Onkel i Sande, eller noe

Jeg skrev om på bloggen, igår vel, at da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, (skoleåret 1977/78), så var det ei jente i klassen, som sa til frøken, at hu hadde noen besteforeldre, i Lillestrøm, som kunne se ned til fotballkampene på Åråsen, fra huset sitt.

Dette året, (eller om det var det neste, hvor jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, siden mora mi hadde fått et hus i Jegersborggate der, av sine foreldre).

Så var det ei som hadde en onkel, eller noe, i Sande.

Som hu fortalte høyt til frøken om.

Og seinere, samme skoleår, så forklarte hu at han hadde fått traktoren over seg og dødd, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på nå, som var litt makabert vel, å fortelle høyt om til frøken og klassen kanskje.

Men men.

(Vi satt hver ved vår pult der, i Østre Halsen og i Larvik, og frøken var for det meste framme ved kateteret.

Mens på Berger skole, så satt elevene i grupper mye, husker jeg, og læreren gikk mye omkring i klasserommet.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Jeg husker også at mora mi dro meg med på musikkskole, i Larvik, en eller to ganger.

Og en gang mora mi seinere dro meg med, for å gå tur, på Østre Halsen.

Så kjente mora mi igjen ei jente fra musikkskolen.

Ei som var nesten innesperret i en hage.

(For vi var bare fire år gamle eller noe, på den tida, jeg og hu jenta).

Så begynte mora mi å prate til den ungen da, som var alene i den hagen.

Jeg husker jeg syntes synd på den ungen, som ikke kom seg ut av den hagen.

For jeg og søstera mi, vi fikk lov til å gå fritt omkring, på Østre Halsen.

Fra vi var 2-3-4 år, eller noe.

(Og ble nesten overkjørt av bussen en gang).

Så det var forskjellige regler der, blant foreldrene, virka det som.

Men men.

Dette var et hus som var ovenfor bensinstasjonen der.

Som het først Gulf og så Shell.

Og litt lenger mot en ganske stor brun kiosk vel.

Som var lenger fra Lågen da.

Hvis jeg husker det riktig, fra 70-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 2.

Når vi blei litt eldre, så gikk søstera mi, Pia Ribsskog, på jazzballett, på Torstrand skole vel.

Da hu var sånn 5-6-7 år kanskje.

Og da ville mora mi noen ganger ta med meg, sånn at jeg bare skulle stå der og se på de jentene som dreiv med jazzballet.

(Av en eller annen grunn).

Så mora mi hadde skikkelig kustus på oss.

Hu var veldig streng, ihvertfall en god del av tiden.

Men vi fikk lov å gå rundt ute da.

Så noe av tiden, så var vi utenfor hennes kontroll.

Mens hvis vi var i nærheten av mora vår, så ville hu være veldig myndig og bestemt da, og kommanderende osv.

Mora vår, Karen Ribsskog, var veldig gammeldags, når det gjaldt oppdragelse, vil jeg si.

Så det var stor forskjell, å være på besøk hos faren vår, Arne Mogan Olsen.

Da var vi oftest hos hans foreldre, Ågot og Øivind, på Sand.

Og de var rolige og sindige, ihvertfall Øivind, og ihvertfall iforhold til mora vår.

Som også var noen ganger nesten hysterisk og kunne få nesten anfall.

Så oppveksten hos mora mi i Larvik og Østre Halsen, det var som å være under kommando av en nesten hysterisk, streng dame.

Så jeg var i opposisjon, til mora mi, omtrent i alle de årene jeg bodde hos henne.

For jeg støttet ikke det, at vi flytta fra faren vår, på Bergeråsen, da jeg var tre år.

Det skjønte jeg nemlig ikke noe av, hva det kom av.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Vi bodde jo to steder på Østre Halsen, på 70-tallet.

Fra det første stedet, så husker jeg nabojenta, som het Inger Lise, eller noe.

En plagsom gutt som het Hermann, som bodde i det samme huset som oss, ettersom huset var en vertikalt delt tomannsbolig, (det var et stort hus da, og en gang gikk jeg opp på loftet, og kunne så gå ned i leiligheten til Hermann og dem, så det huset var nok ikke alltid delt i flere leiligheter).

Jeg husker ei som het Jorunn, som ofte tok med meg og søstera mi, for å leike eller spise Love Hearts-godteri eller kjeder med pulver-godteri på, som også var populært.

(Det var mange butikker der.

Dette var i sentrum av Østre Halsen).

