Flashback til oktober 1980

Jeg skrev det her, i en e-post til Christian Grønli, tidligere idag:

Vi var jo kamerater, fra jeg flyttet til Bergeråsen, høsten 1979 og til mora deres, Tove Grønli, døde ung, i februar 1981.

Og sånn det var, den tida jeg var kamerat med Petter og Christian, på Bergeråsen.

Det var sånn, at i oktober 1980.

Så satt jeg og Petter og Christian, på med faren min, hjem til Bergeråsen.

For vi hadde vært hos farmora mi på Sand, hvor også faren min jobba.

Så kom vi til ved Berger skole der.

Så var jeg fremdeles i lykkerus omtrent, fordi jeg får bo på Berger, (for jeg syntes at mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, i Larvik, var så strenge).

Så spørr jeg faren min, om vi kan kjøre innom Berger-kafeen, og kjøpte godteri, for å feire at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

Så gadd faren min det, selv om han ble litt sur.

Så kjøpte jeg smågodt for 10 eller 20 kroner da.

(Og spiste mesteparten selv vel).

Men de andre ble kanskje sure på meg.

Det er nok ikke helt umulig.

Vi får se.

Så jeg hang ganske mye sammen med Petter og Christian, den første tida på Berger.

Og de kjente vel også faren min.

(Og de kjente vel også Christell og Haldis og dem, fra før jeg flytta til faren min, og fra før faren min ble sammen med Haldis, tror jeg).

Det hendte de var med, når faren min skulle levere køyesenger i Oslo.

(Faren min hadde svær amerikaner, med plass til mange folk).

Og de var også med til Larvik en gang, da jeg besøkte mora mi der.

Hvor de oppførte seg litt rart, noen ganger.

(De satt og glante stygt på folk, som skulle kjøpe noe i kiosken/gatekjøkkenet på den sletta, hvor biblioteket i Larvik er nå, (på Nanset, ovenfor Vinmonopolet)).

Og de begynte plutselig å ringe på hos mange folk, som bodde i blokka ovenfor Larvik sykehus.

Og så spurte de om Arne Olsen, (faren min sitt navn), bodde der.

Uten at jeg skjønte noe av det.

Så jeg ringte på, for å tulle med de tilbake da, og spurte om mora deres, Tove Grønli, bodde der.

Men da ble Petter og Christian fortvila.

Så dette med glaninga dems og ringinga på dørklokkene dems, det var nok noe æreskodeks-greier, mistenker jeg.

Kanskje dem, (og faren deres Carl-Otto Grønli), var med i samme liga som faren min, tenker jeg litt nå.

Noe sånt tror jeg nesten det må ha vært.

Det var kanskje nesten sånn at de kjente faren min bedre enn meg, noen ganger?

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var kanskje det.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Da vi kom til Larvik da.

Det må vel ha vært våren eller høsten 1980, tror jeg.

Så gjorde Petter og Christian et poeng av at det var punkere, ved den lekebutikken, som var ved Larvik Torg der, når vi kjørte forbi der, på vei til huset til mora mi, i Jegersborggate.

Mer da.

Jeg tror ikke at Petter og Christian likte mora mi.

De ville bare henge ute.

De syntes det samme om mora mi og Arne Thormod Thomassen, som meg.

De likte ikke dem så bra.

Pia, (søstra mi), hu bodde jo i Larvik da.

Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi var nesten som en gjeng.

Og vi gikk rundt på torget i Larvik, alle fire, på lørdags formiddagen, og spilte kronespill, osv.

Og ingen hadde mer penger.

Så ble vi enige om å dele penger vi fant, der pengene kom ut, på kronespill-automatene og fra tomflasker, osv.

Så fant Petter Grønli en hundrelapp.

Og jaggu så var han ikke så real, at han delte den hundrelappen med alle oss.

(Det var vel nesten som å finne en femhundrelapp det nå).

Det virka litt rart men.

Men men.

Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi fikk 25 kroner hver da.

Og ble veldig fornøyde.

Petter og Christian hadde også noe slekt i Oslo.

Og de hjalp meg, med å få kopiert opp Vitseposten, (som jeg lagde den første tida jeg bodde på Berger, før jeg ble kamerat med Petter og Christian).

For de kjente en som jobba på Adax i Svelvik.

Og han hadde tilgang til kopimaskin.

