Hvordan det var med moren min. (In Norwegian)

Moren min, hun var sånn, at hun kunne alltid ringe.

Og da var hun nesten alltid urolig.

Så jeg måtte alltid kjempe for å beholde fatningen, og roe moren min ned da.

Så det var nesten som at jeg var faren til moren min, må man vel nesten si.

Og hun var ofte hysterisk omtrent, og hun tulla ofte mye og fant på mye sprø ting.

Så jeg måtte være ansvarlig og beholde fatningen og kontrollen da, mens mora mi fant på sprø og rare ting.

Så sånn var det nesten alltid med mora mi, selv om hun også kunne ha mer rolige og seriøse øyeblikk, selv om det ikke var så ofte.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Altså, hun kunne være som en hyperaktiv unge da, som sleit meg ut.

Så derfor orka ikke alltid jeg å svare, når mora mi ringte.

Og jeg var egentlig faren mins sønn, mer enn mora mi sin sønn, for jeg flytta til faren min, da jeg var ni.

Men søstra mi, hun bodde vel hos mora mi til hun var elleve, kanskje.

Noe sånt.

Så søstra mi var liksom moren mins barn, og jeg var faren mins barn, egentlig.

Sånn som jeg så det, rundt 1980.

Men dette forrandret seg kanskje, hva vet jeg.

Men det var sånn det var i 1979, at mora mi sendte meg, for å bo hos faren min.

Så derfor tenkte jeg alltid på det sånn, at søstra mi var nærmere mora mi, enn jeg var.

Men jeg prøvde å være grei mot mora mi likevel.

Men jeg så ikke på det sånn, at mora mi egentlig var mitt ansvar, siden jeg jo flytta til faren min, i 1979.

Så det var liksom problemer mellom meg og mora mi da.

Men jeg prøvde å roe henne ned, når hun ringte og sånn da, selvfølgelig.

Selv om jeg ikke tok henne så på alvor, for da jeg var guttunge, så sa faren min alltid at hun var gæern.

Og hun gjorde alltid masse sprø og rare og hysteriske ting, så jeg tok henne ikke så på alvor, må jeg innrømme.

For jeg flytta jo til faren min, som sagt, så jeg tenkte opprinnelig sånn på det, at jeg var faren min sin sønn, mer enn moren min sin sønn da.

Så derfor var jeg ikke så nærme moren min, at jeg liksom hjalp henne med alt mulig, hele tiden.

Det var bare sånn det var, for jeg hadde jo mitt eget liv, å prøve å ordne, pluss at jeg hadde søstra mi og broren min, som jeg også følte ansvar for, siden de hadde så uansvarlige foreldre, og jeg var eldst.

Så jeg var nesten som faren til søstra mi og broren min og mora mi, kan man nesten si.

Selv om jeg nok burde brukt mer tid på mora mi.

Men jeg hadde også en travel butikksjef-jobb, så det var grenser for hva jeg kunne få til.

For jeg måtte prøve å holde litt avstand, til mora mi og, hvis ikke så kunne hun ha brutt meg ned, for hun var så slitsom og hadde en så sterk personlighet.

Og jeg var jo i 20-åra, da jeg bodde i Oslo, og moren min levde, så jeg ville jo gjerne ha et eget liv og, etter en traumatisk oppvekst, hvor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, og jeg ble også mye mobbet i klassen osv., så jeg hadde litt å ta igjen, når jeg kom i 20-åra da, av ungdomstid osv., syntes jeg.

Selv om militæret og Rimi-leder jobb, også kunne være krevende, så det var ikke sånn at jeg bare hadde det morsomt.

Og jeg hadde jo søstra mi og broren min og mora mi, som jeg nesten var som en far for.

Så sånn var det.

PS 2.

Og da søstra mi flytta fra mora mi, til faren min, sånn rundt 1981, var det kanskje.

Da var det et eller annet rart, som foregikk.

Søstra mi dro til en dame, hun ikke kjente, og ville ikke bo hos mora mi.

Men det her var nok ikke mora mi med på.

For jeg husker, et år seinere kanskje, da jeg og søstra mi, besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik.

Da klagde mora mi, på søstra mi, angående det som skjedde, da søstra mi dro til hu dama.

Og det mora mi sa, var at hu trudde at søstra mi hadde detti i Lågen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.