, i et rom, eller det het kammer vel, ut mot veien ned til Havna, i Nevlunghavn, og høre på familier, med barn på vår alder da, gå ned til vannet, for å feire St. Hans, enten nede i Havna der, eller at de skulle kjøre ut i båt da.

Det var jo som tortur, og ligge i det kammerset, hele St. Hans-kvelden, og høre på 'vanlige' folk, som gikk forbi da, og pratet og hadde det hyggelig, da.

Da begynte jeg å fortelle, til søstra mi, om at vi neste gang vi fikk lov å besøke faren vår, da ville vi få cola og godteri og ha det fint da, og få lov å være oppe lenge, og dra i kiosken og butikken og sånn da.

Det var liksom nesten et kostskole-liv, vil jeg si nå, som vi levde, da vi bodde hos mora vår, i Larvik.

Det var ikke mye hyggelig, ihvertfall, og det var det heller ikke, hos bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, må jeg nok dessverre si.

Jeg husker det klarere nå, når jeg hørte bestefar Johannes, i det kåseriet.

Selv om de var artige, og morsomme, og interessante, på sin måte, både Johannes og Ingeborg, og mora mi Karen, som alle tre er døde nå, så er det stygt å prate stygt om de døde, men de var veldig kalde da, og strenge, og myndige da, så jeg likte de ikke som barn, ihvertfall.

Og Ingeborg var vanskelig å omgås som voksen og, husker jeg.

Bestefar Johannes, han kjente jeg ikke som voksen, så det kan jeg ikke si så mye sikkert om, hvordan han egentlig var, men jeg har bladede minner om hvordan han var, fra oppveksten.

Og mora mi, hu var slitsom hele livet, vil jeg si.

Og jeg aner litt av det her i søstra mi nå, som kanskje ikke huska hvordan det var å bo på Bergeråsen, før foreldra våre skilte seg, og bestemor Ågot osv., så bra som meg.

For jeg tenkte hele tida, og drømte om det, å besøke faren vår og foreldrene hans.

Det var liksom det som holdt meg oppe, igjennom den forfærdelige tida, det var, å bo hos mora mi.

Det var det som jeg drømte om, å dra til faren min og dem, i ferier osv., for da fikk jeg slappa av litt.

Og jeg holdt meg oppe på det, å drømme om det, mellom hver gang, som jeg var på besøk på Sand og Bergeråsen da.

Så jeg knakk ikke sammen, av de her forfæredelige bestemor Ingeborg, og mora mi Karen, og bestefar Johannes, som var minst ille av de her da, vil jeg si.

Men kanskje søstra mi knakk sammen, det tror jeg egentlig.

Eller at hu ble som en av de.

For hu fikk meg til å ta et strå mellom leppene, (en slags strand-plante/siv, som gjorde vondt å dra gjennom kjeften da, som søstra mi fikk meg til å gjøre), som på ordre, fra bestemor Ingeborg, etter at de hadde brutt meg ned da, først, ved å kjefte eller mase, om noe andre greier.

Enda søstra mi hadde fått meg til å gjøre det en gang før og, (på stranda en gang, noen måneder før da).

(Men når man er unge, så går ting litt i ett, for man har ikke helt kontroll alltid, men blir dratt med hit og dit, så jeg huska ikke det, eller hadde et svakt øyeblikk da, og gjorde som søstra mi sa, 'prøv å gjøre det osv., en gutt sa at det var artig, å ta det rue strand-grasset mellom leppene da).

Så søstra mi var ikke som en vanlig lillesøster, det her var noe hun nok hadde fortalt å gjøre, av bestemor Ingeborg, eller mora mi, eller noe.

Så skulle vi få et godteri hver da.

Og da analyserte bestemor Ingeborg, og Johannes og mora mi meg da, mens de satt i hagemøblene, i Nevlunhavn, i 1976 eller 77, kanskje.

Så her var det noe rart.

Bestemor Ingeborg så på Johannes, som rista på huet da.

De skulle se om jeg sladra, eller jugde da.

Men jeg holdt kjeft, og sladra ikke på søstra mi, og fikk godteri da.

For jeg visste at hvis jeg hadde sladra, så hadde Ingeborg kjefta på meg for det.

Så ble jeg sendt øverst i hagen, for å leke for meg selv der.

Så dette var nok et forsøk på å se om de klarte å bryte meg ned.

Men det klarte de ikke da.

For jeg huska hvor fæl bestemor Ingeborg var, så jeg gjorde meg tøff, og viste ikke følelsene mine for henne og de da, for jeg visste at da ville bestemor Ingeborg bare såre meg, alikevel.

Så da ble jeg sendt øverst i hagen, og det husker jeg, at jeg hadde ikke noe imot det, å være et stykke unna de.

Og da prata de nok om hva de skulle gjøre med meg da.

Så de her, bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, mora mi og søstra mi, de var nok ikke som vanlige folk.

Så her var det nok noe Malteserorden, eller noe sånt, kan jeg tenke meg, som alle fire nok var i.

Nå er det bare søstra mi Pia, som lever av de her nå da, siden bestemor Ingeborg døde i år, og mora mi, døde i 1999, og bestefar Johannes i 1984, var det vel, eller 1985.

Så sånn er nok det, dessverre.

Så vi får se hva som skjer.

Så det er altså med blandede følelser, at jeg tenker tilbake på bestefar Johannes nå, selv om han vel nok var bedre enn bestemor Ingeborg, vil jeg si.

Det skal han ihvertfall ha, og han hadde sine stunder, hvor han var morsom og artig og også hyggelig vel, på sitt aller beste.

Så det var ikke dårlig, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.