Min Bok 5 - Kapittel 76: Kvelde

Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

Men jeg hadde ikke lyst, da.

For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

(Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

Også på 90-tallet, da.

Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

(Noen måneder før det her).

Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

(Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

Noe sånt).

Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

Så da lot jeg meg overtale til det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

(Bare for å ha noe å si liksom, da).

Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

(Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

En kjøretur på drøye to timer, vel).

På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

(Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

Og jeg kjørte ned mot Larvik.

Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

(Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

Hvor bestemor Ågot jo var fra).

Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

Mellom Larvik og Kvelde.

Og spurte dem om veien, da.

Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

(Hvis ikke Pia husket veien, da).

Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

(Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

Før man kom fram til gården Løvås, da.

Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

(Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

(For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

Hvis ikke det var enda mindre, da.

Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

Bekken rant under Farrisveien, vel.

Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

'Naturskog', som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av 'mafian'.

Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

(Før jeg dro ned dit).

Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

(Noe sånt).

Så det var litt vanskelig for meg dette.

For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

For jeg var ikke der så ofte.

Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

Så jeg lastet ned den for dem, da.

Da jeg kom tilbake til Oslo.

Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.