Min Bok 8 - Kapittel 6: Enda mer fra Løvås

I forbindelse, med det slektsråd-møtet, som jeg liksom kalte inn til, på Løvås, i påsken, i 2005.

Så var det sånn, at Pia lå over der, ihvertfall en natt, vel.

(Eller om det var sånn, at hun dukket opp igjen der, noen dager seinere, eller noe i den duren).

Ihvertfall så var det sånn, at Pia sa det, (til meg), at: 'Du trenger bil hvis du skal bo her'.

(Noe sånt).

Men det var egentlig ikke åpenbart for meg, at jeg trengte bil, (mens jeg bodde der).

For som jeg sa, i slektsråd-møtet, så syntes jeg jo, at vi alle, (det vil si Pia og dem, Martin og dem, Axel og meg), burde flytte, til for eksempel Canada, (for å komme oss bort, fra det her 'mafian-greiene').

Og det møtet, ble mislykket, siden at Pia, gikk inn i en tilstand, etter at hun hadde sagt det, at: 'Jeg må bo i Oslo jeg'.

Og det med at jeg måtte ha bil, var heller ikke noen 'geni-uttalelse', fra Pia, (syntes jeg).

For det var jo for eksempel ikke avklart, hvor lenge, jeg skulle bo, på den gården.

Det var jo uansett, en midlertidig løsning, (må man vel si).

Jeg hadde jo egentlig bestilt soveplass, på Perminalen, (et herberge, som vel tidligere var kun for soldater, på helgeperm, i hovedstaden, men som i 'våre dager', også er åpent, for 'Hvermansen', vel).

Så dette med at jeg absolutt måtte ha bil, den tida, som jeg skulle finne ut av hvordan jeg skulle gjøre det fremover, (og være på Løvås), det ga ikke så mye mening, for meg, da.

(For å si det sånn).

Jeg hadde jo ikke tenkt til, å bruke resten av livet mitt liksom, på å fundere, over hva jeg skulle gjøre fremover.

(Dette skulle vel bare være, noen uker, eller noen måneder, (eller noe i den duren).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia sa det, at jeg kunne få hennes samboer Negib, sin gamle varebil, (husker jeg).

(En rød varebil, som så cirka ut som den Toyota HiAce-en, som jeg hadde hatt, som min første bil, fra 1996 til 1997.

Bare at Negib sin bil, (som han hadde brukt, i sin jobb, som budbilsjåfør, for Tiny budbiler), var litt mindre, (og av et annet merke), vel).

Jeg ble nok litt forundret, over dette.

Og forstod nok ikke helt, hva som skulle være poenget, med dette.

Men jeg var nok litt nedtrykt, ettersom at slektsrådet, hadde gått, så dårlig.

Så sa vel ja, til dette, (at jeg skulle få den gamle bilen til Negib), da.

Men etterhvert, så ville Pia, at jeg skulle reise inn, til Oslo, for å hente bilen.

Og det ble som noe dumt, syntes jeg.

For grunnen til, at jeg ikke dro, til Perminalen, (hvor jeg først hadde bestilt soveplass, (fra Løvås), siden at Perminalen var billigere, enn hotell),  var fordi, at onkel Martin, ikke ville låne meg, et håndvåpen, mens jeg bodde, i Oslo, (etter at jeg hadde overhørt der, at jeg var forfulgt, av 'mafian').

Men så hadde jeg liksom, i samråd med Grete Ingebrigtsen, bestemt meg for, at jeg ikke skulle dra tilbake igjen, inn til Oslo.

Og så kommer Pia, en stund seinere, å prøvde å få meg til, å reise inn til Oslo, av grunner, som jeg ikke syntes, at virka åpenbart, at var fornuftige.

(For hvor viktig, var det for meg, å ha bil, i noen få uker, på Løvås, liksom.

For det med Løvås, var jo ikke ment, å være en permanent bo-løsning, for meg, liksom.

Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

Jeg forestilte meg også, at mine spare/studielån-penger, ville forsvinne ganske raskt, til ting som forsikring, årsavgift og verkstedregninger for en eventuell EU-kontroll, (og reparasjoner i etterkant av en eventuell EU-kontroll).

Og jeg fikk jo ikke lønn, for arbeidet mitt, på gården.

Men det var jo sånn, at jeg måtte betale, for å bo, (og jobbe), der).

Så da, (når Pia sa det, at jeg måtte hente den bilen selv, i Oslo), så droppa jeg det, (og bestemte meg for, å heller glemme, den bilen til Negib), husker jeg.

(Istedet for å risikere, det ene eller det andre liksom, inne i Oslo).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.