Dette var noen jenter som var litt eldre enn meg og søstera mi, og som dro oss med ut for å leke, ganske ofte.

Da stod de utafor huset vårt og ropte 'Erik og Pia'.

Så sånn var det.

En gutt som het Morten, som var på min alder eller et år eldre, husker jeg også derfra.

(Dette var fra Storgata, på Østre Halsen, rett over veien for hovedinngangen til Østre Halsen skole).

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, det var ei jente som Jorunn og de dro meg med til, som var på min alder, med lyst hår.

Som jeg senere besøkte da, og hu fant en tyggegummi-klyse på fortauet, som hu skylte i fontena på Østre Halsen skole.

Også delte vi den.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, etter å ha bodd et drøyt år der, så flytta vi til Brunlanes, til en øde hytte.

Hvor vi bodde i en evighet, virka det som.

Men egentlig var det vel bare et snaut år, så jeg på skjemaet fra Folkeregisteret.

Og fra Mellomhagen, på Østre Halsen.

Da vi bodde der, så hadde jeg blitt litt sånn sjenert kanskje, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.

Så i Mellomhagen, så hang jeg mest for meg selv.

Jeg var vant til å henge for meg selv, fra å ha bodd ute i skogen, i Brunlanes.

Noe jeg ikke likte egentlig, å flytte dit.

Det gikk som et stikk inni meg, da jeg plutselig så flyttebilen, rygge inn til huset vårt, det første stedet vi bodde, på Østre Halsen.

Så der var det ikke så værst å bo, vel.

Men i Mellomhagen, der var det værre.

Der var det noen nabogutter, tre stykker, som var noen jævla ugangs-unger da.

Som krynte meg og sånn, mener jeg å huske.

Det var en som het Pål Andre, som var et år eldre enn meg vel.

Og så var det en bror som var et par år eldre enn han, og en som var et par år yngre.

Så det var vanskelig for meg, å slippe unna de her naboguttene.

Siden de var tre stykker.

Det var også en fæl gjeng, som søstera mi var i, hvor ei som het Unni, eller noe, ble mobba, mener jeg.

Så jeg hang mest for meg selv der.

I to årene vi bodde i Mellomhagen, så brukte jeg mye av tida, på å sykle fram og tilbake i Mellomhagen.

Sammen med en annen gutt, noen få ganger.

Som jeg ikke husker navnet på.

Dessuten gikk jeg jo på barnehage og skole, da jeg bodde i Mellomhagen.

Så derfor skjedde det ikke så mye der, som i Storgata, på Østre Halsen, for jeg hadde ikke så mye fritid der.

Så sånn var det.

Jeg kjente også to tvillinger, fra barnehagen.

Som var et år yngre enn meg vel.

Men de fikk lov å gå aleine, fra barnehagen.

Og jeg ble henta.

Men da var jeg misunnelig, husker jeg, på de to tvillingene.

For de fikk lov å gå hjem fra barnehagen da.

Men det fikk ikke jeg lov til, enda jeg og søstera mi hadde fått lov å gå alene rundt i Østre Halsen sentrum, et par år tidligere.

Så jeg var litt sinna for det, at jeg ikke fikk lov å gå alene hjem fra barnehagen.

Når tvillingene fikk lov til det.

Og de var et år yngre.

Men men.

Men da jeg begynte i første klasse.

Så hendte det at jeg traff tvillingene på vei hjem fra skolen.

For jeg gikk litt omveier og litt rare veier og sånn.

Hjem fra skolen.

For jeg ville ikke møte på naboguttene, Pål Andre og de, på vei hjem fra skolen.

For da hadde jeg nok fått juling, eller blitt kryna.

Noe sånt.

Noen lærere tok også opp dette med meg en gang, i første klasse, husker jeg.

At noen hadde fortalt dem, de ansvarlige på skolen, at jeg ble mobba, av de naboguttene da.

Så jeg gikk ikke Mellomhagen til skolen, ofte.

Jeg gikk en snarvei, som var til bensinstasjonen, gjennom en skog.

Og så gikk jeg derfra, forbi der hu jenta som var innesperret i den hagen, bodde, til skolen.

Men på nedsida der igjen.

Så var det noen slags blokker og sånn.

Og noen ganger gikk jeg den veien og.

Og der bodde tvillingene, som vel gikk siste året på barnehagen, tror jeg.

Så noen ganger, så møtte jeg de tvillingene, etter skolen da.

Når de vel leika, etter barnehagen.

