Min Bok 5 - Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

(Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle 'ta' Meny, da.

Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den 'vanlige' retningen.

Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

For da så det bare dumt ut, liksom.

Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten.

At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

(Fra Legra, eller noe, vel).

Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

(Noe sånt).

Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

(Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

(Noe sånt).

Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden 'på meg', da.

Enda jeg liksom 'ikke var der', som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

(Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

Noe sånt).

Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

Som lurte på ditt og datt, da.

Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

Var å montere de to plakatbukkene, da.

Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

(For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

Det var inngangspartiet, i butikken, da).

Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn 'kjefter' der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

For hu hadde jo sagt det, at hu 'kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han'.

Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

For PØF hadde jo også sagt det, at: 'Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde'.

Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

Eller hver måned.

Eller hvert år engang, liksom.

Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en 'hellig ku', av distriktsjef Anne Neteland, da.

Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at 'husfreden' i butikken, ikke ble ødelagt, da.

(Syntes jeg selv, ihvertfall).

Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

(For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

(Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

(Av Rimi-butikker, ihvertfall).

Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

Bare på noen få uker, da.

Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

Og ikke noe formue.

Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

(Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

Mer eller mindre).

Til å bli arbeidsledig.

Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så det å mislykkes, i Rimi.

De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

For da hadde nok 'bygdedyret' i slekten min, tatt av.

Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

For å si det sånn.

For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

Å bare slutte som butikksjef, da.

Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

Så jeg hadde ikke så god råd.

For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

(Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

(Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

Men distriktsjef Anne Neteland.

Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

Så hu gikk imot den søknaden, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

(Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

Altså i bare et drøyt halvår, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg 'var så dårlig til å nullstille meg'.

Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

At: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde'.

Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse 'vi', som PØF nevnte.

Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

(Som jeg har kalt for 'Rimi-fella', på bloggen min, da).

At jeg liksom ble skviset, da.

Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

(Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

(Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

For så å flytte, fra Rimi-bygget.

For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

(Noe sånt).

Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.