Min Bok 2 - Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

(Av en eller annen grunn.

For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

(Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

(Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

(En av gangen da).

Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

(Noe sånt kanskje).

Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

(Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

(Som det vel er ennå).

Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

Men men.

Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

(Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

Noe sånt kanskje.

Så sånn var vel antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

(Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

Hm).

Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

(Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

(Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

Hm).

Uansett hvilken sommer det her var igjen.

Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

At han bare fant seg lave damer.

(Mest på fleip da.

Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

(Eller at han kanskje ble såret da).

Noe som overrasket meg.

(Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete 'erting' så tungt).

Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for 'å bli med utafor' da, (for å gjøre opp utendørs da).

Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

(Eller om det var 'vennskapelig brytekamp', som Martin sa

Noe sånt).

Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

(Noe sånt).

Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

(Bagasjelokk, heter det kanskje).

Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

Under den her nevnte motorsykkelturen da.

At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

Så ville vi 'ikke hatt sjangs', sa han, til å unnvike den bilen da.

Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

(Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

Også kjørte han langt på motorsykkel da.

Også hadde det begynt å regne.

Også hadde motorsykkelen velta da.

Siden det ble glatt på veien.

Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

Og der hadde det bodd ei enslig dame.

Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

(For å be om husly da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.