Ting jeg tenkte på fra tiden i Larvik

Jeg bodde jo hos mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, fra våren 1978 til høsten 1979, da jeg flytta til faren min på Bergeråsen, (siden at mora mi ville det, av en eller annen grunn).

Og en ting jeg husker at mora mi sa, en gang, i løpet av den tida jeg bodde i Jegersborggate.

Det var at hennes samboer da, Arne Thormod Thomassen, hadde en eks-dame som han hadde tre barn sammen med, i Larvik.

Det har jeg aldri turt å spørre han tidligere stefaren min Arne Thormod Thomassen, om var sant.

Men men.

Bare noe jeg kom på.

Videre så lurte jeg også på søstera mi, Pia Ribsskog, fra da hun bodde på Tagtvedt.

Hun flytta jo fra Tagtvedt, og til Bergeråsen, våren 1983, mener jeg det var.

Og da var hu nesten 11 og et halvt år da.

Så om Pia kan ha vært med i den nå vel ganske beryktede Tagtvedt-gjengen, eller noe?

For jeg var ikke så ofte og besøkte mora mi, på Tagtvedt.

For jeg likte meg bedre i Jegersborggate, nede i sentrum.

Tagtvedt lå liksom et stykke utafor sentrum, kanskje en kilometer eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Jeg husker at mora mi, Karen Ribsskog, en gang sendte meg rundt ved Tagtvedt der, (gjennom en skog, mot Larvik sentrum), for å leite etter søstera mi, Pia, som var hos en venninne, en fredag, da jeg kom på besøk til dem, om høsten, eller noe.

Men jeg visste ikke hvor venninna bodde, men mora mi insisterte på at jeg måtte gå å leite.

Så noe rart var det med mora mi og/eller søstera mi, da de bodde på Tagtvedt, vil jeg si.

Men men.

Og i begynnelsen, så hadde søstera mi masse venninner på Tagtvedt, husker jeg.

Men etterhvert, så ville søstera mi bare sitte inne i sofaen, når vi besøkte mora vår.

(Hvis jeg husker det riktig).

Det var kanskje litt rart, at søstera mi mista alle venninnene sine, på Tagtvedt?

Det var visst noe som hadde skjedd, forstod jeg en gang, da Pia skulle gå til hestene på Nanset.

Så hadde visst noen vært dumme, forstod jeg.

Uten at jeg husker nøyaktig hva som skjedde da.

Det var også mer som skjedde på Tagtvedt.

Jeg skal se om jeg får skrevet mer om det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Et par rare ting, som jeg husker nå, skjedde med mora mi, på 80-tallet, etter at søstera mi flytta til faren min og Haldis, på Bergeråsen.

(Det var vel enda fler rare ting og.

Men men).

Og det var det, at en tidligere sjømann, ved navn Steinar, flytta inn på det gamle rommet til søstera mi, på Tagtvedt.

Og han var sur på mora mi, for hu hadde visst knust en fin TV, som hadde tatt med dit.

Ulf Havmo, en klassekamerat av meg, fra Bergeråsen, var med meg og søstera mi, på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, mens jeg gikk i 8. klasse, eller noe.

Han Steinar, han sa han skulle lage så mye mat, som chips osv., til meg og Ulf og søstera mi da.

Men det som skjedde, var at han Steinar ikke lagde noe mat, i det hele tatt, og at mora mi heller ikke lagde noe mat.

Så vi fikk ikke noe mat da.

Jeg og søstera mi, Pia, var vel ganske vant til å gå sultne, fra tida i Jegersborggate, hvor mora mi lagde fæl middagsmat, til meg og Pia, (ekkel lungemos osv.), som vi bare kasta, før vi gikk ut i Larvik sentrum da, for å finne vennene våre der osv.

Men Ulf Havmo klagde fælt da, spesielt på søndagen.

På at han var sulten.

(Enda han var veldig tynn.

Nesten like tynn som meg.

Men men).

Så det jeg fant på, var at vi gikk på toget i Larvik, når vi skulle hjem, uten å kjøpe billetter.

(Jeg hadde jo tatt det toget så mange ganger, fra jeg flytta til faren min, i 1979, så jeg kjente rutinene, på Vestfoldbanen).

Da fortalte vi det, at vi skulle til Drammen, men ikke hadde rukket å kjøpe billett.

Og da, så visste jeg det, at da ville konduktøren komme tilbake, etter neste stasjon, med en billett.

Og neste stasjon var Sandefjord.

Og da fikk jeg med meg Pia og Ulf Havmo, til å gå av toget i Sandefjord.

Så kjøpte vi en pizza, på kafeterian der, på Sandefjord togstasjon.

En liten pizza, som bestod av fire biter.

Jeg ble så sulten, for pizza var favorittretten min.

Så jeg spiste to biter, må jeg innrømme.

Men jeg spurte de andre om det var greit.

Men men.

For vi sparte jo noen penger da.

For da spurte vi så, om en billett, på Sandefjord stasjon, til Holmestrand.

For den bussen som gikk til Bergeråsen, den gikk mellom Holmestrand og Drammen.

Ihvertfall på den tiden.

Men faren min likte bedre at jeg dro via Drammen, mente jeg at jeg skjønte.

Enda det var kortere vei, å dra via Holmestrand.

Men men.

Men da sparte vi en del penger da, på å bare betale billett, mellom Sandefjord og Holmestrand.

Siden stasjonene mellom Larvik og Drammen, er følgende:

Larvik, Sandefjord, Stokke, Tønsberg, Skoppum (Horten), Holmestrand, Drammen.

For Vestfoldbanen, stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.

(Sande ligger imellom Holmestrand og Drammen, på Vestfoldbanen, og er kun en drøy mil fra Bergeråsen).

