Problemer på Torstrand skole

Nå husker jeg at jeg syntes at lærerinna vi hadde i tredje klasse, på Torstrand skole, var så lite hyggelig mot meg.

Og jeg har prøvd å komme på hva det kan ha kommet av.

Det var to episoder som skjedde spesielt.

Den ene var vel på slutten av andre klasse kanskje.

Jeg gikk til skolen som vanlig.

Gjennom Jegersborggate, og ned Herregårdsbakken, forbi fjellet hvor de skriver når de danske og norske kongene har vært i Larvik.

Forbi Herregården, og det rare bedehuset, hvor jeg var med en gutt, som mora mi kjente, et par ganger, og hvor de talte i tunger.

Og forbi fengselet.

Så er det en hekk der, på grensen til skolegården.

Også stod det en tredjeklassing, eller noe, og spærra inngangen til skolegården.

Det var bare en smal inngang, i en hekk, eller mellom noen trær.

Og han ville ikke la meg komme inn i skolegården, og inn til timen da.

Og det var like før det ringte inn.

Jeg var ikke så våken, og var litt på bånn kanskje, av en eller annen grunn.

Mora mi var ganske streng så, og stefaren min også.

Så jeg gikk bare hjem igjen.

Og der var mora mi og bestefar Johannes, faren til mora mi.

Og da kjørte bestefar Johannes meg ned til skolen, og prata med frøken og kanskje med rektor og, for alt hva jeg vet.

(Johannes Ribsskog, var jo grandnevø av den kjente Bernhof Ribsskog, som hadde laget normalplanen for grunnskolen.

Så de lærerne på Torstrand skole, de gikk jo nesten inn i sjokk, virka det som).

I friminuttet, så skulle lærererne ha meg til å gå rundt med de, og leite etter han synderen da.

Men de spurte om jeg ville bli med, (de turte ikke å beordre meg), men jeg sa nei.

Dette var en streng skole, hvor man aldri fikk lov å sitte inne i friminuttet.

(Vi måtte også stille opp på to rekker, før vi gikk inn i timen.

Og hvis vi skulle gå til et annet klasserom, så måtte vi stille opp igjen, og marsjere på to rekker da.

Og i 3. klasse, så var hu lærerinna så lite hyggelig mot meg, så jeg ble beordret av henne, til å gå bakerst, sammen med bråkmakerne, eller 'bråkmakerne', da.

Eller de artige folka, som ikke tok den her kadaverdisplinen så alt for alvorlig.

Enda i første klasse, på Østre Halsen skole, og i andre klasse, da vi hadde ei annen lærerinne, så var jeg den flinkeste i klassen, mer eller mindre, ihvertfall.

Men vi fikk ny lærerinne i 3. klasse, og hu syntes jeg det virka som at gjorde meg til et mål, for lite hyggelig behandling.

Så det var ikke akkurat med tungt hjerte at jeg flytta til faren min, et par måneder ut i tredje klasse.

Jeg protesterte på den måten, at jeg ikke tømte hylla mi, bakerst i klasserommet, men lot alle Larvik-tingene ligge igjen der.

Så fikk jeg heller nye ting på Berger skole.

Så sånn var det.

Så hvis noen så at det lå igjen ting etter meg, på Torstrand skole, så var det med vilje, for at jeg ville protestere mot hu nye lærerinna.

Det var derfor jeg ikke sa fra til noen der om at jeg skulle bytte skole.

Men jeg var hos min kamerat, i Larvik, Frode Kølner, på besøk, 17. mai, et og et halvt år etter at jeg byttet skole.

Og da fikk jeg fri en dag før, på Berger.

Og da var jeg med Frode Kølner på skolen, 16. mai, på Torstrand skole.

Og da var jeg med den gamle klassen min en dag da.

Men da hadde de vel fått tilbake hu gamle lærerinna igjen, fra 2. klasse, hvis jeg skjønte det riktig.

Men jeg tulla visst litt for mye, for jeg var vant til Berger skole.

For en av gutta fleipa så mye med meg, en som het Kai.

Så skulle jeg tegne noe på tavla, så skreiv jeg at det var Kai.

Og da fikk jeg kjeft av frøken da.

Noe som vel ikke var noen overraskelse, siden dette tross alt var Torstrand skole, med streng disiplin.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på).

Det var som i Danmark, tenker jeg.

Skolen ligger jo i Kristian Fredriksvei.

Og i dansketida, så ble jo Norge styrt fra Herregården mindre enn et steinkast fra skolen.

Så det var kanskje noe dansk disiplin, som hang igjen i veggene der fra dansketida, eller hvor lenge det hadde vært skole der.

Eller kanskje det var noe som hadde smittet over fra fengselet i nabobygningen.

Hvem vet.

Men han synderen da, han fant meg i friminuttet, og bønnfalt meg om å ikke si at til noen at det var han som var synderen da, som lærerne leita etter.

Og jeg syntes det ble for mye sirkus og spetakkel.

Så jeg sa ikke noe.

Jeg hadde ikke trodd at bestefaren min skulle være hos mora mi.

Mora mi hadde vel ikke lagd et så stort spetakkel ut av det.

Men bestefaren min nevnte kanskje Bernhof Ribsskog og normalplanen for grunnskolen da, for rektor, eller noe.

Hvem vet.

Det ble ihverfall et skikkelig stort sirkus ut av det hele.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Den episoden, som jeg forklarte om ovenfor.

Det kan ha vært en slags illuminati-test av meg, tenker jeg på nå.

For det virka som for meg, husker jeg, at mora mi, mormora mi og morfaren min og søstra mi.

At de satt opp sånne plott, eller stunt, (som onkel Martin sier), mot meg.

I Nevlunghavn en gang, virka det sånn.

De fikk søstra mi til å lure meg til å ta et sånt siv mot leppene, som gjør vondt, en gang jeg var nedfor av mas fra mormora og mora mi da.

Og mormora mi hadde innprenta i meg, at jeg ikke skulle sladre da.

Og jeg sladra ikke på søstra mi da.

For jeg visste hvordan mormora mi var.

Det var som om hu fant på grunner til å kjefte på meg.

Og det på skolen, kan ha vært at hu brukte illuminati-nettverket sitt da.

For å sjekke om jeg sladra.

Men så kanskje de ble redde for meg.

Siden jeg var for norsk, eller tøff, eller noe.

Og kanskje det var derfor at de sendte meg til faren min, for å bo der.

Hvem vet.

Det var ihverfall noe jeg tenkte på som en mulighet nå da.

Hvem vet.

Vi får se.

Så sånn er det.