Min Bok 8 - Kapittel 1: Løvås

Etter at jeg dukket opp, (onkel Martin kjørte meg dit, fra togstasjonen, i Larvik), på gården Løvås, (i Kvelde), i påsken, i 2005.

Så var det sånn, at jeg fikk min søster Pia og halvbror Axel, til å også dukke opp, i Kvelde, (husker jeg).

Onkel Martin, henta dem vel, på togstasjonen, (mener jeg å huske).

Og Pia spurte meg, i bilen, (fra Larvik togstasjon), var det vel, om hun kunne få lov til, å ordne, med regningene mine, (eller lånene mine), for meg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg forstod ikke, hvorfor Pia var så opptatt, av regningene mine, (husker jeg).

Men jeg sa, at det var greit, da.

Jeg var selv, mer opptatt, av dette, med 'mafian', osv.

Og jeg lurte på, om vi alle, (det vil si Pia og dem, Martin og dem, Axel og jeg), burde flytte, til Canada.

(For å komme oss bort, fra det her 'mafian-greiene', da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg ventet, til både Pia og Axel, hadde klart å komme seg, til gården.

Og så hadde vi et møte, på en 'ute-plass', på/ved gårdstunet, til Martin og dem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For å klare å overtale, Axel og Pia, til å dukke opp, på Løvås.

Så måtte jeg liksom, forklare litt av 'settingen', over telefonen, (i forkant, av møtet).

Og mens jeg begynte, å forklare dette, (om at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av 'mafian', osv.), til både Pia, Axel og Martin.

(Martin holdt seg litt i bakgrunnen, vel.

Men han hadde jeg snakka om dette med, mens vi venta, på Axel og Pia, da.

Noe sånt).

Så begynte Axel å si, at jeg gjentok meg selv.

Men det var fordi, at jeg hadde snakket om dette, på telefonen også.

(I forkant, av møtet).

Men jeg måtte jo si dette på nytt, (for møtet), for at vi, (som var med, på møtet), skulle komme oss, på bølgelengde, liksom.

Så Axel gjorde seg dum, (må man vel si).

For så dum, går det vel ikke ann, å være, (må jeg nesten si).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Axel begynte, å 'bable' om, at jeg gjentok meg selv.

Så stoppet Pia han, (husker jeg).

Så jeg fikk snakket ferdig, da.

Men når jeg avsluttet med, at vi alle, burde flytte, til Canada.

(For å komme oss bort, fra det her 'mafian-greiene', da).

Så 'klikka' Pia, (husker jeg).

(Eller hun fikk sammenbrudd, må man kanskje si).

For Pia sa da, at: 'Men, jeg må bo i Oslo, jeg'.

Og så ble hun sittende, med hodet, bøyet fremover, (som om hun var, i en slags tilstand), husker jeg.

Og etter det, så gikk det ikke ann, å prate mer, til Pia, (virka det som).

Så da ble møtet avsluttet, da.

(Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens Axel og jeg, fremdeles oppholdt oss, like ved Pia, (som bare satt der, i en slags tilstand, med hodet bøyet fremover).

Så sa pluteselig Axel det, (husker jeg).

At han ville det, at vi to, skulle gå en tur, (rundt på eiendommen, til Martin og dem).

Og Axel gikk da, opp et lite fjell, (opp mot der Risto sin lekekamerat bodde), husker jeg.

(Risto er sønnen til Grete Ingebrigtsen, som er/var onkel Martin sin samboer, forresten.

Og Risto gikk vel fremdeles, på barneskolen, på den her tida.

Noe sånt).

Og så sa Axel det, at han kjente, en av lederne, i A-gjengen.

(Noe sånt).

Og Axel sa også, at han ikke var noe redd, for å bo, i Oslo, av den grunn.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde også sagt det, på slutten av møtet.

(Muligens i forbindelse med, at Pia, fikk sammenbrudd).

At, det kanskje var meg, som hadde blitt gæern, og liksom hadde hørt 'syner', da.

Men det var bare for, å liksom klare, å snakke, om disse 'mafian-tingene', (i det møtet), da.

(For å si det sånn).

For det var ikke sånn, at vi pleide, å ha møter, om sånt.

(Vi pleide aldri, å ha noen slags slekts-møter, (i det hele tatt), må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg tok også opp, i det møtet, at vi kanskje, burde kontakte politiet, (om det her 'mafian-greiene').

Og det kan ha vært, da Axel og jeg, kom tilbake, ned mot 'hoved-huset' igjen, (etter 'spasertur-møtet', til Axel), at jeg overhørte det, at Martin sa, til sin samboer Grete Ingebrigtsen, (om meg, må det vel ha vært), at: 'Han er nok gæern nok, til å også kontakte politiet, om det her, han'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Løvås.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.