Min Bok 5 - Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal

På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).

Så var det også sånn, (husker jeg).

At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).

(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).

Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).

At: 'Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

(Fra 1996 til 1998).

Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.

(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.

Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).

Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Altså cirka 6-7 år seinere.

Må det vel ha vært).

Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.

Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).

På bussen, til Bjørndal, da.

(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).

Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).

Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.

(For å få festet fra seg skikkelig, da.

Må det vel ha vært).

Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.

(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).

Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).

(Mens de liksom pekte og sånn, da).

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en lyshåra 'pjokk', som så litt ut som Smørbukk, kanskje.

Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.

Han jobba på Freia da, (husker jeg).

Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.

(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).

Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.

Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.

(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.