At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).
Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.
Da ville han heller ha drevet med noe annet.
(Noe sånt).
Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.
Hvis jeg husker det riktig.
(Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og hu sa en gang det, (husker jeg).
At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.
Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.
Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.
Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.
Og det var ganske praktisk, egentlig.
For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.
De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.
Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.
Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.
Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.
(Det er mulig).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.
(For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).
Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.
(For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.
Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange 'practical jokes'.
Som å helle salt i brusen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.
(For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).
Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.
(Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.
For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.
Noe sånt).
På lageret, rett ved døra inn til butikken der.
Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).
Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.
Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.
Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.
Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.
Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.
Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.
Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).
Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.
Selv om de bare var inne og handla mat, da.
Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.
Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
For det parkeringsvakt-firmaet der.
Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).
Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.
Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.
En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.
Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.
Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.
Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).
Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.
Og ei brunette, hu gikk litt 'borti der'.
Og ropte til meg: 'Skal jeg suge pikken din?'.
Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.
Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det 'hørtes litt fristende ut', da.
(Da hu begynte å prate om det her, da).
Men jeg klarte å styre meg, da.
Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye 'sparkepike-spark', da.
I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.
(Noe sånt).
Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).
Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.
Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.
(Noe sånt).
Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.
For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.
Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.
Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.
(Syntes jeg selv ihvertfall, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Innlegg
