Min Bok 4 - Kapittel 65: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IV

Jeg fikk jo ansvaret, for ostedisken, på Rimi Nylænde, en gang i 1994, (var det vel).

Og sommeren 1994, (må det vel ha vært).

Så ble det problem med, at store Norvegia-oster, (på cirka en kilo), fikk dårlig dato.

Hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), merka seg.

For de hadde vel ganske dårlig dato, fra Hakon, (altså grossistlageret), da.

Jeg la de ihvertfall opp, sånn som vi pleide.

Nemlig, at jeg bestilte sånn at disken ble full.

Og jeg hadde også lært å rullere, hvis ikke datoen var nesten den samme.

Da var det greit å ikke rullere, husker jeg at jeg lærte.

(Av hu Hilde fra Rimi Hellerud, vel).

Men likevel så gikk altså cirka to esker Norvegia, ut på dato.

Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu merka det her da.

Før jeg selv merka det vel.

Og så måtte jeg ringe til Rimi Karlsrud.

Og prate med butikksjef Magne Winnem der.

(For vi kunne fylle ut overføringsskjema.

Hvis varer ble solgt mellom forskjellige Rimi-avdelinger, da).

Og han mente at det ville gå greit, å selge de Norvegia-ostene der.

For Rimi Karlsrud solgte så mye Norvegia-ost, mente Magne Winnem.

Så en dag etter jobben, så gjorde jeg meg klar, til å bære all den her osten, (cirka 16 kilo Norvegia, var det vel).

Bort til Rimi Karlsrud, da.

(I den rosa bagen vel, som jeg hadde fått av Magne Winnem, før jeg dro i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

(Som var en Rimi-butikk, som lå en drøy kilometer unna Rimi Nylænde, vel.

Man måtte først gå opp til ved T-banestasjonen der, på Lambertseter.

Og så måtte man gå cirka en kilometer nærmere sentrum.

Til man kom til Karlsrud T-banestasjon der, da.

Og hvis man heller gikk den andre veien.

Nemlig fra sentrum.

Så kom man istedet til Munkelia T-banestasjon da.

Og der lå jo Rimi Munkelia.

Så det lå altså tre Rimi-butikker innefor en radius av cirka en kilometer, fra Lambertseter T-banestasjon, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg skulle gå ut døra, på Rimi Nylænde.

Så spurte hu Solveig, som satt i kassa der.

(Og som var fra like ved der Flo-fotball-brødrene var fra, på Vestlandet, husker jeg, at hu sa, en gang).

Om hva jeg skulle, da.

Og så sa hu det, at hu kunne kjøre de ostene, bort på Rimi Karlsrud, da.

Hu insisterte på det da, (må man vel si).

Så jeg lot henne bare kjøre de ostene bort til Rimi Karlsrud, da.

Siden hu absolutt ville gjøre det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Pia flytta til Tromsøgata, ved Sofienbergparken, sommeren 1995.

(Etter at hu fikk en sønn, (Daniel), med Keyton fra Somalia).

Så var jeg og besøkte henne, i tredje etasje, (var det vel), i det trehuset, som hu bodde i, på et hjørne der.

Og jeg var litt rastløs.

Antagelig fordi at søstera mi og meg, jo hadde hatt en del konflikter, den siste tida, som hu hadde bodd, på Ungbo der.

Så jeg gikk ut en tur, for å få meg litt frisk luft, mens jeg var der, da.

Og brukte vel det som unnskyldning, at jeg skulle kjøpe meg en avis, eller noe, kanskje.

Og så gikk jeg litt rundt i gatene, rundt Sofienberg/Carl Berner der, da.

Og fant der en Rimi-butikk, som jeg seinere har skjønt, at heter Rimi Ringen, vel, (hvis jeg har forstått det riktig).

(Og som holder til, der hvor Ringen kino pleide å holde til tidligere, da).

Og jeg fikk jo nesten bakoversveis, da jeg gikk inn, i den butikken da, (husker jeg).

For de spredde varene, sånn at det lå varer overalt på gulvet, (må man vel si), før de skulle legges opp i hyllene, da.

Så det så jo forferdelig rotete ut der, husker jeg, at jeg syntes.

(For eskene lå jo oppå hverandre og.

Så det var ikke bare en eske i høyden, liksom).

Sånn gjorde vi det ikke på Rimi Nylænde, (for å si det sånn).

(Selv om vel Magne Winnem gjorde det sånn, på Rimi Karlsrud.

Hvis jeg har skjønt det riktig).

Altså på Rimi Nylænde, så satt vi jo varene på et hjul, og stabla de rett opp i hylla, (etter å ha prisa de), da.

(Uten å legge noen esker utover gulvet, da).

Så jeg fikk jo sjokk omtrent, da jeg så alle de her eskene på gulvet, på Rimi Ringen, der, da.

Og jeg snudde vel omtrent i døra der, (hvis jeg husker det riktig).

Og jeg gikk vel heller og handla et annet sted, tror jeg.

(På en bensinstasjon, like opp i gata der, (Trondheimsveien?), hvis jeg husker det riktig.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en av de neste dagene, på jobben.

Så tenkte jeg det, at nå har jeg noe å prate med butikksjef Elisabeth Falkenberg om, da.

Også fortalte jeg det her da, at det hadde sett så rotete ut, på den Rimi-butikken, på Carl Berner der, da.

Men da ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sinna på meg, (syntes jeg at det virka som).

Også sa hu det, at det var hu Betina, som var butikksjef der, da.

(Hu som hadde vært butikksjef på Rimi Askergata tidligere.

Og som ga meg den posen med Kims Sprø OL-ringer, som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken.

En gang jeg jobbet en vakt for Elin Winnem der, høsten 1993 vel).

Og at hu måtte jeg ikke si noe negativt om, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, ikke så mange dager etter det her igjen vel.

(Hvis det ikke var den samme dagen).

Så dukka Magne Winnem opp på Rimi Nylænde, (av en eller annen grunn).

Også fortalte jeg han det her da, at jeg ikke likte det, at Elisabeth Falkenberg og hu Betina, liksom rotta seg sammen, da.

(Og beskytta hverandre, da).

Som om de liksom var en klubb, eller noe, da.

(Jeg tenkte vel kanskje at de var noe feminister, eller noe, da.

Som liksom beskyttet hverandre, da.

Og som liksom satt det at de kjente hverandre over det butikkfaglige, da.

Noe sånt).

'Åja mafian', sa Winnem da, husker jeg.

Også gjentok jeg det han sa, (altså 'mafiaen'), og spurte han hva han mente med det, da.

Men da svarte han ikke noe, husker jeg.

Så da tenkte jeg det, at de her to butikksjef-damene, var i en slags Rimi-klikk, (eller noe), som ble kalt for 'mafian', da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.