Min Bok 2 - Kapittel 44: Enda mer fra høsten 1990

Ikke så lenge før jeg slutta å jobbe i Hageselskapet, (husker jeg).

Så måtte jeg også sitte litt i sentralbordet der, husker jeg.

Mens de hadde personalmøte der.

(Siden jeg var praktikant, og ikke jobba der fast da).

Og da ringte det noen folk, som ikke ville abonnere lenger, på Norsk Hagetidend, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel mens jeg satt og jobbet på sentralbordet, (som vel muligens også var resepsjonen), at jeg først hørte ordtaket, (som Gro Harlem Brundtland fremførte, på radio, mener jeg at det var), at 'det er typisk norsk å være god'.

Dette var som noe nytt for meg, husker jeg.

Jeg var så vant til å høre, (om musikk osv.), at 'det er bra til å være norsk'.

Men dette om, at 'det er typisk norsk å være god', noe sånt hadde jeg ikke hørt før.

Så selv om jeg var Høyremann, så syntes jeg at dette ordtaket, som vel var del av en slags kampanje, for å få folk i Norge til å bli blidere osv., før vinter-OL, på Lillehammer, i 1994.

Så syntes jeg at dette var en litt oppmuntrende ting, å høre da, (husker jeg), på radioen der da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det mens jeg var på jobb hos Hageselskapet, at jeg først hørte dette ordtaket).

Og de hadde vel også noen 'Folk i form til OL'-plakater, (eller noe sånt), der og, mener jeg.

Så det var nesten litt som å bo i Nord-Korea, (kan man vel kanskje si), å bo i Norge, på begynnelsen av 90-tallet.

Flere statlige kampanjer for å fikse opp nordmenn, for at landet liksom skulle bli sånn noenlunde presentabelt, ovenfor utenlandske TV-tittere og turister, (i forbindelse med OL på Lillehammer), var i full gang, (virket det som for meg, ihvertfall, husker jeg).

Så jeg syntes at dette også var litt pussig/merkverdig da, husker jeg.

Men jeg husker også at jeg ble litt muntret opp da, av at det var typisk norsk å være god.

For det hadde jeg ikke hørt noe om før.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke alltid like positiv, til Gro Harlem Bruntland.

Hennes TV-opptredener, fra 80-tallet, hvor hun hisset seg veldig opp, i debatt-dueller, med Høyre-formann Kåre Willoch, hadde jeg ganske friskt i minne.

Og en gang, i leiligheten til Mette og Arne, når det var snakk om Gro Harlem Bruntland, på TV-nyhetene, (eller om Arne Thomassen hadde nevnt henne).

Så kom jeg med en negativ kommentar da, (siden jeg var Høyremann), om Gro Harlem Bruntland da.

Og da eksploderte nesten Mette Holter, (husker jeg).

Og sa noe sånt som at, Gro Harlem Brundtland, hun ville ikke Mette Holter høre noe stygt om da.

For Gro var flink og sånn da.

Og det visste seg at Mette Holter kjente Gro Harlem Brundtland personlig, siden de hadde vokst opp sammen og gått på skole sammen, (eller noe lignende ihvertfall), i området rundt Parkveien, i Oslo Sentrum da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det å kjenne noen som kjente Gro Harlem Brundtland, det kom litt som et sjokk for meg, (må jeg innrømme).

(Kanskje spesielt siden at denne personen var akkurat Mette Holter).

For Mette Holter var liksom den arbeiderklasse-bingo-dama da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Og jeg syntes at det kunne være litt vanskelig å ta hu Mette Holter helt på alvor, siden hu liksom var så 'kitschy' og sånn da.

Hu så på seg selv, som 'hu dama som alltid vant på bingo', og gikk med sånne spesielle amerikansk-aktige røde plast-briller vel, og samla på elefant-figurer og sånn da.

Så hu var liksom ikke som en akademiker akkurat, (eller hvordan man skal forklare det), hu Mette Holter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så at Mette Holter hadde vokst opp sammen med, (og kjente), Gro Harlem Brundtland.

Det var noe som nesten skremte meg litt, må jeg innrømme.

Siden jeg ikke stolte helt på dømmekraften, til Mette Holter da.

For Mette Holter virka ikke så smart for meg, (må jeg innrømme).

Og hu virka også ganske så følelses-styrt, for meg, noen ganger.

Samtidig med at hu var inne i en personlig krise, på den her tiden, (virka det som for meg, ihvertfall).

Hu kom med utbrudd om at hu ikke klarte å få seg selv til å se noe fiks/fin ut lenger, til dattera si Kirsten, osv., (sånn at man kunne høre det i hele leiligheten da, husker jeg).

Og hu hadde jo allerede kommet med et utbrudd, ovenfor meg, studieåret før, (en gang jeg var på besøk hos Arne og Metter der, på Furuset), om at hu ble lei seg, på grunn av Pia og meg, siden det å se oss, minte henne på det, at hun ikke var ordentlige mammaen til Axel da.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, av Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS.

Jeg fikk ikke avsluttet dette kapittelet igår, (6. februar 2012), da jeg skreiv det.

For det ble litt seint her, og jeg sovna.

Men det var fortsatt en god del, som skjedde, denne høsten, i 1990.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.