PS.
Nederst i bakken der, så lå politistasjonen, i Larvik, tidligere.
Mora mi dro med meg dit en gang, våren 1979 kanskje.
Og da måtte jeg sitte på trappa der, i en halvtime kanskje.
Mens mora mi prata med politiet om noe.
En politimann, litt oppi åra vel, i sivil, kom ut og kikka såvidt på meg vel.
Så den episoden var litt snodig, har jeg tenkt på, i ettertid.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og da jeg gikk inn i butikken til Fru Landhjem.
Og klagde, på det, at hu tok inn katta.
Så tok Fru Landhjem meg med ned på lageret og på spiserommet, og viste at der ga hu mat til byens katter.
For døra til lageret stod på gløtt da, (ihvertfall innimellom).
Og da syntes jeg det var greit.
For Pusi fikk noen ganger ikke så mye mat hjemme.
Vi hadde kanskje dårlig råd, og katta gikk for lut og kaldt vann, kanskje.
Den var ihvertfall ofte sulten.
Men kan si det sånn, at mora vår nesten ikke klarte å ta vare på en katt.
Hu var så affektert og/eller fjern, kan man kanskje si.
Så hu glemte kanskje katta innimellom.
Men men.
PS 3.
Så Fru Landhjem ble nesten som en kamerat av meg.
Det var hu og Frode Kølner som var 'kammerata' mine liksom.
Bestekamerata, kan man kanskje si.
Jeg gikk ofte innom Fru Landhjem, etter dette.
Og en gang fikk jeg en fotball-pocket.
Og noen ganger ba hu meg om å gå på Posten, for å hente noen pakker.
Og det var alltid noe reklameplakater.
Så da ble jeg litt skuffa gitt.
Men men.
(Dette skjedde vel en par-tre ganger.
Jeg bodde ikke i Jegersborggate, så lenge.
Bare et og et halvt år, eller noe.
Selv om det skjedde ganske mye der.
Mora mi sendte meg jo til faren min, i oktober 1979 vel.
Og vi flytta inn i Jegersborggate, i mai 1978, vel.
Men jeg var på besøk i Jegersborggate, hver tredje helg cirka, fra høsten 1979 da.
Og en gang, så tok jeg med Pusi.
For Pusi var vel mest min katt, og jeg bodde aleine på Bergeråsen.
Så da mora mi og dem flytta til Stenseth Terrasse, ved Drammen.
Så begynte jeg å ta med Pusi hjem til meg, på Bergeråsen.
Noe faren min vel kanskje ikke likte.
Og kanskje ikke mora mi og dem heller.
Men jeg fikk det til sånn, ihvertfall.
At vi skulle ha Pusi annenhver gang.
Men andre gangen, som jeg skulle ha Pusi, så hadde en familie på Stenseth Terrasse, rappa Pusi.
Og etter det, så beholdt jeg Pusi, siden mora mi og dem ikke klarte å passe på at den familien ikke rappa katta da.
Men så flytta søstera mi og dem tilbake til Larvik.
Til det samme huset i Jegersborggate, som hadde blitt pussa opp, eller noe vel.
Og da tok jeg med Pusi en helg, til Larvik.
Og da hadde visst Pusi dansa i gatene rundt Jegersborggate, sa Fru Landhjem, da jeg var der neste gang.
For så glad hadde Pusi blitt for å se Larvik og butikken til Fru Landhjem igjen da.
Og Fru Landhjem besøkte også meg og Pusi, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.
For Fru Landhjem var kjent rundt Svelvik.
For hu syntes det var så fint å kjøre langs Drammensfjorden.
Så hu kjørte ofte omveien rundt Svelvik, når hu kjørte mellom Sande og Drammen da.
Selv om det kanskje er en halvtime eller tre kvarter ekstra.
Noe sånt.
Men men.
Fru Landhjem henta meg hos farmora mi på Sand.
Hu spurte noen folk og fant fram da.
Og vi kjørte for å besøke katta da.
Og da satt Pusi bare på trappa, til leiligheten til faren min da, i Hellinga.
Noe den pleide å gjøre.
For den var som en hund nesten.
Pusi var en norsk skogkatt, som var fra Mellomhagen, på Østre Halsen.
Hvor vi bodde før vi flytta til Jegersborggate.
Det var en vill hunkatt, som hadde født Pusi i kjelleren til naboen, (Pål Andre og de vel).
Og vi fikk en av kattungene.
Vi pleide også før dette å mate villkattene med brunost, osv., husker jeg.
Mora vår syntes det var artig, vi kunne mate de fra kjøkkenvinduet vårt.
Villkattene kom utafor det vinduet når vi spiste frokost, var det vel.
Og det syntes mora vår var stas da.
Og ga brunost til villkattene, husker jeg.
Men men.
PS 4.
Butikken til Fru Landhjem var forresten en kolonial.
Og vi kjøpte kaffen vår der, husker jeg.
Hu malte kaffebønnene i en sånn elektrisk kværn, mens kundene venta.
En gang måtte jeg bruke noen mynter, som jeg hadde fått av faren min, på å kjøpe kaffe til mora mi og stefaren min, Arne Thomassen da.
Da kjøpte jeg også en karamell vel.
Og da fikk jeg kjeft av Fru Landhjem.
Siden jeg brukte mora mi sine penger, på å kjøpe karameller til meg selv, osv.
Men så forklarte jeg det, at dette var snakk om mine penger, som jeg hadde fått av faren min da, som bodde på Berger.
Og da fikk Fru Landhjem og hu kona som var innom litt sjokk vel.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Innlegg
