Min Bok 4 - Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

(Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

At jeg skulle til Frognerparken, da.

Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

Og de hadde på seg dress vel.

Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

Så derfor sa jeg ikke noe, da.

For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

(Eller om han kjefta på meg, for det.

Eller 'brumma', som man vel må si, at han pleide å gjøre).

Men dette var i sommerferien.

Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

Er det så rart, liksom?

Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

Fra Furuset.

Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

(Noe sånt).

Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

(Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

(Eller noe).

Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

Og hvor mye de snakka sammen.

Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

Det veit jeg ikke.

(Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.