Min Bok 5 - Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal

Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.

(Utenom sammenhengen, må man vel si).

At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).

At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.

For en kar som var over henne igjen, vel.

(Noe sånt).

Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

At hu Songül hadde to jobber.

Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.

For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).

(For hu ville jo bli politi, var det vel).

Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags 'nestsjef', på Rimi Bjørndal.

Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.

(Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).

For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.

Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.

Og hu jobba også ganske mye der.

Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.

For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.

Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).

Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.

(Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).

Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.

Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.

Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.

Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.

(Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.

Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.

Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.

Noe sånt).

Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.

For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.

Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).

Og etter at Songül hadde vært sånn 'nest-sjef'.

Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn 'låseansvarlig-nestsjef' liksom, da.

Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.

(Under butikksjef Johan).

Det ble nesten sinnsykt høyt.

Så når jeg  kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.

Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).

For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.

For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.

Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.

Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.

På mandag morgen.

Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.

Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).

Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.

(Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.

Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Fahkar, (fra Pakistan).

Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).

Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).

For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som 'krek-kar', (eller noe sånt).

(Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.

(Det må vel ha vært i 2003).

Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).

Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.

Og det sa Ivan at var greit, da.

Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).

Men i 2003, så ble det sånn.

At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.

Noe som vel funka greit, egentlig.

For da ble de som var muslimer fornøyde.

For da kunne de spise mat på jobben.

Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.

Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.

Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.

Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.

Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.

(Like ved klesbutikken JC der).

Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).

Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.

Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).

At: 'Du er favorittmannen min', osv.

(Sånne ting).

Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).

Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.

Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.

Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).

Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.

Men egentlig så var hu kurdisk, da.

Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.

(Noe sånt).

Sa han muslimske vaskeren, da.

Som vel antagelig var mer 'muslimsk', enn det hu Songül var, da.

(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.