Min Bok 2 - Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

Men jeg sa ikke noe da.

Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

(Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

(Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

(En som liksom hadde mørk sleik og et 'colgate-aktig' smil vel.

Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

På midten av 90-tallet.

Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den 'fotball-gjengen', til han Tom da.

Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

(Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

Så kjøpte jeg det, husker jeg.

For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

(Noe sånt).

Men da var det feil og da.

For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, 'hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så'.

For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

Når jeg avløste dem som liksom hadde et 'rart' skrin da.

Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

Enn i tiøringer.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde 'min' tusenlapp i oppgjøret sitt da.

Hvem vet.

Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

Mener jeg å huske.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

(Noe sånt).

Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

Men da mente hu at det ikke var henne da.

Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

Men jeg sa ikke noe mer da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

(Altså våren/sommeren 1991).

Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

Så jeg trengte noen klær.

Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

(Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

(For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

(Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

Hvem vet.

Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

Det hadde vel vært som svindel nesten.

(For å overdrive litt kanskje, men likevel).

Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

(Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.