Min Bok 3 - Kapittel 7: Rimi

Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

(Siden jeg hadde høstperm da).

Kassalederen sa 'nei'.

(Av en eller annen grunn).

Men så ringte telefonen hennes.

Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

Men når julepermen begynte å nærme seg.

Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

Men jeg begynte nå å jobbe der da.

Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

(Men det var kanskje lang kø der da.

Eller noe).

Og på veien ut av butikken.

Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

Jeg sa til henne, at 'nå slutter jeg, altså', (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte 'vent litt, da'.

Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

(Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

(Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre som jobba på Rimi Munkelia.

Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

(Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

Noe sånt.

Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

Hu reagerte ihvertfall.

På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

(Eller om det var Erling Kagge, 'Third Pole'-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

'Du har skjønt det', sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

(Hvis det ikke var noe spesielt da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

Når hu var 'førstemann' i kassa.

Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

(For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

PS 2.

Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

(Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

Så kunne han legge merke til det da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.