Min Bok 2 - Kapittel 39: Furuset

Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

Siden leia var såpass billig da.

Og Axel var halvbroren min da.

Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

(Noe sånt vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

For å registrere meg som arbeidsledig da.

Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

Noe han syntes at det var, husker jeg.

Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

Dette var kontorjobber.

For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

(Noe sånt).

Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

Og også gått et år på markedsføringslinja).

Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

Mens jeg søkte på 'vanlige' jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

Hvem vet.

Det er mulig.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

(For alt hva jeg vet.

Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.