Og da var det vanskelig å se forskjell på de tvillingene, husker jeg.

Men men.

Men de sa hvem de var, hvis man spurte.

En eldre kar spurte meg om jeg hadde 'sitti igjen', en gang jeg gikk der, husker jeg.

Men det hadde jeg ikke.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg kjente en nederlender, som gikk i parallellklassen.

Jeg syntes det var rart med en nederlender, på Østre Halsen skole.

Men men.

En dag, så så jeg han i hagen vår, en søndag morgen.

Eller like utafor hagen, i Mellomhagen.

Og da tror jeg at han hadde planer om å stjele sykkelen min.

Så gikk jeg ut og sa hei.

Og da stakk han og to andre gutter vel.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg kjente en gutt i klassen, som bodde på en gård, forbi Skreppestad-blokkene.

Jeg kom for seint i bursdagen hans, jeg og en annen gutt, som sykla rundt ved ungdomsskolen ved Mellomhagen der.

Og det var vel nesten skandale, tror jeg.

Så det er mulig at den bondefamilien hans tuller med meg, på grunn av det.

Det skulle ikke forrundre meg.

Men men.

Mer da.

Jo, vi flytta jo til Larvik sentrum, i mai.

Og da tok jeg bussen fra Larvik, til Østre Halsen, de siste ukene.

Og da havna jeg noen ganger på Tjølling-bussen og noen ganger på Østre Halsen-bussen.

Noen ganger kom jeg litt for seint, siden jeg bodde i Larvik.

Og frøken klagde da, ihvertfall en gang vel, selv om jeg syntes det ikke var min skyld egentlig.

For jeg skjønte meg ikke alltid på de bussene, fra Larvik busstasjon.

Jeg var jo bare syv år.

Og jeg hadde jo flytta til et fint hus i Larvik sentrum, med stor hage, og masse nye kamerater osv.

Så jeg var kanskje litt ufokusert, i den tida der.

Og vi bodde oppe hos en annen Morten, oppe ved Bøkeskogen der også, i en uke kanskje, under flyttinga.

Og bussen kosta jo penger og.

Og det verste var, på vei hjem fra skolen.

Jeg kunne bli stående og vente, på Halsen, i kanskje opptil en drøy time, eller halvannen time.

For jeg tok ikke bussen tilbake til Larvik, da ble jeg henta, av mora mi og Arne Thormod Thomassen.

Og de var ofte treige, så jeg kjeda meg nesten ihjel der.

Men jeg hadde noen penger, som jeg hadde fått av faren min, på Bergeråsen, påsken før det her vel.

Og da gikk jeg i kioskene der, på Østre Halsen, og kjøpte kanskje noe godteri da, mens jeg venta på de her folka, (mora mi og Arne Thomassen), som skulle hente meg.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, og en gang jeg tok Tjølling-bussen.

Så hadde jeg god tid, for en gangs skyld.

Og da ble jeg stående og kikke på noen unger, som spilte fotball, i en hage der, kanskje ti minutter før det ringte inn.

(Altså, det var sånn at jeg nesten spurte om å få bli med da.

Men jeg kjente dem ikke.

Og i Mellomhagen, ved fotballbanen ved ungdomsskolen der.

Så hadde det nok skjedd det, at jeg hadde spurt om å få bli med å spille fotball, men ikke fått blitt med.

Og det samme, en gang jeg spurte på banen til Halsen, (ved Bergslihallen), om jeg kunne bli med de som spilte for Halsen I.L., (på min alder da), å trene.

Men de sa nei.

Så det var ikke sånn, at jeg var så glad i å spørre, på Halsen, om jeg kunne få være med å spille fotball.

Vi hadde jo flytta rundt mye, så noen av de andre ungene, regna det kanskje som at jeg var fra et annet sted, eller noe, da.

Det er mulig.

Hvem vet).

Og ei av dem kjente visst meg.

Det var ei jente med lyst hår, husker jeg, som kanskje gikk i klassen min.

Som sa 'hei Erik', (eller noe), til meg da, mens dem spilte fotball.

Men vi flytta så mye rundt, fra Bergeråsen til Vestmarka til Storgata på Østre Halsen, til Brunlanes, til Mellomhagen på Østre Halsen, til Skreppestad-blokkene, mens Mellomhagen ble pussa opp, tilbake til Mellomhagen, til Morten og dem, en ukes tid, ved Bøkeskogen, i Larvik, og så til Jegersborggate, i Larvik.