Og han gjorde som Petter og Christian sa, av en eller annen grunn.

Vi dro inn til Svelvik da, med bussen, og kikka ved båtbrygga der.

Og så kom Gro-Marit, (som nå er journalist i Svelvik-avisa), syklende, for å se hva som skjedde vel.

Hu husker jeg også sa til meg, en gang, (mener jeg), at 'Svelvik er Norges nordligste sørlandsby'.

Det skjønte jeg ikke noe av da.

Men nå lurer jeg på, om Gro-Marit, var med i noe Sørlands/kristen-mob.

Og skulle spionere på meg og Petter og Christian, som venta på han kopi-karen på Adax, nede ved båtbrygga.

Så ble det nesten bråk med Gro-Marit vel.

Så vi venta vel også der hvor Svelvikferja gikk fra.

Og da gikk vi på isflak, i Svelvikstrømmen.

Noe som kunne ha vært rimelig farlig.

Det var vel Petter Grønli som ville det, mener jeg.

(Hvis ikke det var en annen gang, som vi var inne i Svelvik, med bussen da antagelig).

Men men.

Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.

Så de hadde bra kontakter de, Petter og Christian.

De fikk også solgt mange eksemplarer av Vitseposten, når de var i Oslo en gang.

En kar, hadde betalt ti kroner, for et eksemplar av Vitseposten.

(Enda de bare kosta en krone).

Så vi var nok kamerater må jeg si.

Vi dreiv med mye forskjellig.

Jeg hadde TV-spill, og egen leilighet, (siden faren min bodde hos Haldis).

Så døde mora til Petter og Christian.

Og katta mi, fra Larvik, Pusi, forsvant ved juletider, noen uker før mora til Petter og Christian døde.

Så jeg gikk inn i depresjon, som varte i mange år omtrent.

I mai 1981, så flytta jeg til Leirfaret, fra Hellinga.

Og da ble det litt enklere å glemme at katta døde, og at kameratene mine hadde flytta til Mexico.

Og jeg fikk nye katter av Haldis og dem, som var kattungene til Susi, katta til Christell.

Mer da.

Jo, og da, så hendte det plutselig, at Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg.

At alle de tre jentene, (som jeg kjente fra før, men ofte krangla med da).

Da kunne de komme opp til meg, i Leirfaret, og høre på stereoanlegget til faren min der, og danse i stua der.

Og da sa de at jeg var mye greiere etter at Petter og Christian flytta.

Men jeg var mest deprimert.

Jeg ble kanskje mer moden av at katta, (som var den enste som bodde sammen med meg, i Hellinga, døde. Katta bodde også innimellom hos søstra mi, og mora mi, og dem, som da bodde i Drammen, på Stenseth Terrasse, hvor de flytta til, etter at Petter og Christian var med til Larvik, tror jeg).

De bodde ihvertfall i Drammen, jula 1980, husker jeg, for da var jeg i Drammen, mener jeg.

Da lærte Axel å gå, og han var da to år, så det var vel på tide.

Men men.

Hvis jeg husker riktig da.

Og der bodde også Arne Thormod Thomassen.

Men men.

Så jeg var mye mer dempa da, etter at Petter og Christian flytta og katta mi døde.

For katta mi og Tove Grønli, de døde omtrent samtidig.

Så det ble litt mye på en gang.

Så jeg gikk inn i depresjon/sorg da.

(Det høres litt dumt ut, men den katta var en fin skogkatt, (som vi fikk for tidlig), og som jeg og søstra mi fikk, da vi bodde sammen med mora vår, og Arne Thomassen, i Mellomhagen, på Østre Halsen, før vi flytta til Jegersborggate i Larvik, i 1978).

Som varte lenge, og jeg kom meg vel egentlig aldri helt opp igjen, så lenge jeg bodde på Bergeråsen.

Kanskje det siste året, eller noe.

Det gikk litt i perioder.

Men men.

Så selv om Bergeråsen ligger ute i ingensteder, som vel broren min Axel sa en gang.

(At noen han kjente hadde vært på fest, på et byggefelt, som lå langt fra byen osv.)

Så skjedde det ofte mye, på Bergeråsen.

Så kjedelig var det vel ikke akkurat å bo på Berger, vil jeg si.

Ihvertfall ikke hele tida.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.