Min Bok 5 - Kapittel 138: London

Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.

For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).

Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).

(Noe sånt).

Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.

Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.

(Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.

En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).

Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).

Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande 'business' og 'pleasure'.

Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.

Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.

Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.

Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.

For å hente meg, da.

(Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.

Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).

Og da spurte Songül meg: 'Er det broren din, eller?', om David Hjort, (husker jeg).

Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).

(For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.

For jeg prøvde å roe det ned litt, da.

Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.

Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.

Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.

Bare for å ha noe å snakke om vel.

Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).

Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande 'business' and 'pleasure'.

Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.

Men det var sånn at det liksom var en spenning i  luften da, på Rimi Bjørndal.

Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.

For Thomas Brun.

(Butikksjefen fra Rimi Langhus).

Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).

Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.

Husker jeg at jeg syntes.

Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).

Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.

Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.

(For å liksom klare å puste litt friere, da.

Eller hva man skal kalle det).

Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.

(Må det vel ha vært).

Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).

Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.

Sommeren 2003, da.

Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.

For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.

For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.

En flyreise som bare tok et par timer, vel.

Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.

En togreise på en snau time, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).

Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen 'In da Club', (husker jeg).

Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer 'rocka' utesteder, å liksom ta tempen på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).

Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).

Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).

Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.

Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.

For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).

Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.

Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).

Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.

Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.

Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).

Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).

Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.

Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).

Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).

Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.

Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

Det var en militærfarget grønn t-skjorte.

(Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).

For det plagget var moderne, på den her tida, da.

På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.

(Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).

Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.

(For der hadde jeg jo vært tidligere.

Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant også et stort Sainsbury's supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).

Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).

(Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.

For da bodde jeg noen uker i London.

Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.

Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.

Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.

(Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.

Noe sånt).

Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.

At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.

Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.

(Noe sånt).

Et utested jeg vel fant fram til.

Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.

Det var et som lå rimelig anonymt til.

Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.

Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.

Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.

Men dette var et uavhengig hotell, da.

Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.

(Noe sånt).

Og det funka helt greit, å bo der.

Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.

Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.

Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.

Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.

Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.