Min Bok 5 - Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

Noe jeg gjorde, da.

Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

For dette må vel ha vært i 1997.

Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen, slutta der).

Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

Av forskjellige grunner.

De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

Hvem vet).

Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

Og lærte ting raskt, da.

Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

For jeg var jo under press selv.

(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

For kundenes syn, på butikken.

Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

Mens hu tok frukta, da.

For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

For å sette ut og bestille de, da.

For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

Så jeg hadde nok å gjøre, da.

For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

(På mandager og onsdager, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

For jeg var jo 'ostesjef', på Rimi Nylænde, fra 1994.

Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

Ihvertfall to dager i uka, da.

Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

Våren 1997, (var det vel kanskje).

Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

I den her tidsperioden.

Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

Husker jeg.

For den første bussen, til Bjørndal.

Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

Så stengte Rimi Klemetsrud.

For den butikken skulle legges ned, da.

For de skulle bygge et nytt senter der.

Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen slutta).

At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

Rundt klokka 18, da.

For de begynte å jobbe klokka 16.

Og butikken stengte klokka 20, da.

Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

(Noe sånt).

Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

Så den butikken måtte liksom temmes, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

(Som om hu var mora hans, omtrent).

Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

At han seinere ble kalt for 'Flonaldo', vel).

Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

Noe sånt).

Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.