Broren min Axel. (In Norwegian)

Jeg tror ikke broren min er i Illuminati.

Han er muligens noe Illuminati-slave, hva vet jeg.

Han jobba ihvertfall veldig hardt, som kokk, under hans danske sjef, Peter, som han også bodde hos, da begge jobbet på Oskar Bråthen, heter vel den resturanten, på Torshov.

Men han kødder også med meg, det er mulig han er noe 'mafian', eller noe, fra faren og stemora si. (Stemora, Mette Holter, var i USA hos Ancona mafia-familien, blant annet).

Og på bursdagen min, var det vel, sommeren 1993, etter militæret.

Da fikk jeg gave av Axel.

Beck - Loser.

Som han visstnok hadde fått av læreren sin på skolen, som noe slags premie.

De kunne visst velge en CD hver.

Og det har vært mye tull, opp gjennom åra.

Men en gang så krølla han sammen en kvittering, fra baren på Studenten, og kasta inn under genseren min.

Så det er den stilen der, hele tida.

Mens andre ganger, så kan han si til meg, at kan ikke vi dra vi dra fra Oslo da, og være omtrent i panikk eller hva heter det, sjokk eller oppgitthet.

Oppgitthet, vil jeg si.

Noen ganger har Axel vært oppgitt, og sagt kan ikke vi dra fra Oslo, eller noe.

Men han er så underfundig, så jeg vet ikke om det var oppriktig.

Det kan ha vært kødd og.

Det er nesten umulig å skjønne seg på han.

Han hjalp meg å flytte fra Ungbo på Skansen Terrasse, i 1996, til Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate.

Da jeg hadde kjøpt en Toyota HiAce fra noen kamerater.

Så hadde jeg nettopp skada kneet da.

Og jeg dreiv også og pakka resten av tinga mine i banankasser da.

Og da ble nesten Axel truende, fordi han måtte bære kassene opp i bilen, mens jeg som hadde skada kneet, pakka mine ting i banankasser da, det jeg ikke hadde fått pakka.

Så da begynte jeg å lure litt på Axel, for det var ikke store jobben, egentlig.

Det var ingenting sammenlignet med å jobbe på Rimi, og legge opp en pall med kjølevarer for eksempel.

Og Axel hadde jo trent karate og kung-fu og det som var.

Så han reagerer litt som en gangster noen ganger, vil jeg si.

Så hvor alvorlig han mener det, når han får sånne anfall, det vet ikke jeg.

For han er så køddete og underfunding og.

Så jeg veit liksom ikke hvor jeg har han.

Men så er jo jeg en god del år eldre enn Axel og, så det er kanskje like greit å ikke ha han for nærme.

Jeg ga han en advarsel etter at han krølla sammen den kvitteringa, og kasta innafor genseren min, på Studenten den gangen.

Og jeg har ikke hatt så mye med Axel å gjøre de siste åra, så jeg vet ikke helt hva som foregår.

Men vi er ganske forskjellige ihvertfall, og ikke alltid helt på bølgelengde heller.

Så det er ikke så lett for meg å skjønne meg på han.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog