Min Bok 2 - Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

(Brunetter vel, mener jeg å huske).

De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

Men jeg var for laid-back.

For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

I fylla da.

(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

Fremdeles med halvliteren i hånda da.

Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

De var alle tre pent kledd, i dress osv.

Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

Siden den nesten ble bråk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

Og det var et homsested.

Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

Og jeg havna også der, en annen gang.

Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

Noe jeg ikke kunne fra før.

(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

Da bare holdt jeg kjeft.

(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen.

Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

Han dro meg med gjennom horestrøket.

Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

På Stortinget T-banestasjon der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

Og en annen kar vel.

Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, av den 'sladeren', som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

Det var jo jappetid, osv.

Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

Som jeg syntes at var litt dum da.

Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om 'hvorfor skal jeg ansette deg?', (og ikke en annen søker da).

Klagde Christell på til meg.

(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

Hva vet jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av 'tåka' da, muligens.

(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

Og jeg hadde liksom badetiss da.

(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

For å komme seg inn på dametoalettet da.

Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til 'han der', da.

(Noe sånt).

Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.