Min Bok 3 - Kapittel 1: Elverum

Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss 'ferske' infanterisoldatene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn 'Tore på sporet'-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Noe som passet meg fint.

For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg hadde vært en sånn 'raring', som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

Siden jeg var så vant til å bo alene da.

Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

Faren min solgte jo også leiligheten 'min', i Leirfaret 4B, under russetida mi.

Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

For hu var nøye på, at alt liksom skulle være 'perfekt', i 'heimen' da.

Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Mens jeg var født i 1970 da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

Vi var også 'forsøkskaniner', for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

Så masse 'stjernegriser', (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.