Men men.

Så da sparte vi betalingen for to stasjoner da, (mellom Larvik og Sandefjord, og mellom Holmestrand og Drammen).

Og de pengene brukte vi på en liten pizza, til 40 kroner vel, på Sandefjord togstasjon, var det vel.

I 1985 kanskje, da jeg og Ulf var kanskje cirka 15 år da, og søstera mi Pia, var 13-14 år kanskje da.

Noe sånt.

Det var vel også noe brød der, som vi kunne spise av, mens vi venta på pizzaen.

Og vi fikk hvert vårt glass vann da, i kafeteriaen der da.

For Ulf Havmo klagde så mye på at han var sulten, husker jeg.

Så da fant jeg på det trikset der.

Siden jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen ganske bra, etter kanskje 40-50 helgebesøk i Larvik, eller noe, fra 1979 til 1985 kanskje.

Noe sånt.

Det var vel etter dette, at mora vår flytta til Sande.

Noe jeg ikke likte, for jeg syntes hu flytta for nærme.

For jeg hadde liksom flytta fra henne, tenkte jeg, da jeg flytta til faren min, i 1979.

Og mora vår bodde også hos noen folk i Svelvik, i en del måneder.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

Men hva det kom av, det skjønte jeg ikke helt.

Kanskje det var noe med han Steinar?

Hvem vet.

Han Steinar var en tidligere sjømann.

Og han drev med broderier osv., husker jeg, som han viste meg, på søstera mi sitt tidligere rom da.

En av de få gangene jeg var der, mens han Steinar bodde der.

Jeg syntes det med broderier var så 'døvt'.

Så etter at han Steinar viste meg det, at han dreiv med broderier.

Etter det, så hadde jeg ikke mye respekt, eller noe annet til overs for han, for å si det sånn.

Han Steinar, han likte jeg ikke så særlig, skal jeg være ærlig.

Og jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle ha han boende hos seg.

Det syntes jeg virka litt spesielt, for å være ærlig.

For de var visst ikke sammen, eller noe.

Han Steinar var visst bare en leieboer der, i huset til mora mi på Tagtvedt, skjønte jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 2.

En annen rar episode, med mora mi, på 80-tallet, skjedde noen år seinere, mens jeg gikk på videregående i Sande, var det vel.

Så dette var nok mellom 1986 og 1988.

Antagelig enten i 1986 eller 1987, for jeg mener det må ha vært før, at jeg begynte å ta kjøretimer, i Drammen, skoleåret 1987/88.

Jeg var ikke så hypp på å ha bil egentlig.

For sykkelen min hadde blitt stjålet, på Bergeråsen.

(Den nevnte Apache-sykkelen).

Og jeg og faren min, vi hadde jo blitt enige om, mange år tidligere, at jeg skulle flytte inn til Oslo for å studere.

Sånn som onkelen min Runar hadde gjort, som var blitt tannlege i Ås.

(Etter å ha måttet klage for å komme inn på tannlegehøgskolen, ifølge mora mi, Karen Ribsskog, på 70-tallet, da vi bodde på Mellomhagen, i Østre Halsen.

For Runar visste at sønnen til direktøren for tannlegehøgskolen, hadde fått dårligere karakterer enn han selv.

Og sønnen til direktøren kom inn på tannlegehøgskolen.

Men det gjorde ikke Runar, enda Runar hadde bedre karakterer, visste Runar, enn sønnen til direktøren.

Så derfor klagde onkel Runar, og da kom han også inn på tannlegehøgskolen da.

Dette fniste og lo mora mi, Karen Ribsskog litt av da, på 70-tallet, da jeg var sånn 5-6-7 år kanskje, og vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).

Men, ti år seinere, så hadde mora mi mista kontrollen, tror jeg.

Hu inviterte meg inn til Drammen.

Til kafeterian på Globus-gården.

(Et rundt kjøpesenter, fra 60-tallet vel, på Strømsø i Drammen.

Ikke langt fra Drammen Jernbanestasjon).

Og da hadde hun en pakistansk(!) kjæreste, tror jeg han var.

Og hele kafeteriaen der, var full av pakistanske menn da.

Så jeg bare sa såvidt hei, og gikk ut.

For den kafeteriaen, den hadde jeg vært på, sammen med farmora mi, Ågot Mogan Olsen, kanskje ti år før.

Og da var det bare norske folk der.

Mens ti år seinere, så var det bare pakistanske folk der, virka det som, pluss mora mi.

Så det virka litt rart, syntes jeg.

Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi plutselig bare vanka sammen med pakistanere.

Det virka veldig rart for meg, ihvertfall i 1986.

Og jeg syntes det her virka litt truende da.

For jeg var fra Berger og gikk på skole, på videregående, i Sande.

Og på ingen av de stedene.

(Og vel heller ikke i Svelvik, hvor jeg hadde gått på ungdomsskole).

Så fantes det en eneste pakistaner eller muslim, på den her tida, såvidt jeg visste om, ihvertfall.

Så det her var veldig uvant for meg, og nesten som et sjokk.

Å se hele kafeterian på Globus-gården, fullt opp med bare pakistanere og mora mi.

Det var jo helt surrealistisk nesten, syntes jeg.

Så hva som foregikk der, det skjønte jeg ikke så mye av.

Men jeg bare gikk ut igjen da.

Mora mi gikk jo for å være gæern, (ihvertfall sa faren min alltid det, på 70-tallet, etter at foreldra mine ble skilt, ihvertfall).

Så jeg bare tenkte på det her, som et mora mi sine gærne påfunn da.

Men hva jeg skal tro om det nå, det veit jeg ikke.

Jeg bare tenker på det som noe rart, eller spesielt da.

Så sånn er det.

Så det er mye rart.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.