Og jeg og søstera mi ble også kidnappa, mens vi bodde i Mellomhagen, av faren vår og onkel Runar.

Så å kjenne igjen de ungene, i Østre Halsen sentrum der.

Det var ofte noen ganger enklere sagt enn gjort, tror jeg.

Å huske navna osv.

Men men.

Jeg kjente også en Lasse, (hvis ikke det var faren som het Lasse), som bodde ved en kjent gård, ut mot Tjølling der vel.

Faren hadde Volvo.

Så sånn var det.

Mer da.

Og noen eldre jenter, var barnepiker for meg og søstera mi, i Storgata, på Østre Halsen.

Og der kunne man se sjøen fra.

For jeg husker at de sa det, at en båt kjørte sikk-sakk, på sjøen.

Og da hadde ikke jeg hørt det utrykket før, 'sikk-sakk'.

Så sånn var det.

Vi hadde ikke alltid dårlig råd.

Noen ganger kunne vi dra på Hvalen restaurant, på Halsen.

Der hadde de ihvertfall en inne-restaurant, og også ute-restaurant.

Man kunne se fiskene svømme rundt i ganske store akvarium der.

Før man eventuelt spiste de.

De hadde også pizza der, ihvertfall seinere på 70-tallet.

Mora vår kjente noen ute på en slags odde der.

Eller en utstikker.

Ei dame som en fugl en gang bæsja på, da vi var der.

Hun hadde en sønn, som tok oss med på isflak-tur, i sjøen utafor der.

En gang vi var der, så gikk vi til en strand der.

Og der hadde en gutt/ung mann, blødd langs en sti, sånn at det hadde dryppet lange spor.

'Der har han blødd og der har han blødd', sa en lokal jente der.

Så sånn var det.

Faren vår, tok oss også med ut der, en gang vi skulle på ferie til han, fra Mellomhagen vel.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, en gang kjørte vi rundt der, med Arne Thormod og mora vår, og en is-kiosk var åpen, enda det vel var utenfor hyttesesongen(?)

Men men.

Der var vi ganske ofte, hos hu dama.

Og de barnevakt-jentene var fra uti der, tror jeg.

Mora mi skulle ta meg med for å huske en gang.

Og da ville jeg egentlig ikke.

Det var på en lekeplass, sentralt på Østre Halsen der.

Jeg var vel 3-4 år da.

Og da slapp jeg taket i huska.

Som protest.

Jeg var ikke sikker på om det var farlig.

For jeg trodde ikke at mora mi ville la meg gjøre noe farlig.

Altså jeg var jo ikke med på det her så.

Det var mora mi som ville huske.

Men jeg skjønte det seinere, at jeg kunne jo ha falt av huska, og slått meg ihjel kanskje.

Men jeg holdt balansen på huska, uten å holde meg fast da.

Og mora mi fikk vel litt sjokk.

Men jeg måtte nesten protestere, syntes jeg, siden det ikke var meg som ville huske.

Det var mora mi som ville huske meg.

Og det var ikke jeg helt med på faktisk.

Så da lurte jeg på det, om jeg kunne slutte å holde.

Siden dem ikke brydde seg om hva jeg mente.

Jeg ble litt forrvirra, siden jeg ble helt overstyrt, av mora mi.

Som tok det for gitt, at jeg hadde lyst til å huske.

Og det likte ikke jeg helt.

Da gikk det litt for fort i svingene, syntes jeg.

Jeg mente at mora mi skulle spørre meg, og høre på hva jeg svarte.

Og vente til jeg faktisk hadde lyst til å huske, før hu begynte å sette meg på huska, og dytte meg.

Men det gjorde ikke mora mi.

Men men.

Det gikk bra ihvertfall.

Jeg falt ikke av huska, og slo meg ikke ihjel.

Utrolig nok.

Vi hadde også en annen barnepike der, som prata om snerk på isen.

En vår eller sommer da.

At hvis isen var fra året før, så kunne det være snerk på den.

Men men.

Jeg kjøpte vel snømann-is, tror jeg, for den kosta bare en krone.

Men men.

Jeg kunne sikkert skrevet i hele dag om ting som skjedde på Østre Halsen.

Det var ganske rolig der vel.

Så det var som et sånt sted nesten, som det kunne stått om i læreboka i norsk, i første klasse.

Noe sånt.

Et ganske rolig sted.

Men det kunne vel noen ganger skje ting kanskje.

Men stort sett rolig, kan man vel kanskje si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.