Min Bok 2 - Kapittel 46: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.

Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.

(I et seks måneders vikariat da).

Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.

At, 'du blir sikkert butikksjef du'.

(Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).

Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.

Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.

Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.

Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.

Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.

Men så var det noe galt med printeren en gang.

Så den virket ikke.

Så trykkerifolka gikk igjen da.

Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.

Og så skru strømmen på igjen.

Og da virka plutselig printeren.

Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.

Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.

(Ovenfor de trykkeri-folka da).

Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.

(Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).

Hvem vet.

Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.

Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.

Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.

Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.

At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.

Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.

Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.

Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.

Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.

Så kunne det være litt hektisk der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.

At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.

For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.

Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.

Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.

For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.

(Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.

Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).

Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.

Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.

Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.

Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Arne og Mette.

Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).

Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, 'dansker er Nordens jøder'.

Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.

Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.

Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.

Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.

Vi får se.

PS.

Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.

Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.

De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.

Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Samtidig, så beundret Axel utlendinger.

En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.

(En gåtur på cirka fem minutter vel).

Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.

Jeg svarte ikke noe.

Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn 'Tore på Sporet'-familie, mer eller mindre.

Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.

Så vi kjenner hverandre ikke så bra.

Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.

Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.

Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.

Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.

Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.

(Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).

Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn 'Tore på Sporet'-aktig oppvekst da.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.

Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).

Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for 'Groruddalens fineste hund', husker jeg.

(Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).

Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.

Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.

For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.

Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.

(Når jeg skulle dit likevel).

Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.

Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).

Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.

For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.

Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.

Og så irritert, på Trixie.

Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.

At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.

Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.

(For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).

Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.

Om kvelden.

(Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.

Eller våren 1991, var det kanskje.

Noe sånt).

Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.

Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.

Og etter det, så var den bikkja helt fin.

Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.

Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.

For å si det sånn.

Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.

Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.

Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).

Den bikkja var forresten en blandingshund.

Og Mette Holter sa at den var en 'ren amerikaner'.

(Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).

Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.

Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.