johncons

Sommeren 85, så dro jeg på språkreise med STS til Brighton.

Tidligere på året, så hadde det kommet noen fra STS på besøk til oss i klassen på Svelvik Ungdomsskole, og da fikk jeg med en katalog hjem osv.

Så spurte jeg om jeg kunne dra da, og det var greit sa fattern.

Jeg gikk vel i 8. klasse, så det her blei vel sommeren jeg fylte 15 da.

Jeg havna i et hus hos en familie med britisk far som leste Guardian og indisk mor, i Lancaster Rd., mener jeg det var, i Brighton.

Hun kurslederen, mener jeg bytta om, så jeg havna hos en annen familie, enn jeg egentlig skulle, når vi var ved fotballbanen der var det vel, når vi kom med bussen til Brighton osv. fra flyplassen.

Det var også en svenske på min alder der, som vel het Fredrik Axelsson eller noe, fra Gøteborg tror jeg.

Han hadde vært der allerede en uke eller noe vel.

Så første kvelden, før jeg hadde fått veksla noen reisesjekker, så dro han og en gjeng svensker med meg ned til sentrum da.

Og dem hadde masse ølbokser, så jeg ble litt fyllikk da antaglig.

Og i en av spillehallene, var det vel, så ble pluselig de svenske folka borte.

Så jeg prøvde å gå veien tilbake fra hukommelsen, det var vel kanskje 15-20 minutter å gå.

Men det gikk ikke så greit, og jeg hadde ikke noen penger å ringe for, fordi jeg hadde ikke fått veksla noen reisesjekker.

Og lappen med adressen, den husker jeg fattern hadde lagt hos bestemuttern av en eller annen grunn.

Så jeg prata med en drosjesjafør til slutt, og fikk låne noen mynter til å ringe for, 20 ti-pence mynter vel.

Først ringte jeg til Haldis, for fattern bodde der.

Så dro han bort til bestemuttern.

Så ringte jeg seinere og fikk adressen da.

Så da gikk det vel ti 10-pence mynter hver gang.

Også kjørte han taxisjaføren meg til den adressen da.

Han var vel fra pakistan eller india eller noe sånt vel.

Jeg tror jeg hadde noen penger inne der, for jeg skulle gå å hente penger, men han ville ikke ha.

Men jeg ga han en ølboks jeg hadde i hvertfall, det tok'n i mot.

Så det er sikkert smart å skrive ned sånne adresser.

Et par dager etter, så insisterte han svenske karen at han viste hvor skolen min var, og dro meg med der hvor alle svenskene hadde skole, jeg skjønte at han ikke hadde helt skjønt det, så jeg bare dro og så litt i byen i stedet vel.

Han svensken, sa også at det var fem-seks store firmaer, eller karteller, eller konserner kanskje i Sverige, og at faren hans var sjef for et av dem.

Men samme det.

Fattern hadde også slengt på en weekend-tur til Paris i samme slengen.

Jeg mente egentlig at vi hadde bestilt før, og da hadde jeg ikke tatt med en sånn tur, for jeg synes egentlig det var litt mye, og at et holdt med tur til England.

Men så viste det seg at vi ikke hadde bestilt alikevel, og da ringte fattern og bestilte, og da bestilten tur til Paris og sa'n.

Og da skulle han svenske karen vise meg hvor bussen var.

Enda jeg pleide ikke å henge så mye med han da, etter en uke eller noe, men han skulle absolutt vise hvor bussen var osv. da.

Så sa'n at det var den bussen hvor alle svenskene var.

Så jeg gikk på den, og jeg kjente jo et par av dem, for det var kameratene til han Fredrik, og dem dro meg jo med på byen et par ganger, de første dagene.

Men det var jo feil buss da, så jeg måtte gå på den andre bussen da.

Jeg lurer på om fattern ikke likte at jeg så på svensk tv osv. jeg.

Eller hva det kan ha vært.

Vi hadde jo en norsk og to svenske tv-kanaler, og jeg bodde jo aleine, så jeg hadde jo på tv hele tida stort sett.

Men fattern likte jo ikke Volvo osv. husker jeg, så han likte vel kanskje ikke at jeg hadde på svensk tv da.

Det er vanskelig å si.

Det som skjedde, var at vertsfamilien trodde han svensken hadde dårlig invirkning på meg, siden vi gikk på byen hele tida, og vi fikk faktisk kjøpt drinker og øl osv. på byen der, enda det var vel sommeren jeg fylte 15, og så vel ikke så særlig eldre ut heller.

Så det var litt snodig.

Men det som var enda snodigere, var at han svensken hadde kjøpt to sånne miniatyrflasker med sprit, eller likør da.

Det var en hvit flaske med noe rom eller kokkos-greier eller noe da, og en flaske med sjokolade-likør.

Og vi ble omplasert, jeg tror det var fordi vi var for mye på byen.

Så det rare var at de flaskene dukka opp i kofferten min, når jeg pakka ut, hos den nye vertsfamilien.

Der var den annen norsk som bodde, som het Lassen til etternavn, fra Østfold et eller annet sted.

Og jeg husker det var Bislet-games på TV, så sovna dem foran TV-en, datra i huset og faren eller hva det var.

Jeg prata ikke så særlig med dem, jeg mest bare bodde der.

Men samme det.

Men jeg skjønte ikke hvordan de flaskene kunne ha dukka opp i kofferten min.

Fordi jeg hadde jo huet fortsatt skrudd på skuldra, når jeg dreiv å pakka, så det skjønte jeg ikke helt at jeg skulle ha greid, å uten å merke det, rota meg bort i han svensken sine ting, og klart å hive de flaskene i kofferten.

Det synes jeg virka snodig.

Men så ringte plutselig han svenske karen, og lurte på om jeg hadde flaskene da.

Og det hadde jeg jo.

Så skulle'n møte meg der og der, og få tilbake flaskene.

Jeg sa det var greit.

Men jeg blåste i det, fordi jeg synes det var for mye styr om bare to sånne flasker, så jeg bare blåste i hele greia.

Så jeg hadde dem med tilbake til Norge igjen husker jeg.

Og året etter, når jeg dro med EF, var det vel, til Weymouth.

Sammen med noen folk i parallellklassen fra Svelvik.

Så dukka han svenske karen opp når vi var på Madam Tussod i London, og ville vite om jeg tok de flaskene.

Jeg svarte ikke noe.

Jeg viste ikke helt hva jeg skulle svare da.

Men jeg skjønner egentlig ikke hvordan de flaskene havna oppi kofferten i det hele tatt, så det var vel litt snodig, må man vel kunne si.

Og jeg hadde glemt igjen noe klær noe sokker eller noe som jeg mangla, så jeg gikk tilbake til Lancaster Road en dag.

Og da var det en annen dame plutselig, som bodde der, og som åpna døra.

Hun tror jeg hadde sånn prikk i panna, og mer indiske-aktige klær, enn hu andre hadde gått med.

Men det er mulig det var søstra hennes, eller noe slektning, som var på besøk fra India, eller noe, jeg husker at det var noe sånn jeg trodde det kunne henge sammen.