Min Bok 2 - Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

(Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at 'hvorfor drar du ikke til California da?'.

Eller om det var Hollywood.

Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

Hvem vet.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

Jeg kjørte heller mitt eget løp.

Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

Og dra på masse kule ferier og sånn da.

Noe sånt.

Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel, han gikk jo på spesialskole.

Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som 'en og halvannen', husker jeg.

Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

Hvor mye var klokka, når den var 20?

Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn 'nnnnnnnnnå', mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel 'kjøtt', husker jeg.

Hun sa 'schøtt' da.

Noe sånt.

Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

(Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

Hvis jeg ikke tar helt feil da.

Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Da sa jeg en gang, noe sånt som at, 'si *et eller annet*', (husker jeg).

Og da sa Pia, 'si *et eller annet*'.

Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta 'si' også, da.

Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

Og He Man og Masters of the Universe da.

Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

(Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

Og det programmet het 21 Jump Street da.

Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si 'tjueen hopp gate', da.

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel sa også en gang, 'pretty please with sugar on top', husker jeg.

(Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

Det er mulig).

Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

(Siden vi var en slags 'Tore på sporet'-familie da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

(Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

(Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

(Når han så seg rundt i rommet mitt da).

Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

(Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

De satt på bussen da.

Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

(Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

(Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med 'Kiss them for me'.

Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

Det var jo ikke sånn, at jeg 'eide' fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

Og jeg likte også REM med 'Loosing My Religion', som var ny, på den her tida, husker jeg.

Og Axel, han likte 'Ring, ring, ring', med De la Soul.

'Harry', med CC Cowboys.

'Last Train to Transcentral', med KLF.

(Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig '3AM Eternal' vel).

Og 'Luka', med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

(Mener jeg at det må ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide 'Wall Street', og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Den filmen, den var ihvertfall veldig 'hypet'.

Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med 'You Could Be Mine'), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

(Med eller uten selskap da).

Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

(Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

Et år eller to etter meg da.

Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

(På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

Jeg var vel litt sånn 'rar', etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

'Jeg har sett Terminator 2', sa jeg, (ganske glad vel).

Skriung svarte vel ikke så mye.

Hu sa vel bare 'åja', eller noe.

Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en 'mainstream'-film, på kino da.

Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var 'kosher' da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre 'vanlige' ting liksom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for 'bilfri dag', eller noe vel.

Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at 'hvorfor kjører de likevel', eller noe.

Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.