Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)

Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.

Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.

Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.

For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.

Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.

Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.

Noen ungjenter, med 'Larvik Line'-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.

Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.

Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.

De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.

De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.

Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.

Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.

Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.

Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.

Så sånn var det.

I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.

Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.

Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.

Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.

Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.

Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.

Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.

Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.

Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.

Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.

Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.

Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.

Men men.

Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.

Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.

Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.

Vanligvis om sommeren da.

Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.

For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.

Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.

Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.

Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.

Og da svarte jeg feil.

For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.

Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.

Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.

Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.

Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.

Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.

Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.

Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.

Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.

Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.

Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.

Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.

Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.

Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.

Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.

Virka det som ihvertfall.

Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog